Åpne hovedmenyen
For de amerikanske frivillige som deltok i Stillehavskrigen før angrepet på Pearl Harbor' se: Flying Tigers

Flying Tiger Line, også kjent som Flying Tigers var første frakt-flyselskap i USA og en viktig militær charter-operatør under den kalde krigen, både som transportør av frakt og personell. Selskapet ble kjøpt opp av Federal Express i 1988.

HistorieRediger

Selskapet ble startet av Robert William Prescott.[1]. Det hadde sitt hovedkvarterLos Angeles internasjonale lufthavn i Westchester, Los Angeles, California.[2]

Selskapet tok sitt navn etter Flying Tigers, en jagerenhet under andre verdenskrig. Det ble dannet av ti tidligere jagerflygere som etter retur til USA i 1945 startet med en liten flåte, bestående av BuddC-93 Conestoga fraktfly, kjøpt (rimelig) fra Marinens overskuddslagre.[3] Både flygere, mekanikere og annet bakkemannskap, halvparten kom fra Flying Tigers, resten skaffet den californske olje-tycoon, Samuel B. Mosher tilveie.[4] I de neste fire år fløy Flying Tiger Line frakt på kontrakt over hele USA og selskapet ekspanderte, fraktet forsyninger til general Douglas MacArthurs amerikanske tropper under okkupasjonen av Japan.[4] I 1949 fikk selskapet driftstillatelse fra amerikanske luftfartsmyndigheter, "Civil Aeronautics Board" for den første kommersielle fraktrute i USA, en transkontinental rute fra Los Angeles og San Francisco til Boston. Kort tid senere begynte selskapet også charteflyvninger med passasjer i det etterhvert populære markedet for selskapsreiser Flåten bestod da av Canadair North Star, Lockheed Super Constellation, Douglas DC-4 og DC-6, den største flåte noen trans-atlantisk charter-operatør hadde gjennom hele 1950-tallet.

Under Korea-krigen ble Flying Tigers fly chartret for å transportere tropper og forsyninger fra USA til Asia. Flying Tigers fikk senere driftstillatelse for en fraktrute til Japan, Kina og Sydøst-Asia. Selskapet spilte også en viktig rolle under byggingen av Distant Early Warning Line, transporterte materiell til fjerne og øde utposter i det nordlige Canada og Alaska

Nye fraktflyvningerRediger

 
Flying Tiger Line Douglas C-54A Skymaster på Manchester Airport, England mai 1955
 
Flying Tiger Line Lockheed L-1049H Super Constellation på London Gatwick Airport i 1964
 
Selskapets første DC-8-63F. på Seattle airport i 1972.

Flying Tiger Line anskaffet Canadair CL-44 "swing-tail" cargo-fly i 1961 og ble dermed et av de første i verden som kunne tilby frakt, lastet på paller. I 1965 begynte Flying Tiger med jet-fly da dets første jet-fly, en Boeing 707 ble levert i september (selskapet hadde bestilt fire). Typen forble i selskapet noen få år og senere solgt, etterfulgt av Douglas DC-8 med større lastekapasitet, det største sivile fly før Boeing 747 kom på banen. Den første Douglas DC-8-63 ble levert i juni og atten fulgte senere, fra 1968, frem til 1972.[5]

I 1974 fikk selskapet sin første Boeing 747. Flying Tiger Line bestilte så nye Boeing 747-200F fraktfly, betegnet Boeing 747-249F, som på den tid var blant de største og tyngste kommersielle fly, veide 823 000 pund. Disse hadde kraftige "Q" (Pratt & Whitney JT9D-7Q) motorer og kraftig understell. De kunne samtidig frakte både 250 000 pund drivstoff og 250 000 pund last. Frakten ble lastet både gjennem en dør i nesen og gjennem sidedører samtidig. Da stuere nektet å laste i ti meters høyde for å laste på øverste dekk, ble dette dekket "pukkelen" innredet med 19 førsteklasse-stoler for passajererog besetning, fraktagenter, dyrepassere, stewardesser og besetningsmedlemmer på fritid.

Transport av levende dyr - Eksotisk fraktRediger

Tiger's Ad Hoc Charter med levende og eksotiske dyr skaffet selskapet publisitet. Som eksempel: transport av fullblods rasehester fra Stansted, England til løp i Melbourne Cup, og transport av sirkusdyr, såvel som avlsdyr for å sikre god melk til barn i Japan og Thailand. De ble kjent for spektakulære transporter, spekkhoggeren Shamu i Sea World og Frihetsgudinnens fakkel.

På midten av 1980-talket opererte Flying Tigers regelmissig flyfrakt til seks kontinenter og 58 land. De var større enn Pan American World Airways og i 1980 verdens største i flyfrakt etter at de overtok sin rival, Seaboard World Airlines den 1. oktober 1980. De opererte på militær kontrakt, spesielt en DC-8 rute mellem Travis Air Force Base, California og Japan på 1970-tallet, etterfulgt av en ukentlig 747 passasjerrute mellem Clark Air BasePhilippinene og St. Louis, Missouri via Japan, Alaska og Los Angeles på 1980-tallet. Uvanlige flyvninger var ikke noe ukjent for Flying Tigers. Det var flyverne vant med fra sin tid i Civil Air Transport (CAT), såvel som i søsterorganisasjonen Air America, somnopprinnelig var ledet av general Claire Lee Chennault som leder Flying Tigers jagerskvadron i Sørøst-Asia.

