Halfdan Nobel Roede

norsk komponist, musiker, filmskaper og kinodirektør

Halfdan Nobel Roede (født 4. november 1877 i Oslo, død 17. november 1963 i Oslo) var en norsk pianist, komponist, filmregissør, kinodirektør og kunstsamler.

Halfdan Nobel Roede
Halfdan Nobel Roede.jpg
Født4. nov. 1877Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død17. nov. 1963Rediger på Wikidata (86 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Filmregissør, musiker, komponist, pianistRediger på Wikidata
Utdannet ved Oslo HandelsgymnasiumRediger på Wikidata
Ektefelle Ida Dorothea RoedeRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
IMDbIMDb

Halfdan Nobel Roede tok eksamen ved Oslo handelsgymnasium i 1895 og drev en beskjeden forretningsvirksomhet før han slo inn på en karriere som musiker og komponist. Han og hans kone Ida Aubert bodde som nygifte i Paris fra 1902 til 1906. Der studerte han musikk og fikk interesse for moderne malerkunst, film og fransk kabaret.

Som musiker komponerte han en del «lettere» musikk, mest kjent er han for Chagrin d’amour, L’amour qui pleure og Valse Nobel. I 1919 var han en av initiativtakerne til stiftelsen av Filharmonisk Selskap, hvor han var formann 1920 – 27.

Filmprodusent og kinoeierRediger

 
Henri de Toulouse-Lautrec 1895: La Goulue danser i «Moulin Rouge». Mannen i forgrunnen med høy hatt er Oscar Wilde.

.

 
Henri de Toulouse-Lautrec 1895: La Goulue og hennes partner Valentin le désossé danser i «Moulin Rouge». Begge malerier hang i Halfdan Roedes kabaret «Den røde Lygte» i Kristiania Tivoli 1919–1923

.

Roede regisserte i perioden 1911 – 1912 fire filmer for produksjonsselskapet Internasjonalt Film Kompagni A/S, og en utenfor. Selskapet produserte i løpet av de to årene fem filmer, fire filmer av Roede og en film som Pehr Qvernstrøm regisserte. Hans første film het Fattigdommens forbandelse (1911), etter et filmmanus av Victor Mogens. Filmen ble markedsført som «Den første norske kunstfilm». Samme år kom Under forvandlingens lov (1911) (basert på et manuskript av Peter Lykke-Seest). Filmen handlet om utroskap og forsoning. Filmen regnes for å være den eldste norske film som er bevart.[1] I 1912 kom hans tredje film, den dramatiske Hemmeligheden – og samme år dokumentaren Alt for Norge, som handlet om en ballongferd fra Bislet stadion i Kristiania til Braenmoen i Solør. I 1912 kom hans femte og siste film I frihetens bur.

Produksjonsselskapet Internationalt Films Kompani A/S ble stiftet i 1910 med Roede som medeier og etterhvert eneier. Det ble omdannet til personlig firma i 1922 og besto til begynnelsen av 1930-årene.

Roede eide en rekke kinoer i Kristiania og Oslo:[2]

Da Oslo Kinematografer ble stiftet som Oslo kommunes kommunale monopolselskap, overtok det alle private kinoer i Oslo. Roede hadde håpet å få stillingen som kinodirektør, men den gikk til Jens Christian Gundersen. For å fortsette privat kinodrift tok Roede initiativet til å oppføre Colosseum kino ved Majorstuen i Aker, rett utenfor bygrensen, men lett tilgjengelig for alle Oslofolk. Den ble snart en farlig konkurrent for det kommunale selskapet, og direktør Gundersen klarte å få kontroll over den ved å true med at byråer som leverte film til Colosseum ville bli utestengt fra Oslokinoene.[3]

I flere av Nobel Roedes kinoer utstyrte han lokalene med bilder fra sin store kunstsamling. Malerier av Rudolf Thygesen var å se på veggene i Raadhusbiografen, av Paul Gauguin i Paladstheatret, og trykk av Edvard Munch.[4]

