Åpne hovedmenyen
Hans Helle
Hans-helle-portrett0001.jpg
Født31. oktober 1912
Radøy
Død24. juli 1990 (77 år)
Beskjeftigelse Motstandskjemper, gårdbruker
Nasjonalitet Norge
Hans Helle

Hans Helle[a] (født 31. oktober 1912 i Uthella i Radøy kommune, død 24. juli 1990 i Bergen[1]) var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig.

Oppvekst og tidlige årRediger

Hans Hansen Helle[a] var den sjette av åtte søsken på familiegården Uthella, 5 km nord for Manger i Radøy kommune.[2] Fire av søsknene døde i tenårene og en femte kom i pleie.[2] Han hadde også en fosterbror.[2] Jordbruk og fiske var levebrødet for familien, og tuberkulose krevde liv blant søsken. Samhold og hjelpsomhet ble viktig for familien for å komme seg gjennom vanskelige tider. I tidlig ungdom jobbet han på skip i internasjonal trafikk. Senere drev han med boksing på fritiden. I 1936 giftet han seg med bergensjenten Kitty, datter av Petra og Jens Nilsen. Svigerforeldrene sin adresse ble senere en viktig base for motstandsarbeidet. Kitty og Hans bodde med sine tre sønner i Blekenberg 23, beliggende i en smal gate med murhus i rekke, oppunder Løvstakkenfjellet i Bergen. Han disponerte et lite fjøs med griser oppunder fjellet i Bergen. I fjøset oppbevarte han våpen. Han organiserte en hemmelig fluktrute som gikk nordover fra Bergen, via Radøy, og ut til en hemmelig møteplass med Shetlandsgjengen i Øygarden. 125 mennesker ble på denne måten reddet fra Gestapo. Etter krigen søkte han myndighetene seks ganger om økonomisk bistand til å tilbakebetale gjeld som han hadde opparbeidet seg for å opprettholde motstandsarbeidet. Stortinget belønnet ham til slutt med 5 000 norske kroner.

Andre verdenskrigRediger

Den hemmelige fluktrutenRediger

 
Hans Helle ble ettersøkt av Gestapo, og måtte derfor gå i dekning under falsk pass med navnet Elling Manger. Passet ble ofte benyttet ved kontrollstasjoner, og aldri avslørt

Like etter angrepet på Norge i 1940 dro Helle nordover til Sognefjorden for å delta i krigføring mot tyskerne. Det ble strid mot tyske bombefly, og etterhvert som soldatene nærmet seg Voss, gav befalet ordre om demobilisering. I det sivile liv jobbet Hans Helle ved Norsk Blikkvalseverk på Laksevåg i Bergen, men gikk mer og mer over til aktiv flyktninghjelp. Gestapo foretok med jevne mellomrom massearrestasjoner på arbeidsplassen hans av ettersøkte personer som ble mistenkt for å motarbeide den tyske krigsmakt. For eksempel delta han den 13. desember 1943 på oppgaven med kollega Alf Nytun om å varsle sine kolleger om massearrestasjonen som var i vente. Nazistene brukte angivere som infiltrerte arbeidsplasser. Helle disponerte egen radio i hjemmet sitt på Blekenberg i Bergen. Her lyttet han på meldinger fra England, og ved hjelp av blåpapir trykte han sin egen avis, som han kopierte opp og distribuerte til betrodde medarbeidere og til aktive motstandsfolk. Radioen som Helle benyttet tilhørte Nils Pettersen, sjef for en gruppe som kalte seg B.40 på Laksevåg. Pettersen samarbeidet med Helle, og mottok to håndskrevne aviser hver dag i to år fra ham. Helle samarbeidet også med Norsk Folkehjelp Sanitet ved Olav Rasmussen. Helle organiserte og etablerte en fluktrute for ettersøkte personer.