På toppen av sin tilværelse hadde selskapet 251 stuerter/flyvertinner og satte rekord ved å transportere 594 passessjerer og besetning i en enkelt flyvning for MAC Om lag 998 piloter var ansatt fra hele landet. Store crew-baser var lagt til Los Angeles, New York City og Lockbourne, Ohio (Rickenbacker International Airport). Ved hovedkvarteret i Los Angeles hadde de sitt eget motorverksted for vedlikehol av jet-motorer. Flying Tigers hadde egne fly for transport av levende dyr, noen dyr kunne transporteres i en standard AMJ container, same som FedEx brukte. De hadde til og med sitt eget plateselskap, Happy Tiger Records, fra 1969 til 1971.[6]

Etter de-regulering av flytrafikken opplevde selskapet fortsatt enda hardere konkurranse, sviktende fortjeneste og noen lite innbringende forsøk fra mor-selskapet, "Tiger International" begynte tapene å strømme på i 1981.[4] og administrerende direktør, Stephen Wolf solge Flying Tigers til Federal Express i desember 1988. I august 1989 ble Federal Express slått sammen med Flying Tigers og Flying Tigers-navnet gikk over i historien.

FleetRediger

 
Ex-Flying Tiger Boeing 747-200F (note the tiny FedEx logo aft of the cockpit window. Japan required FedEx aircraft to retain the Flying Tiger paint job for several years)

Da selskapet opphørte bestod flåten av disse fly::

Ulykker og hendelserRediger

  • Den 30, juli 1950, havarerte en Curtiss C-46 under takeoff fra Stapleton International på grunn av ukjente problemer. Både besetning og passasjerer ;overlevde. Flyet måtte avskrives.
  • Den 7. januar 1953, traff en Douglas DC-3 toppen på Squak Mountain på grunn av flygerfeil. Alle ombord, syv besetning omkom. Flyet skulle overføres ; fra Burbank til Seattle.
  • Den 24. september 1955 styrtet en Douglas DC-3 i Stillehavet etter motorsvikt. Av besetningen på fem, omkom tre.
  • Den 18. mars 1956, en havarerte en Curtiss C-46 i Pelly Bay, Canada etter at venstre vinge traff bakken under innflyvning. Begge flyvere og passajerer ;reddet. Flyet måtte avskrives.
  • Den 9. september 1958 traff en Lockheed Super Constellation Mount Oyama underveis til Travis AFB-Tokyo. Alle åtte ombord omkom.
  • Den 15. mars 1962 havarerte en Super Constellation under inflyvning til Adak Island Naval Air Station på grunn av flyverfeil. Av besetning på åtte omkom ;en. Flyet opererte under charter for Military Air Transport Service (MATS) fra Travis AFB til Kadena Air Base.
  • Den 16. mars 1962 forsvant en Super Constellatin over Stillehavet med 107 ombord. Dette var den verste ulykke. noensinne med en L-1049.
  • Den 23. september 1962 styrtet en Super Constellation i det nordlige Atlanterhavet etter kutt i tre motorer, av 76 ombord omkom 28. Flyet opererte for ;MATS på charter fra Gander til Frankfurt.
  • Den 14. desember 1962 havarerte en Super Constellatiom ved Lockheed Air Terminal. Flyverfeil. Alle fem ombord omkom og tre på bakken ble drept.
  • Den 24 november 1964 havarerte en Curtiss Commando nær San Francisco International Airport etter uforklarlig kursendring, besetningen på tre omkom.
  • Den 15. desember 1965, traff en Super Constellation en fjelltopp i California etter at piloten ble desorientert under Instrumentflyvning. Alle tre omkom
  • Den 21. mars 1966 havarerte en Canadair North Star under landing i Norfolk på grunn av pilotfeil, alle seks ombord overlevde, men flyet måtte avskrives.
  • Den 24. desember havarerte en Canadair North Star under landing nær Da Nang. Hele besetningen på fire omkom og 125 på bakken ble drept.
  • Den 27. juli 1970 havarerte en Douglas DC-8 i farvannet utenfor Naha Air Base, Okinawa, besetningen på fire omkom..[7]
  • Den 11. oktober 1983 skled en Boeing 747 av rullebanen på Frankfurt International Airport etter at en pall hadde løsnet.Tre besetnin og tre passasjerer ;overlevde. Flyet fikk betydelige skader, men ble reparert og satt i tjeneste igjen,
  • Den 25. oktober 1983 skled en Douglas DC-8 av rullenbanen i Norfolk, feil, både fra besetning og flykontroll. Alle fem ombord overlevde, men flyet fikk ;betydelige skader som ble reparert og flyet kunne fly videre.
  • Den 19. februar 1989 havarerte en DC-8 nær Kuala Lumpur på grunn av feil fra både besetning og flykontroll Alle ombord omkom.

ReferanserRediger

  1. ^ Rossi, J.R. (1998). «Prescott biography». The Flying Tigers - American Volunteer Group - Chinese Air Force. 
  2. ^ "World Airline Directory."
  3. ^ "Trucking Anywhere By Air", November 1945, Popular Science[1]
  4. ^ a b c «Airline formed by US pilots and ground crew». New Straits Times. 20. februar 1989. 
  5. ^ Mondey, David (1974). World’s Airliner Registrations. Ian Allan Ltd. ISBN 0711005486. 
  6. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn denny_hall_bio
  7. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 18. oktober 2011. Besøkt 20. desember 2011. 

Eksterne lenkerRediger