François Étienne de Kellermann

François Étienne Kellermann eller de Kellermann (født 4. august 1770 i Metz, død 2. juni 1835 i Paris), hertug av Valmy, var en fransk general under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene. Han var sønn av marskalk François Christophe Kellermann.

François Étienne de Kellermann
Kellermann, Francois Etienne.jpg
Født4. august 1770[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Metz[5]Rediger på Wikidata
Død2. juni 1835[3][4][6]Rediger på Wikidata (64 år)
Paris[7]Rediger på Wikidata
Gravlagt Père Lachaise[8]Rediger på Wikidata
Far François-Christophe KellermannRediger på Wikidata
Mor Marie-Anne BarbéRediger på Wikidata
Søsken Marguerite-Cécile KellermannRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, offiser, militærRediger på Wikidata
Embete Pair de France, member of the Chamber of PeersRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Utmerkelser Storkors av Æreslegionen, ridder av Sankt Ludvigsordenen, navn inngravert på TriumfbuenRediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

Kellermann tjenestegjorde en kort tid i sin fars husar-regiment før han gikk inn i den diplomatiske tjeneste i 1791.

I 1793 gikk han atter inn i armeen, og tjenestegjorde hovedsakelig under farens kommando i Alpene, og steg i gradene til chef de brigade i 1796.

Kellermann ble i 1796 adjutant hos Napoleon Bonaparte da denne overtok kommandoen i Italia. Snart gjorde han seg bemerket som djerv kavalerianfører.[trenger referanse] I spissen for en kavaleribrigade bidro han i vesentlig grad til seieren i slaget ved Marengo i 1800.[trenger referanse] Under dette slaget angrep han med sin tunge, men allerede svekkede, kavaleribrigade plutselig i flanken den østerrikske grenaderkolonne som rykket frem landeveien mot Alessandria. Den østerrikske kolonnen ble effektivt brutt opp. Denne seieren førte til hans utnevnelse til divisjonsgeneral.

Under felttoget i 1805 førte han kavaleridivisjonen ved Jean-Baptiste Bernadottes armékorps, men ble i slaget ved Austerlitz så alvorlig såret at han var tjenesteudyktig helt til 1807, da han ble satt inn i tjeneste i Portugal. Årene 1808–1810 kjempet han i Spania. I felttoget 1813–1814 utmerket han seg som sjef for 4. kavalerikorps.[trenger referanse]

Han sluttet seg etter Napoleons fall i 1814 til den bourbonske restaurasjon, men gikk tilbake til Napoleon i de hundre dagene og deltok i slaget ved Quatre Bras der han gjennomførte et berømt kavaleriangrep,[trenger referanse] og to dager etter i spissen for 3. kavalerikorps i slaget ved Waterloo.

Ved Waterloo ble han såret. Til å begynne med var Kellermanns to divisjoner blitt satt inn til støtte for infanteriet i det franske venstre sentrum. På tidlig tidspunkt knuste cuirassierer, enten Kellermanns eller Milhauds, en skjødesløst deployert hannoversk infanteribataljon. Om ettermiddagen sendte Michel Ney det III. kavalerikorps til et masseanbrep på britiske infanteri mellom Hougoumont og La Haye Sainte. Sent på ettermiddagen klarte cuirassierer — muligens Kellermanns — å ri ned den 5. og den 8. King's German Legion-bataljoner. Men de gjentatte storminger mot de allierte linjer formådde ikke å bryte ned et enneste ledd, og forbrukte det franske kaveleris kraft.[trenger referanse]

Under de hundre dagene var han blitt pair, men ble utelukket av Ludvig XVIII fra pairkammeret. I 1820 fikk han atter inntre i det.

Etter Julirevolusjonen, som han hilste med stor entusiasme, stemte han for de styrtede ministres død.[trenger referanse]

Kellermann døde den 2. juni 1835. Hans sønn var diplomaten François-Christophe-Edouard Kellermann.

ReferanserRediger

  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  2. ^ Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 31122, oppført som François Étienne Kellermann
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som François Étienne de Kellermann, Proleksis enciklopedija ID 30643
  4. ^ a b GeneaStar, oppført som François Etienne Kellermann, GeneaStar person ID kellermannf
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014
  6. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som François Étienne de Kellermann, SNAC Ark-ID w6n601tz, besøkt 9. oktober 2017
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014
  8. ^ Domenico Gabrielli, "Dictionnaire historique du Père-Lachaise", 2002, side(r) 177

LitteraturRediger

  • Jean Baptiste Pierre Jullien de Courcelles, Histoire généalogique et héraldique des pairs de France, Band 7, S.166f

Eksterne lenkerRediger