Fluktruten gikk fra Strandkaien i Bergen, via rutebåten D/S «Varden», takket være maskinassistent Alfred Skjold, som stilte sin lugar til disposisjon, der flyktningene ble skjult ombord. Rutebåten gikk nordover til Manger på Radøy. Fra Manger ble flyktningene rodd til familiegården på Uthella. Familiegården huset de første flyktningene Helle kom med. Mange av dem var ettersøkte kolleger fra Norsk Blikkvalseverk. På våren 1943, da Helle skulle frakte tre ettersøkte kolleger med rutebåten, oppdaget han ved en tilfeldighet Nils Pettersen på blomstertorget. Han sa han var ettersøkt av Gestapo, og hadde ventet i to timer på en som skulle få ham ut av landet. Helle oppfordret ham å være med på fluktruten sin, da rutebåten snart skulle ta av, mane Pettersen avslo. Gestapo hadde endevendt Pettersens leilighet, og blant annet knust et bryllupsbilde av ham og kona, og tatt bildet av ham med seg. Etter dette flyktet han til Bontveit i Fana, og senere opp på Gullfjellet. Der ble han skutt av tyskerne. Etter krigen leverte Helle radioen tilbake til enken etter Nils Pettersen. Han beklager i sin bok at han ikke greide å overtale ham, da det ville sannsynlig ha reddet livet hans.

Viktige samarbeidspartnereRediger

Senere inngikk Helle samarbeid med Dorthea Skagenes. I starten var hun skeptisk, siden hun var enke med forsørgeransvar for tre barn, men Helles samarbeidspartner Mikal Harkestad klarte å overtale henne til å ta imot flyktningene. Helle bragte flyktningene til hennes hjem ved Manger i ly av natten. Med hjelp fra sine barn ytet de sammen en betydelig innsats for å hjelpe flyktningene. Flyktningene lå i skjul, og inntil Shetlandsgjengen nærmet seg kysten, ble de rodd ut over Hjeltefjorden, nord for Toska, mot Øygarden, til hemmelig avtalt sted.

I dekningRediger

Shetlandsgjengen tok imot flyktninger og fraktet dem i sikkerhet til Shetland. Helle tok i mot våpenlast, viktige dokumenter og pengebeløp, som ble fraktet samme vei tilbake til Bergen. Den 6. desember 1944 tok han imot 10–15 tonn krigsmateriell, samt agentene Louis Pettersen og Christian Tønseth. Senere tok han også imot to millioner kroner som ble formidlet via kontaktpersoner til militærorganisasjonen Milorg. Ferden over Hjeltefjorden var ikke risikofri, da den ble overvåket av tyske vaktbåter og fra festningene Vågenes på Radøy og Skjellanger, like nord for Askøy. En gang unnslapp Helle såvidt å bli oppbragt av et tysk patruljefartøy. Han senket båten sin bak en holme, sammen med våpenlasten, for deretter å holde seg i skjul blant tang og tare i omtrent en time i sjøen. Vaktbåten gav opp, og lasten ble fraktet til motstandsarbeid via hemmelige kontakter i Bergensdistriktet. Våpen ble skjult i bunnen av kasser merket Hansa, som kunne forveksles med mat og drikkevarer. Risikoen for å bli oppdaget var stor under lossing fra rutebåten ved Strandkaien i Bergen.

ArrestasjonsforsøkRediger

Hans Helle var 176 cm høy, slank og kraftig. Han hadde trent med boksing før krigen startet, og var i god fysisk form, noe som kom til nytte. To ganger ble han forsøkt arrestert av Gestapo. Den mest dramatiske episoden fant sted den 28. august 1944, i familiens hjem i Blekenberg, oppunder Løvstakkenfjellet i Bergen. Denne kvelden satt Hans med sin kone Kitty og spiste kveldsmaten sin. Ungene hadde lagt seg. Det ringte på døren, Helle åpnet opp, utenfor sto de bevæpnede Gestapo-offiserene Groth, Willi August Kesting og Max Rock, en beryktet tolk. I bakgrunnen sto den arresterte og hardt pressede, Oscar Bjørndal, som var tatt med Helle sin adresse på seg. Med pistol i ryggen ble Helle kommandert ned i kjelleren for å finne radioen, Han fikk ordre om deretter å måtte bli med til avhør i Veiten, hovedkvarteret til Gestapo i Bergen, brukt blant annet som sted for tortur av fanger og mistenkte.

