Åpne hovedmenyen

Verdikommisjonen

norsk kommisjon, opprettet 1998

Verdikommisjonen ble oppnevnt av Kjell Magne Bondeviks første regjering i kongelig resolusjon av 30. januar 1998. Resolusjonen inneholdt, foruten mandatet for kommisjonen, en gjennomgang av problemstillinger som Regjeringen oppfattet som særlig sentrale i en slik kommisjons arbeid.

Hovedmålet med Verdikommisjonen var at den skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Det ble ifølge mandatet ansett som viktig «å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltagelse og demokrati».

Innhold

Verdikommisjonens sammensetningRediger

Verdikommisjonen ble organisert i en styringsgruppe og et råd. Et sekretariat hjalp kommisjonen med den praktiske koordineringen av det daglige arbeidet. Styringsgruppa ble først ledet av lagmann Hanne Sophie Greve. Hun fratrådte kommisjonen 1. november 1998 og advokat Jan Erik Langangen ble oppnevnt av statsministeren til ny leder. De andre medlemmene av styringsgruppen var stipendiat Inge Eidsvåg (nestleder), tidligere rektor på Nansenskolen; student Randi Ledaal Gjertsen (nestleder), leder i Ungdom mot narkotika; professor Reidar Almås, bygdesosiolog; førsteamanuensis Oddbjørn Evenshaug, pedagog og leder i Kirkerådet; professor Guttorm Fløistad, idehistoriker; professor Per Fugelli, samfunnsmedisiner; Kine Hellebust, artist; professor Stein Ringen, sosiolog; barnevernskonsulent Kebba Secka, generalsekretær i Islamsk Råd (han trakk seg senere fra styringsgruppa etter det ble avslørt at han rådet muslimske jenter i Norge å la seg omskjære[1]); professor Kari Wærness, sosiolog; avdelingsoversykepleier Marie Aakre. Edel Hætta Eriksen, som først var oppnevnt som medlem av rådet, tiltrådte senere som medlem av styringsgruppa.

Styringsgruppa ledet arbeidet i kommisjonen og fungerte som kommisjonens besluttende organ. Styringsgruppa arbeidet også gjennom referansegrupper og samarbeidet med allerede etablerte organer og utredningsarbeid som f.eks. makt- og demokratiutredningen. Styringsgruppa møttes ca. én gang pr måned gjennom de vel tre årene kommisjonen arbeidet. Rådet hadde 37 medlemmer og ble ledet av redaktør Hans Erik Matre og nestlederne Astrid Anita Ziegler Stegane Frøysnes og Dag Hareide. Rådet var sammensatt av ressurspersoner med bakgrunn fra forskjellige saksområder og viktige verdiformidlende institusjoner, herunder brede folkebevegelser. Rådets oppgave var å bistå med råd og innspill til styringsgruppa. Rådet hadde i alt seks møter. Sekretariatet bestod av fem-seks personer og ble ledet av ekspedisjonssjef Fred-Olav Sørensen.

Verdikommisjonens arbeidRediger

Med utgangspunkt i hovedmålet og i mandatet fastsatte styringsgruppa følgende delmål for kommisjonens arbeide: (1) Skape større bevissthet og refleksjon om verdispørsmål og etiske problemstillinger. (2) Bidra til analyse og kunnskapsformidling om den verdimessige utvikling og den verdipåvirkning som faktisk skjer. (3) Identifisere aktuelle verdimessige og samfunnsetiske utfordringer – og drøfte mulige svar. (4) Utfordre til handling. Disse målene dannet utgangspunktet for en hel rekke prosjekter som Verdikommisjonen iverksatte eller deltok i iverksettingen av.

Verdikommisjonen arbeidet i tre år, og en kan skjelne mellom flere faser i kommisjonens arbeid. Ut fra det faktum at Verdikommisjonen var et unikt eksperiment – og man følgelig ikke hadde noen oppsatt mal å gå etter, måtte kommisjonen i stor grad «la veien bli til» underveis. Første fase bestod i å dra i gang en rekke prosesser rundt om i landet. Dette ble vurdert som et nødvendig grunnarbeid for å sikre at det arbeidet kommisjonen gjorde, ble seriøst, fikk lokal forankring og ble mest mulig langsiktig i sine virkninger. Det ble lagt vekt på at kommisjonen skulle ha en kommunikativ og åpen holdning med vekt på å lytte og samtale. Styringsgruppa valgte å operere med en relativt åpen og omfattende definisjon av verdibegrepet for å unngå å gi svar på vegne av andre.

Andre fase ble innrettet mot å sette frem spesielle temaer til debatt i offentligheten. Samtidig med dette sørget man for aktiv oppfølging av de langsiktige prosessene som var satt i gang. I denne fasen laget kommisjonen også, i tråd med Regjeringens mandat, en rapport fra arbeidet midtveis i prosessen. Rapporten fikk navnet «Fellesskap og mangfold – Verdikommisjonens midtveisrapport».

Tredje fase videreførte linjen med å sette frem temaer til debatt i offentligheten, samtidig med at de igangsatte prosjektene ble avsluttet. I tillegg ble det arbeidet for at de prosjektene som skulle fortsette uavhengig av kommisjonens eksistens, ble sikret best mulige betingelser.

