Fornjot (norrønt Fornjótr)[1] er en jotne som representerer en form for eldre naturguddom som er vagt definert i norrøn mytologi. Han er den mytiske stamfar til en rekke konger, blant annet Harald Hårfagre. Hans sønner var Le (Æge, «hav»), Loke («ild, flamme»), og Kåre (Kári, «vindgufs, vær») som rådde henholdsvis for havet, ilden og vinden.

NavnetRediger

Navnet Fornjot har blitt tolket som forn-jótr, oldtidsjotne eller urjotne,[2] og av Karl Simrock (1869) ettersom det identifiserte Fornjot med den opphavlige jotnen Yme. Men det er også mulig, som foreslått av Müller (1818),[3] at Fornjot er et navn fra en veletablert gruppe av navn eller titler på guder i -njótr i betydningen «bruker, eier, innehaver», noe som gjør Fornjot til den «opprinnelige eier» (primus occupans vel utens) av Norge.

Tekstlig dokumentasjonRediger

Fornjot er nevnt kun to ganger i gammel diktning: i vers 29 av kvadet Ynglingatal, forfattet på slutten av 800-tallet av Tjodolv den kvinværske, hvor «sønn av Fornjot» synes å referere til ild, og i et sitat i Snorre Sturlasons Skaldskaparmål. Han er nevnt som jotne i en þulur som ikke alltid blir tatt med i moderne utgaver av Skaldskaparmål. Det er forventet, ettersom hans sønn Æge også er identifisert som jotne i en del kilder.

I Orknøyingenes saga og Hvordan Norge ble bygd (Hversu Noregr byggðist) opptrer Fornjot som en oldtidskonge av Finland, Kvenland og «Jotland». Han nevnes også som far til tre ovennevnte sønnene.

I senere utgaver er Jotland ofte tolket som Gotland, men Jótland er det norrøne navnet på Jylland. I sagaen er Jótland et fellesnavn for Kvenland og Finland, Fornjots kongeriker. Det danske Jylland stemmer ikke med de oppgitte geografiske forhold, og for å unngå forvirring ble Jótland byttet ut med Gotland. Hermann Pålsson mener sagaens Jótland viser til tjudere, som lenge var i konflikt med samene, og på grunn av navnelikheten senere ble forvekslet med jótar (dvs. jyder, folk fra Jylland). Hermann Pålsson påpeker også sagnets samiske opphav. Navnet kan være en forkortet variant av Jötunland.[4]

ReferanserRediger

  1. ^ Lind, Idar (2005): Norrøn mytologi fra A til Å, Samlaget, 2. utg. 2007. ISBN 978-82-521-7141-9. Side 60
  2. ^ e.g. Mone (1822) s. 274; Vulpius (1826), s. 144; Schwenck (1851) s. 35
  3. ^ Sagabibliothek, s. 436; c.f. Ekendahl (1828) s.174
  4. ^ http://www.heimskringla.no/wiki/Hvordan_Norge_ble_bebygd#Haralds_slekt_fra_Odin

Eksterne lenkerRediger