TeaterdirektørRediger

Halfdan Nobel Roede hadde under oppholdet i Paris blitt interessert i byens kabareter, særlig de kjente Le Théâtre du Grand-Guignol og Le Chat NoirMontmartre. Han var med på å etablere kabareten Chat Noir i inngangsbygningen til byens Tivoli i 1912, sammen med Bokken Lasson. I 1919 overtok han Chat Noir og bygget lokalene om til kabareten Den røde Lykte, med Herman Wildenvey som kunstnerisk leder. Til åpningen komponerte og skrev Roede en sang med omkvedet «Mesdames messieurs, pinadø, her skal lykten være rød ...». På de røde veggene i lokalet hengte han to store malerier av Henri de Toulouse-Lautrec som han hadde kjøpt i Paris i 1914. De var bestilt i 1895 av den kjente danserinnen «La Goulue» (Louise Weber) fra Moulin Rouge, en venn av Toulouse-Lautrec, som reklameplakater for hennes friluftsscene i en fornøyelsespark i Paris. Her hengte han også opp Edvard Munchs frise fra Max Reinhardts eksperimentalscene i Berlin. I 1923 måtte Roede stenge kabareten på grunn store underskudd, og kunstverkene ble solgt. De to store maleriene av Toulouse-Lautrec ble forsøkt solgt til Louvre i Paris, men museet avslo. De ble i stedet solgt til kunstgalleriet Barbazanges, som skar ut flere mindre bilder som var lettere å selge. Det førte til en offentlig skandale som tvang Louvre til å kjøpe alle bildene og lappe dem sammen. De er nå utstilt i Musée d'Orsay.[5]

Inspirert av sangeren og teatermannen Félix Mayol (1872–1941) startet han Mayol-teatret i Oslo i 1921, etter å ha kjøpt Universitetsgata 26, som Det norske Studentersamfund solgte i 1918. Han engasjerte Rudolf Rasmussen som kunstnerisk leder. Det gikk bra i noen år med kabareter og revyer. Per Aabel og Einar Rose debuterte her, Kirsten Flagstad medvirket, og Christian Sinding skrev musikk. Men også Mayol-teatret måtte stenge etter noen år, og Studentersamfundets gamle bygning ble solgt til Frydenlunds bryggeri, som åpnet ølhallen «Humlen» i 1927

BoligerRediger

Roede kjøpte i 1920-årene gården Tuengen i Aker, Tuengveien 10, og bosatte seg der. Da hans mange feilslåtte prosjekter gikk ut over økonomien, ble utparsellering og salg av byggetomter en nødvendig inntektskilde.

Han bodde sommerstid i sveitserhuset Fagerheim (fra begynnelsen av 1900, til rundt 1920). Huset ligger øverst i Fjelstadbakken i Son og var et samlingssted for tidens kunstnere, og Ludvig Karsten var en av hans venner og leide en stund hos ham.

LitteraturRediger

  • Disen, Ole H. P.: Den store illusjonen: Filmbyråenes historie. Oslo, Norske filmbyråers forening 1997.
  • Ydstie, Ingebjørg: «Les cinémas-galeries d’art de Halfdan Nobel Roede», I: Edvard Munch, l'oeil moderne 1900-1944, Utstillingskatalog Centre Pompidou, Paris 2011, s. 174-181.

KilderRediger

NoterRediger

  1. ^ «Under Forvandlingens Lov». www.cinemateket.no. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 8. november 2015. 
  2. ^ Disen, Ole P. H.: Den store illusjonen: Filmbyråenes historie. Oslo, Norske filmbyråers forening 1997
  3. ^ Disen, Ole P. H.: Den store illusjonen: Filmbyråenes historie. Oslo, Norske filmbyråers forening 1997
  4. ^ Ydstie, Ingebjørg: «Les cinémas-galeries d’art de Halfdan Nobel Roede», I: Edvard Munch, l'oeil moderne 1900-1944, Utstillingskatalog Centre Pompidou, Paris 2011, s. 174-181
  5. ^ Ydstie, Ingebjørg: «Les cinémas-galeries d’art de Halfdan Nobel Roede», I: Edvard Munch, l'oeil moderne 1900-1944, Utstillingskatalog Centre Pompidou, Paris 2011, s. 174-181

Eksterne lenkerRediger