Verdikommisjonens prosess representerte en utvikling fra det konsulterende og beskrivende til det mer normative. Styringsgruppa bestemte seg innledningsvis, til tross for det store forventningspress fra presse og publikum, for å ta seg tid til å finne saker og temaer som kunne lede inn i mer langsiktige verdidebatter og -prosjekter. I perioden fra utgivelsen av Midtveisrapporten høsten 1999 gikk kommisjonen inn i en periode der det ble mer naturlig for kommisjonens styringsgruppe å trekke konklusjoner på basis av de prosesser man har vært gjennom. Målet med Verdikommisjonens prosjekter var imidlertid ikke å nå fram til fasttømrede og endegyldige konklusjoner, men å inspirere til prosesser der verdier ble satt under debatt, utfra en tro på at bevisstgjøring og diskusjon best skapes gjennom utfordringer og endog provokasjon – og i tråd med mandatet som ba kommisjonen «drøfte mulige svar» på verdiutfordringer i samfunnet.

Verdikommisjonens prosjekterRediger

Verdikommisjonen igangsatte en hel rekke prosjekter av ulike karakter. Det dreide seg om prosjekter som gjaldt deltakelse, ansvar og demokrati (for eksempel hva som kjennetegner et godt lokalsamfunn), menneskeverdspørsmål (for eksempel verdier ved livets slutt), det flerkulturelle Norge (for eksempel tro- og livssynsdialog) , skolespørsmål (for eksempel verdivalg i skolen), miljø og forvaltning (for eksempel rikdom og internasjonalt ansvar), medier og kommunikasjon (for eksempel pressens verdier) og analyse og kunnskapsutvikling (for eksempel om vold i Norge). Verdikommisjonen fremmet flere konkrete forslag til videreføring av verdidebatten og en rekke andre forslag og utfordringer til bl a regjeringen og stortinget.

Verdikommisjonens rapporterRediger

Verdikommisjonens formelle sluttprodukt var sluttrapporten i tre bind, som ble overrakt statsminister Jens Stoltenberg 28. mars 2001. Midtveisrapporten ble overrakt statsminister Kjell Magne Bondevik 30. november 1999.

Det første av de tre sluttrapportene fra Verdikommisjonen er kalt «Et brev om frihet». Her gjør Verdikommisjonens styringsgruppe et forsøk på å gi et samlet svar på det spørsmålet som kommisjonen oftest møtte på sine mange folkemøter rundt omkring i landet: «Hvilke verdier er viktigst i dagens og morgendagens samfunn?» Kommisjonens tar utgangspunkt i frihet som ett av menneskets grunnvilkår. Drøftingen føres gjennom overskrifter som Frihetens verdi, Frihetens pris, Ansvarsmobilisering, Toleranse og likeverd, Samliv og barn, Mennesket – alle tings målestokk, En global bevissthet og Viljens makt. Drøftingen avsluttes med følgende konklusjon: «Frihet uten forpliktelse fører til griskhet og krenkelser. Forpliktelse uten frihet betyr livsfornektelse og moralisme. Derfor ble dette et brev av frihet og forpliktelse.»

I tillegg til sine egne rapporter utgav Verdikommisjonen eller medvirket kommisjonen til totalt 20 andre publikasjoner. Utover dette engasjerte kommisjonens medlemmer seg i et mangfold av diskusjoner, dialoger, refleksjoner og utspill. De deltok i mer enn 500 folkemøter, samt på konferanser og debattmøter av ulike slag. Enkelte medlemmer nådde tusenvis av mennesker gjennom landsomfattende foredragsvirksomhet og kulturarrangementer.

VurderingRediger

Opprettelsen av Verdikommisjonen og oppnevnelsen av dens medlemmer ble omfattet med svært stor oppmerksomhet og interesse. Kommisjonen ble i løpet av den tre-årsperioden den var i arbeid omtalt i ca. 8 500 avisartikler, radioprogrammer og TV-innslag. Sekretariatet mottok anslagsvis 5 000 brev og telefonhenvendelser. Verdikommisjonen ble også omtalt i media i Australia, Belgia, Danmark, Sverige, Finland, Storbritannia og Tyskland. I Sverige og Danmark ble den gjenstand for parlamentsdebatter.

Verdikommisjonen ble et av de mest omdiskuterte tiltak i nyere norsk kulturdebatt, og den ble også utsatt for en god del kritikk i mediene. I 2005 leverte Jill Merethe Loga en doktoravhandling der hun søker å belyse paradokset at kommisjonen på den ene side skapte nysgjerrighet og begeistring, samtidig som den ble møtt med sterk motstand og var utsatt for latterliggjøring. I en artikkel i Samtiden om kommisjonens sluttrapport kommenterer Nina Dessau retorisk «den paradoksale situasjon at knapt en av de mange journalister som hadde kritisert Verdikommisjonen syntes å bry seg om å lese kommisjonens rapporter»: «En ikke-dialogisk kampanje fulgte kommisjonen til siste slutt.»

På den andre siden mente flere kommentatorer etter sluttrapportens publisering som biskop emeritus Per Lønning at kommisjonen hverken var en fiasko eller suksess, men i sum relativt overflødig: «Det er ikke rett å si at Verdikommisjonen fløt på overflaten. Men det vil være enda mer galt å si at den gikk til bunns. Den fløt halvannen meter under overflaten, og kom med en hel del politiske og småpolitiske forslag, hvorav mange ser ut til å være ganske all right og interessante, som ethvert fornuftig menneske ville ha understøttet på forhånd.»[2]

Referanser og fotnoterRediger

  1. ^ Kebba Secka trekker seg
  2. ^ Per Lønning: Hva er da et menneske? Foredrag ved For Livsrett og Menneskeverds 20-års jubileum

Eksterne lenkerRediger