Haldor Virik
Haldor Virik (1880–1958) var en norsk skipsreder, politiker og hestesportsmann. Han slo seg opp som en av Sandefjords hvalfangstredere, men gikk etter hvert over til fraktfart.
| Haldor Virik | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. juli 1880[1] Sandar kommune[1] | ||
| Død | 17. aug. 1958[2] (78 år) Sandar kommune[2] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, skipsreder, konsul, skipsmegler, hesteoppdretter, rytter | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Frisinnede Venstre[3] Høyre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Ridder av Finlands hvite roses orden[3] | ||
Liv og virke
redigerForretninger
redigerHan var av bondeslekt og ble født på Førstad i Sandar.[4][5]
Han kom tidlig i lære som kontorist. I 1907 åpnet han sitt eget skipsmeglerkontor i Sandefjord. I 1910, 30 år gammel, ble han disponent for et rederlag med en større flåte for sel- og småhvalfangst. I 1912 gikk han også inn i storhvalfangst i Sørishavet og eide hvalfangstbåter og flytende hvalkokerier.[4][6] Fra 1920-årene bygde han, som mange andre av de tidligere hvalfangstrederne i Sandefjord, opp en handelsskipsflåte med trampbåter og tankskip.[4][7]
Offentlige verv
redigerVirik var stortingsrepresentant for Vestfold fylkes landdistrikter fra 1922 til 1924, valgt på fellesliste for Høyre og Frisinnede Venstre.[4] Han var formann i partiets fellesforening for Sandefjord og Sandar.[8] Han sluttet seg til Frisinnede Venstres stortingsgruppe[9] og satt som medlem av Stortingets næringskomité nr. 1 (fiskeri og sjøfart).[4]
Han var også kommunepolitiker i Sandar, først for Frisinnede Venstre, som lokalt gikk opp i Høyre etter stortingsvalget i 1927, da partiets hovedstyre ønsket en mer selvstendig retning.[10] Han var ordfører i Sandar fra 1938 til 1940 og på nytt fra 1945 til 1947, valgt for Høyre.[4][11]
Virik var finsk visekonsul i Sandefjord og ble utnevnt til ridder av Finlands hvite roses orden.[4]
Hestesport, testamentariske gaver
redigerHan kjøpte gården Granum i Sandar i 1933 og bygde en hovedbygning i herregårdsstil, en stor stall og portnerbolig. Her kunne han dyrke interessen for hesteavl og hestesport. Virik vant premier på mange rytterstevner i inn- og utland.[4][12][13]
Haldor Virik var ugift, men tok til seg sin niese May som sin pleiedatter og adopterte henne som voksen. Hun giftet seg med en av Viriks kompanjonger, Torger Torgersen. Haldor Virik testamenterte mye av sin formue til et legat med formål å fremme naturvern.[13]
Referanser
rediger- ^ a b Digitalarkivet, «Ministerialbok for Sandar prestegjeld 1872–1882 (0724Q)», type referanse kirkebok, besøkt 22. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Sandefjords Blad, side(r) 2, type referanse nekrolog, utgitt 18. august 1958[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 757[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h Haffner, Vilhelm (1949). Stortinget og statsrådet. Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814–1914. 1. Oslo: Aschehoug. s. 757.
- ^ «Ministerialbok for Sandar prestegjeld 1872–1882 (0724Q)». Digitalarkivet. Besøkt 23. mai 2024.
- ^ Olstad, Finn (1995). Sandefjords historie. 1. Sandefjord kommune. s. 214–221. ISBN 82-990595-7-7.
- ^ Olstad, Finn (1995). Sandefjords historie. 2. Sandefjord kommune. s. 24. ISBN 82-993797-2-5.
- ^ «Sandar Høireforening ble stiftet for 50 år siden». Sandefjords Blad: 4. 6. desember 1960.
- ^ «Det frisindede venstres gruppe». Dagsposten. Trondheim: 4. 11. januar 1922.
- ^ Helberg, Leif (1958). Høire i Vestfold: Fra omkring 1870 til 1958. Tønsberg: Vestfold Høyre. s. 208.
- ^ «Konsul Haldor Virik valgt til ordfører i Sandar». Sandefjords Blad: 2. 23. desember 1937.
- ^ «Halvor Virik død». Sandefjords Blad: 2. 18. august 1958.
- ^ a b Møller, Vilhelm (1977). Sandar: Grend og gård 1850–1970 med tidsbilder fra næringsliv og kulturhistorie. 1. Sandefjord kommune. s. 252–253.