Gangar er betegnelsen på en norsk folkedans i todelt takt. Navnet er avledet av ordene «gå» og «gange».

Gangar er en pardans som en gang var vidt utbredt, men nå bare er kjent som folkedans fra Telemark og Setesdal.[1] Dansen deles i to undertyper, gangar i 2/4-takt, og gangar i 6/8-takt.[2]

Tempoet er som oftest ganske rolig, men skifter noe etter lynnet i slåtten, eller distriktet. En gangar fra Bø i Telemark regnes dermed som langsom, mens en gangar fra Setesdal gjerne holder et langt høyere tempo. Gangaren danses mest i Telemark og Setesdal, i Numedal, og i Valdres der dansen gjerne kalles «bonde».

Man regner med at 6/8-gangaren er en av de eldste formtypene i landet. 2/4-gangaren er noe yngre, og har slektskap med barokk-former som allemande.

Lausdans eller hallinger overlapper ofte gangaren, og slåttene brukes en del om hverandre. Gangarmaterialet utgjør tre av sju bind i hardingfeleverket.

Gangar er ellers kjent fra Gustav Wentzels maleri Søndagskveld som ofte kalles Dans i Setesdal og henger på Nasjonalgalleriet.[3] I 1891 besøkte Wentzel Setesdal og oppdaget danseplassen ved Otra der ungdommen møttes på helgedagskveldene. I starten likte de ikke denne fremmede tilskueren, men da han satte opp staffeliet, meldte de seg straks som modeller. Da maleriet ble utstilt i Oslo, skrev den danske professoren Julius Lange (1838-96)[4] at det hadde «et eget mystisk alvor som harmoniserer så godt med den nesten antikke høytidelighet i følelsen hvormed de danske pikers og karers kjede beveger seg.»[5]

Referanser rediger

  1. ^ «gangar» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. januar 2022 fra [1]
  2. ^ «Gangar», Allkunne
  3. ^ [2]Gustav Wentzel: Dans i Setesdal Nasjonalgalleriet
  4. ^ Tandrup, Leo: «Julius Lange» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 21. januar 2022 fra [3]
  5. ^ Svein Hovet: Fotefar i Setesdal (s. 96), Trondheim 1981 ISBN 82-523-0272-6