George Green
George Green (født 14. juli 1793, død 31. mai 1841) var en engelsk møller og selvlært matematiker. Han publiserte i 1828 sitt store verk An Essay on the Application of Mathematical Analysis to the Theories of Electricity and Magnetism som fikk stor betydning. Her klargjorde han for første gang betydningen av det elektriske potensialet og utviklet den matematiske metoden med Greens funksjoner for å kunne beregne dette. På den måten la han grunnlaget for den videre utforskningen av elektromagnetisk teori som fant sted i England på midten av 1800-tallet og som særlig tilskrives William Thomson og James Clerk Maxwell. I nyere tid fikk Greens funksjoner en sentral rolle i kvantefeltteori hvor de opptrer som propagatorer og beskriver bevegelsen til kvantemekaniske partikler.
| George Green | |||
|---|---|---|---|
| Født | 14. juli 1793[1][2][3] Nottingham | ||
| Død | 31. mai 1841[1][4] (47 år) Nottingham | ||
| Beskjeftigelse | Matematiker, fysiker | ||
| Utdannet ved | University of Cambridge Gonville and Caius College | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland Kongeriket Storbritannia (–1801) (avslutningsårsak: Act of Union 1800) | ||
Liv og virke rediger
Green vokste opp i Nottingham hvor faren drev et bakeri. Etter mindre en to års skolegang måtte han som niåring begynne å arbeide i bakeriet. Han fortsatte med det i fem år til faren ville at han skulle bli opplært som møller. Det skulle skje i en vindmølle som faren hadde fått bygd opp utenfor byen og hvor en mer erfaren møller var ansatt. Green flyttet da inn hos ham og bodde der de første årene sammen med hans kone og en datter. Hun skulle etter hvert bli mor til Greens syv barn uten at de giftet seg.[5]
Lite er kjent om Greens liv og hvordan han tilegnet seg sin kunnskap om matematikk og fysikk som han gjorde bruk av i sitt Essay. Ut fra innholdet å dømme hadde han sannsynligvis studert boken Mécanique Céleste til Laplace. Denne var blitt oversatt til engelsk av John Toplis som i årene 1806-1819 var lærer ved en skole i Nottingham. I tillegg benyttet Green formuleringen til Leibniz av differensial- og integralregning som var vanlig i Frankrike. I England holdt man fremdeles fast ved Newtons notasjon.[6]
Av en viss betydning må det også ha vært at han i 1823 ble medlem av et sentralt bibliotek i Nottingham. Her fikk han tilgang til et engelsk, vitenskapelig tidsskrift samt at han kunne lese rapporter om hva som foregikk på denne fronten i andre land. Dette gjorde han samtidig med at han han var fullt engasjert med arbeidet i møllen, hans første to barn ble født og moren døde.
Likevel fant han tid til sine vitenskapelige studier og i 1828 kunne han skrive sammen resultatene i sitt Essay. Her utviklet han bruken av potensial for den matematiske beskrivelsen av elektriske og magnetiske fenomen. I beregningene gjorde han bruk av divergensteoremet som forbinder et tredimensjonalt integral over et visst volum med det todimensjonale integralet over den omsluttende flaten. Dette omformet han til det som senere er blitt kalt Greens teorem og som ligger til grunn for hans oppdagelse av Greens funksjoner og deres betydning.[7]
Istedenfor å sende arbeidet sitt inn for publisering i et anerkjent tidsskrift, valgte Green å trykke det opp for egne midler og solgte det til privatpersoner som han nådde gjennom biblioteket i Nottingham. Av dem var det få som kunne ha noe utbytte av å lese det, og det vakte også lite elle ingen oppmerksomhet i tiden etterpå. Men en av leserne var den velsituerte Edward Bromhead som hadde sin utdannelse fra Universitetet i Cambridge. Han innså den matematiske verdi som verket hadde og tok på seg i de følgende årene å støtte Green i hans vitenskapelige arbeid. I mellomtiden døde faren til Green slik at han følte seg fri til å forlate arbeidet i møllen og bruke all sin tid på studier. Dermed klarte Bromhead i 1833 å overtale Green til å begynne formelle studier i Cambridge. Da var han førti år gammel og eldre enn mange av sine lærere.[6]
Etter å avsluttet de formelle studiene i 1837 skrev Green flere arbeid innen hydrodynamikk og optikk. I 1839 fikk han et stipend til å kunne fortsette i Cambridge. Dette var mulig da han ikke formelt var gift, selv om han da var far til seks barn. Men han fikk ikke mye glede av dette arrangementet på grunn av sviktende helse. Han flyttet tilbake til kone og barn i Nottingham hvor han døde i 1841.[5]
Ettermæle rediger
Green må ha gitt et eksemplar av sitt Essay til en av lærerne i Cambridge fordi den samme lærer kunne vise dette til William Thomson, den senere Lord Kelvin, i 1845 da han var student der. Thomson innså med en gang den vitenskapelige betydning av verket og gjorde det kjent på sine studiereiser. Han gikk også snart i gang med å få det publisert i det anerkjente tidsskriftet Journal für die reine und angewandte Mathematik, også kjent som «Crelles Journal». Arbeidet ble på den måten godt kjent og det var Bernhard Riemann som innførte betegnelsen Greens funksjon.[8]
Den opprinnelige møllen hvor Green arbeidet, forfalt med årene og brant til slutt ned. Rundt 1980 blir restene overtatt av et ideelt fond og gjennoppbygget. I 1986 ble den åpnet som et vitenskapssenter.[9]
Ved 200-årsjubileet for Greens fødsel ble det i 1993 arrangert et møte ved University of Nottingham med mange inviterte gjester. Blant disse var Julian Schwinger[10] og Freeman Dyson[11] som hadde vist hvilken stor betydning Green-funksjoner har i kvanteelektrodynamikken hvor de opptrer som propagatorer for kvantemekaniske partikler.
Dette møtet ble etterfulgt samme år av en høytidlighet i Westminster Abbey hvor en tavle til minne om George Green ble avduket. Den er plassert i nærheten av lignende minnesmerker som hedrer Isaac Newton, Lord Kelvin og andre som har betydd spesielt mye for engelsk naturvitenskap.[12]
Referanser rediger
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 23251[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 24424[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 20882, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ MacTutor History of Mathematics archive, besøkt 22. august 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b D.M. Cannell and N.J. Lord, George Green, Mathematician and Physicist 1793-1841, The Mathematical Gazette, 77 (478), 26-51 (1993). PDF.
- ^ a b L. Challis and F. Sheard, The Green of Green Functions, Physics Today 56 (12), 41–46 (2003). PDF.
- ^ G. Green, An Essay on the Application of Mathematical Analysis to the Theories of Electricity and Magnetism, Nottingham (1828). Google Books.
- ^ D.M. Cannell, George Green: An Enigmatic Mathematician, The American Mathematical Monthly 106 (2), 136-151 (1999).
- ^ Green's Windmill & Science Centre, home page.
- ^ J. Schwinger, The Greening of Quantum Field Theory - George and I, Nottingham (1993).
- ^ F. Dyson, George Green and physics, Physics World 6 (8), 33-38 (1993).
- ^ University of Nottingham, 200-års jubileum for George Green, Nottingham (1993).
Eksterne lenker rediger
- George Green, An Essay on the Application of Mathematical Analysis to the Theories of Electricity and Magnetism, PDF-versjon.
- MacTutor, George Green, University of St. Andrews, Scotland.