Grønnbegerslekta

soppslekt

Grønnbegerslekta (vitenskapelig: Chlorociboria) er en slekt av begersopper, som i Norge i all hovedsak vokser på død ved (saprofytt). I Norge er det i hovedsak to arter, som er aktuelle. Disse to er småsporet grønnbeger (Chlorociboria aeruginascens) og storsporet grønnbeger (Chlorociboria aeruginosa). Ellers så er også Chlorociboria aeruginella ifølge Artsdatabanken, funnet én gang i Eikesdalen i Nesset kommune på bregnen skogburkne[2]. Men de to andre artene er funnet nærmest i lanlandet i hele landet på dødt lauvtrevirke. Og det er slik de oppdages lettest, når en finner råttent treverk med en irrgrønn med litt blåskjær grønnfarge i lauvtreverk pa bakken. Men etter noen regndager, så kan en også se begrene på død ved. En del steder er disse ganske vanlige i lauvskog.

Grønnbegerslekta
Småsporet grønnbeger i Wiblingen, Tyskland
Nomenklatur
Chlorociboria
Populærnavn
grønnbegerslekta
Klassifikasjon
RikeSoppriket
UnderrikeDikarya
DivisjonSekksporesopper
UnderdivisjonPezizomycotina
KlasseLeotiomycetes
OrdenHelotiales
FamilieHelotiaceae
Økologi
Antall arter: 23 (3 i Norge)
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Europa, Japan, østlige Australia og det Amerikanske kontinent[1]
Inndelt i

Det ser ut som i Artskart småsporet grønnbeger er vanligst på Vestlandet, mens den storsporete er vanligst i lanlandet på Østlandet[3]. Dette kommer av, at mange av disse er funn registrert fra Artsobservasjoner. Og det er dessverre få av disse, som blir mikroskopiert. Så denne fordelingen blir usikker. Særlig når de mikroskopierte funnene i Stange kommune, alle bortsett fra to funn er småsporet grønnbeger. Så en del tyder på, at arten småsporet grønnbeger er også vanligst i innlandet.

sporene til småsporet grønnbeger
sporene til småsporet grønnbeger

Som navnet tilsier, så er den eneste sikre måten å skille disse to artene, ved å se på sporene. Dette må da gjøres i mikroskop.

Der sporene hos småsporet grønnbeger har en størrelse på 5–10 × 1–2,5 µm[4], de er spoleformet til smalt elliptiske i form[4], med glatt overflate og de er udelte[4]. Mens begrene blir 2–10 mm brede og 1–6 mm høye[4].

Mens sporene hos storsporet grønnbeger har en størrelse på 8–15 × 2–4 µm[4], de er spoleformet til smalt elliptiske i form[4], med glatt overflate og de er oftest udelte[4], men de kan ha én skillevegg. Mens begrene blir 2–5(–10) mm brede og 1–3 mm høye[4].

Ellers så er det stoffet xylindein, som gir disse artene deres karakteristiske farge[5].

strukturformelen på xylindein
strukturformelen på xylindein

Og det er gjort seriøs forskning, på hva det er i treverket som øker mengden farge i treverket[6]. Da treverket blir meget dekorativt, og er ofte ettertraket som råmateriale til diverse treabeid. Og noen ganger blir det riktig flott kunst[7]!



Referanser rediger

  1. ^ «Chlorociboria, GBIF (Global Biodiversity Information Facility)». GBIF (Global Biodiversity Information Facility)]. Besøkt 5. februar 2017. 
  2. ^ «Artskart for Chlorociboria aeruginella». Artsdatabanken. Arkivert fra originalen 6. februar 2017. Besøkt 5. februar 2017. 
  3. ^ «Artskart for stor- og småspret begersopp». Artsdatabanken. Arkivert fra originalen 6. februar 2017. Besøkt 5. februar 2017. 
  4. ^ a b c d e f g h Ryman, Svengunnar og Holmåsen, Ingmar (1984). Svampar en fälthandbok (3 utg.). Interpublishing. s. 648. ISBN 91-86448-31-5. 
  5. ^ Christopher D. Donnera, Anthony N. Cuzzupea, Cheryl L. Falzona, Melvyn Gill (1. april 2012). «Investigations towards the synthesis of xylindein, a blue-green pigment from the fungus Chlorociboria aeruginosa». Science Direct. Besøkt 5. februar 2017. 
  6. ^ Sara C Robinson, Daniela Tudor, Hilary Snider, og Paul A Cooper (12. mars 2012). «Stimulating growth and xylindein production of Chlorociboria aeruginascens in agar-based systems». NCBI (National Center for Biotechnology Information). Besøkt 5. februar 2017. 
  7. ^ Jessie Glaeser og Tom Volk (Juli 2008). «Chlorociboria aeruginascens, the green stain fungus». Tom Volk's fungi. Besøkt 10. februar 2017. 

Eksterne lenker rediger