Peter Lykke-Seest

norsk forfatter og regissør

Peter Lykke-Seest (født 26. september 1868 i Kristiania, død 4. februar 1948) var en norsk forfatter, filmregissør og pionér som var av stor betydning for den norske filmen før 1920-tallet. i årene 19121919 regisserte han hele 8 filmer, og har vist seg å være til inspirasjon for neste generasjons filmskapere som f. eks. Rasmus Breistein.

Peter Lykke-Seest
Peter Lykke-Seest.jpg
Født26. sep. 1868[1]Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død4. feb. 1948[1][2]Rediger på Wikidata (79 år)
Beskjeftigelse Skribent, filmregissør, manusforfatter, lyrikerRediger på Wikidata
Ektefelle Lila Lykke-Seest (1903–)[3]Rediger på Wikidata
Barn Esben Lykke-SeestRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Vestre gravlund[1]Rediger på Wikidata

Peter Lykke-Seest begynte å arbeide som manusforfatter for Nordisk Films Kompagni (Danmark) i 1912 og Svenska Biografteatern (Sverige) året derpå. I Danmark laget kjente regissører som August Blom, Eduard Schnedler-Sørensen og Holger-Madsen filmer, som bygde på hans manus. I Sverige var det Victor Sjöström og Mauritz Stiller.

Han var svært interessert i film og i 1916 opprettet han sitt eget filmselskap, Christiania Film Co. A/S. Her ansatte han anerkjente filmarbeidere som Ottar Gladtvet, men foran kamera brukte han heller amatører, som sin egen familie. Da han opprettet sitt eget filmselskap startet han også å jobbe med å få etablert et eget filmatelier i Norge. I 1917 hadde hans to første filmer premiere, samt han først suksess De Forældreløse. Hans mest populære og vellykkede film var Historien om en gut (1919). Filmen ble distribuert i både Sverige, Finland og Tsjekkoslovakia, men til tross for dette var den ikke en spesielt økonomisk suksess. Filmen handler om gutten Espen som rømmer hjemmefra, men tilslutt kommer hjem igjen. Dette var typisk for Lykke-Seests filmer. Den borgerlige familien splittes, for så å gjenforenes i sluttscenen. Etter Historien om en gut forsto Lykke-Seest at hans forsøk på å bygge opp en stor filmnasjon under kommunaliseringen av kinoene var for vanskelig. Publikummet var klar for en ny type film, og Lykke-Seest gikk tilbake til litteraturen.

I sin samtid var han først og fremst kjent som en romanforfatter opptatt av det religiøst-mystiske (Den store hvite flok, 1925).

Lykke-Seests skrev to radiostykker, Luftruten og Anonyme brev (begge sendt i 1929). Verken tekster eller opptak har blitt bevart. Trolig dreide det seg om komedier eller kriminalsketsjer. Siden bearbeidet han en rekke andre tekster for radio, blant annet Gabriel Scotts Tante Pose (1940, 1938).

BøkerRediger

  • Dypet (1932)
  • En stor mann er død. Fragmenter av et liv, Aschehoug, Oslo (1946)

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Peter Lykke-Seest»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Sarpsborg Arbeiderblad, side(r) 6, utgitt 5. februar 1948[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]

KilderRediger

  • Bedre enn sitt rykte – En liten norsk filmhistorie. 2.utgave, Norsk filminstitutt Oslo, 2004. Gunnar Iversen, Øivind Hanche, Nils Klevjer Aas.
  • Hartenstein, Tillman: Det usynlige teatret: Radioteatrets historie 1926-2001, Oslo 2001, s. 199

Eksterne lenkerRediger