Mens Helle var nede i kjelleren med nazistene for å lete etter radioen, samlet Kitty sammen bilder av Kong Haakon og nasjonale symboler og brente dem i peisen, i frykt for at Gestapo skulle komme over bildene.

Utenfor sto bilen til Gestapo parkert tett opp til den høye muren ved inngangsporten. Helle ba Gestapomedarbeiderne være ekstra forsiktig ned de mørke trappetrinnene mot den ventende bilen. Han åpnet så feil dør med vilje, slik at Gestapo offiserene puttet pistol i lommetasken og ble opptatt med å føre Helle inn i rett dør. Helle lyktes å flykte fra politiagentene, og bokseferdighetene han hadde lært av Otto von Porat kom til nytte.

Gestapistene truet Kitty med om ikke Hans meldte seg innen dagen etter kl 12, ville hun bli arrestert og huset beslaglagt. Imens hadde Helle nådd fram til grisehuset sitt, oppunder Løvstakkenfjellet, der han hadde våpen liggende. Hans Helle overnattet under åpen himmel, på Løvstakkenfjellet. Han gikk etter episoden på Blekenberg i dekning, og med falsk pass med navnet Elling Manger. I ettertid noterte Helle ved selvsyn at hans navn sto øverst på ettersøkt liste ved kontrollstasjonen på Flatøy, da han viste sitt «nye pass». Kitty Helle registrerte i perioden etter den dramatiske episoden at sivile spanere fra Gestapo holdt familiehuset under oppsikt.

Ny base for motstandsarbeidetRediger

I Veversmuget 2a i Marken, bodde Hans Helles svigerforeldre, Jens og Petra Nilsen. Etter at han måtte gå i dekning, ble deres hjem en ny viktig base for ham, og i all hemmelighet skjulte han viktige dokumenter. Svigermoren oppdaget ved en tilfeldighet en kul under gulvunderlaget, da hun vasket. Det var 30 000 kroner, som Helles kontaktmann Konrad Toska senere kom for å hente. Pengene ble brukt til fartøykjøp for motstandsarbeidet. Svigermoren ble bekymret for Hans Helle, og mente han burde flykte ut av landet. Hun ga grei beskjed til sin svigersønn om å slutte med å bruke deres leilighet til dette arbeidet. Ble dette avslørt kunne Gestapo hevne seg på hele familien, mente hun. Svigermor til Hans anbefalte en person ute i Øygarden, som kunne være behjelpelig med å hjelpe ham å flykte fra Norge. Det hun ikke ante, var at det var hennes egen svigersønn som var hovedmannen bak denne organiseringen, og at vedkommende person hun nevnte ikke hadde en vesentlig rolle i dette arbeidet. Han var derimot løsmunnet, og kunne risikere at folkesnakket veltet hele organiseringen. Med jevne mellomrom tok derfor Hans Helle «kontrollturer» ut på bygden for å sjekke om hans fluktrute var blitt folkesnakk av, og han kunne derfor puste lettet ut.

Angiver blir tattRediger

Senere derimot ble den hemmelige fluktruten hans nesten avslørt, da en angiver ble infiltrert som en «flyktning». Denne personen ble avslørt av Helle, som rettet våpen mot ham, og sa hans rette navn. Angiveren fikk valget om å bli med ut av landet, under arrest forvaring med Shetlandsgjengen, eller ta konsekvensen. Han valgte å samarbeide, og det endte godt. Tragedien på Telavåg var en påminnelse om hvor viktig det var at ingen måtte vite mer enn det som var strengt nødvendig for sin oppgave. Folkesnakk var livsfarlig for alle.

Etter krigenRediger

BillighetserstatningRediger

I brev av 8. november 1960 søkte Helle Stortinget om erstatning for utgifter i forbindelse med flyktningetransportene under krigen.[8] Han skrev han hadde hatt utgifter til innkjøp av båter, utrustning, mat og bestikkelser i alt kr 53 300,- hvorav kr 45 000 var blitt dekket av midler han mottok under okkupasjonen og ba om at resten kr 8 300,- ble dekket.[8] Videre ba han om kr 800,- per måned i 28 måneder, ialt kr 22 400, og ba i tillegg om kr 5 000,- for å kunne gjøre opp med en del folk han mente hadde et berettiget krav for hjelp de hadde yttt.[8] Han ba også om 4% rente av det samlede beløp på kr 35 700,- for perioden 8. mai 1945 til han fikk betalt.[8]

Departementet hadde bedt ham om dokumentasjon for pengene som var lånt, men Helle hadde ikke kunnet skaffe attestasjoner fra fordringshaverne eller kvitteringer på at han hadde betalt dem.[8] Helle viste til at han hadde lånt kr 5 750,- av sin far som var betalt tilbake med kr 2 000 tre ganger inklusive kr 250,- i renter og den notisbok faren skulle ha ført lånet opp i var ikke funnet og faren var død.[8] Helles svigerforeldre hadde bekreftet at de på mange måter hadde måttet hjelpe, men heller ikke disse ga noen legitimasjon for utlånte beløp.[8] Departementet fant at det ikke var ført bevis for personlige utgifter ut over de midler han hadde mottatt under krigen.[8] Departementet fant det sannsynlig at søkeren kunne ha pådratt seg personlig gjeld på grunn av sin utstrakte illegale virksomhet og at han ikke hadde kvittering hver gang han hadde utbetalt penger var en naturlig følge av forholdene på den tiden.[8] Departementet anbefalte ikke noen månedlig utbetaling og påpekte at renter heller ikke kunne anbefales da det var Helle som først hadde søkt i 1960.[8] Søknaden om et beløp til folk som hadde ytt ham hjelp ble ikke innvilget da disse måtte selv søke og begrunne sine søknader.[8]

Departementet anbefalte derfor i brev av 17. juli 1961 at det ble gitt en billighetserstatning på kr 5 000 til dekning av personlige utgifter Helle måtte antas å ha hatt.[8] Helle klaget og søkte flere ganger og saken var i 1968 lagt frem for Stortinget 5 ganger og senest av Stortingets vedtak av 13. februar 1968 ble søknad om fornyet vurdering avslått.[8] I brev av 27. januar 1969 ba Helle om en sjette vurdering[8] som ble behandlet i Stortinget 13. juni 1969[9] og avslått[10].

Kampen etter krigenRediger

 
Hans Helle trosset leddgikten han pådro seg fra krigen, og drev farsgarden til siste slutt. Bildet er fra sommeren 1984

Etter krigens slutt besøkte Helle noen tyske offiserer i fengselet, med spørsmål om de kjente til den hemmelige fluktruten hans, og svaret var nei. Stolt kunne Helle notere seg at han hadde organisert den eneste operative fluktrute ut av landet, fra Bergen, siste del av krigen. Det var dødsstraff for dem som forsøkte å flykte eller hjelpe andre med å flykte. Men medaljen hadde en trist bakside. Helle så seg nødt til å jobbe overtid for å tilbakebetale gjeld han hadde opparbeidet seg, gjeld for å hjelpe andre mennesker i nød.

Han samlet derfor inn dokumentasjon for sin innsats fra en rekke mennesker, som i takknemlighet signerte på disse. Blant dem i ettertid byrettsjustitiarius og arbeiderpartiveteranen August Rathke. Han var kommunist og ettersøkt på livet under krigen, men unnslapp nazistene såvidt via Helles hemmelige fluktrute. Øvrig gjeld kom fra mange av Hans Helles kontaktpersoner, som forlangte direkte betaling av ham for å være med på hjelpearbeidet, med unntak av få personer. Mikal Harkestad, en nær og betrodd støttespiller i det hemmelige arbeidet, tok ingen betaling for å være med på hjelpearbeidet. En annen ildsjel, Dorthea Skagenes, ble lovet nytt tak som takk for hennes svært viktige samarbeid. Derfor ønsket han mest av alt å oppfylle denne lovnaden. Men grunnet Helles store gjeld, skulle det vise seg å ta mange års arbeid for å innfri dette løftet. Dorthea skrev følgende til Hans, den 14. februar 1946: «Dette tak er det jeg forlanger fiks ferdigt. Men det skal ikke hete fattig understøttelse, det er en rettferdig forlangelse for vort innsats for folk og land...Imens har jeg godt og ventet 9 – 10 måneder for en rettferdig erstatning, men det viser sig at noe rettferdighet fins ikke, det er bare mig selv om og om igjen, det er bare de som er frimodige at gå på som får noget og det vil jeg også gjøre.» To måneder før krigens slutt fraktet Helle ca. to millioner kroner til Milorg. Og etter krigens slutt henvendte han seg til Milorg. for å be om økonomisk støtte til Skagenes sitt nye tak. Milorg avviste Helles forespørsel og svarte ham: «Har du lovet noe, så får du holde det du lover!». Derimot en stund etter krigens slutt, fikk Helle god hjelp fra flyktningen Gunnar Sandal til å oppfylle lovnaden om nytt tak til henne. I sin bok legger ikke Helle skjul på sin skuffelse over Milorgs avslag, da han selv hadde ansvaret for transport av betydelige pengesummer inn til organisasjonen like før krigens slutt.

Helle så seg nødt til å jobbe dag og natt i mange år for å tilbakebetale gjeld. Han søkte Stortinget hele seks ganger om økonomisk kompensasjon for å få dekket inn mesteparten av denne gjelden. Stortinget belønnet ham til slutt med kr 5.000,-, til tross sin gode dokumentasjon og vitnesbyrd fra mange av de 125 menneskene som ble reddet fra Gestapos klør.

Noen år etter krigen fikk Helle kronisk leddgikt i bena, som av lege ble vurdert i sammenheng med episoden med den tyske vaktbåten i Hjeltefjorden. Men giktproblemene var så alvorlige og invalidiserende, at myndighetene til slutt innvilget ham krigspensjon.

Selv tretti år etter krigens slutt, var Helles hemmelige rute forholdsvis ukjent, inntil hans papirer kom mer frem i lyset. Helle beskriver i sin bok mennesker som stjal ære og heder for hans egen og sine medhjelperes innsats.

Helle drev farsgården på Uthella med kyr, sauer og griser, til tross for sine store leddgiktproblemer. Han døde etter sykdom i 1990, nær 78 år gammel.

Avis, ukeblad og TV-intervjuRediger

Før han ble alvorlig syk, tok forfatteren Arnfinn Haga tak i den godt dokumenterte krigshistorien, og skrev boka Måne over Øygarden 1988. Etter dette ble det full medieoppmerksomhet i aviser, ukeblad og invitasjon til NRK i Oslo, med hederlig presentasjon i Frokost-TV ved Nils Gunnar Lie. I intervjuet fortalte Helle litt humoristisk, om da det tyske vaktskipet gav opp å finne båten hans, «den flyvende hollender!» Sendingen ble avsluttet med gjensynsglede av datteren til den ettersøkte Gunnar Sandal. Datteren var den gang ei lita jente som var med på overfarten til Shetland, der faren hennes lagde en egen fortelling om ferden, som også er gjengitt i Helle sin bok.

Etter mange tiår har det også begynt å gå opp for lokalbefolkningen om det hemmelige arbeidet som foregikk. Den fantastiske krigshistorien strenge hemmeligholdelse holdt på å ties ihjel. Det var vanskelig for mange å snakke om de vonde forholdene.

Hedring av Dorthea SkagenesRediger

Dorthea Skagenes ble kåret som århundrets radværing, som minne for hennes uegennyttige innsats. Kongen besøkte Radøy i juni 2009, og holdt tale der han sa: «Med sin strategiske beliggenhet fikk Radøy en viktig rolle i flyktningtrafikken under den andre verdenskrig. Mange lå i skjul på gården Skageneset og ventet på overfart til England. Jeg vet at Dorthea Skagenes ble kåret til århundrets nordhordalending for sin innsats under krigen. Datteren Ingeborg Skagenes, som var tenåring i krigsårene, var med på dette farlige arbeidet. Dronningen og jeg gleder oss til å treffe blant andre henne som vår gjest senere i dag under mottakelsen på Kongeskipet.»

Hedring av Kitty HelleRediger

I 2005 ble enken etter Hans Helle, Kitty, hedret med en egen seremoni, med taler fra ordføreren på Radøy, admiral Eikanger, forfatter Haga, fhv leder av Verdikommisjonen og menneskerettsdommer Hanne Sophie Greve, flyktningene August Rathke og Siri (datter av Gunnar Sandal), som sammen med Ingeborg Skagenes gjorde denne markeringen spesiell. Bergens Tidende og lokalaviser hadde overskrifter, med ordlyden: «Takken kom 60 år for sent!»

NoterRediger

  1. ^ a b Hans Helle er oppført som Hans Hansen Helle sønn av Hans Arnesen Helle i bygdeboka for Radøy[2] og også i avisene i forbindelse med tinglysing av skjøte på Uthella fra faren Hans Arnesen Helle[3][4]. Han kalte seg Hans A. Helle da han skrev boken sin[5] og ble omtalt som Hans A. Helle i dødsannonse[1] og nekrolog[6]. Arnfinn Haga kalte ham Hans Helle i boka si og oppga også at han het Hans A. Helle, men skrev ikke hva A. var forkortelse for.[7]:7,17

ReferanserRediger

  1. ^ a b «Dødsfall». Bergens tidende 1990.07.27. Bergen. 1990-07-27. s. 13. 
  2. ^ a b c d Haugland, Anders (2008). Radøy gjennom tidene B. 2 : Frå gnr 27/28 Kvalheim til gnr 41 Børkjeland. Radøy kommune. s. 284. ISBN 8299596017. 
  3. ^ «Tinglyste skjøter Nordhordland». Bergens Arbeiderblad 1951.09.14. Bergen. 1951-09-14. s. 8. 
  4. ^ «Tinglyste skjøter». Bergens tidende 1952.08.16. Bergen. 1952-08-16. s. 2. 
  5. ^ Helle, Hans A. (1976). liten beretning fra krigens dager. <Uthella>: Hans A.Helle. 
  6. ^ «Minneord». Bergens tidende 1990.07.28. Bergen. 1990-07-28. s. 21. 
  7. ^ Haga, Arnfinn (1988). Måne over Øygarden. Cappelen. ISBN 8202112583. 
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n «St. prp. nr. 119 (1968-69). Billighetserstatninger av statskassen.». Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1968/69 Vol. 113 Nr. 2. Oslo: [Forvaltningstjenestene]. 1968. s. 11 (elektronisk side 988. 
  9. ^ «Dokument nr. 3 (1969-70)». Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1969/70 Vol. 114 Nr. 5. Oslo: [Forvaltningstjenestene]. 1969. s. 41 (elektronisk side 135). 
  10. ^ «Erstatning og ettergivelse - Europarådet». Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1968/69 Vol. 113 Nr. 9. Oslo: [Forvaltningstjenestene]. 1968. s. 25 (elektronisk side 25). 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger