Finnkona er ei øy i Leirfjord kommune i Nordland. Den ligger ved utløpet av Ranfjorden, mellom fastlandet i Leirfjord kommune og øyene Løkta og Dønna i Dønna kommune. Øyas areal er 305 dekar, høyeste punkt er 45 moh. Finnkona er ubebodd, men har tidligere hatt fastboende. Den er eid av Helgeland Skogselskap.

Finnkona
Geografi
PlasseringNorskehavet
Areal 0,23 kvadratkilometer
Lengde 0,935 kilometer
Bredde 0,375 kilometer
Administrasjon
LandNorge
Posisjon
Kart
Finnkona
66°07′12″N 12°43′46″Ø

Finnkona
Foto: Finn Rindahl

Øya er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1530, da den i Olav Engebregtssons jordebok ble anført som underbruk under Fagervika i Leirfjord. Den hadde flere eiere til den i 1906 ble solgt til Helgeland Skogselskap. Finnkona var bebodd i 1834, og rundt 1850- og 60-årene var det omgangsskole på øya. I 1865 bodde en familie på fire der, som ifølge jordkommisjonen av 1866 hadde fire storfe og ti sauer. Familien utvandret til Amerika i 1867, og siden da har det ikke vært bosetning på øya. Et hus med stor kjeller og muligens fjøs sto på Finnkona da skogselskapet overtok i 1906. Det ble revet og sendt til øya Hugla etter 1935, men hustuftene står ennå. En brønn ble gravd på øya i 1922.

Finnkona ble betegnet som skogløs i 1865 og 1905. Skogselskapet startet planting med en gang etter at de kjøpte øya. Det ble plantet gran, blågran, engelmannsgran, furu, sembrafuru, buskfuru, bergfuru, sibirlerk, bjørk, ask, rogn, selje og pil, men flere av treslagene klarte seg bare kort tid på øya. Blågran var den arten som klarte seg best. I 1915 ble det oppdaget vånd på øya, og gnageren gjorde stor skade på den plantede skogen. Vånden ble først forsøkt bekjempet med rottegift, og deretter ble det satt ut røyskatt og rødrev, som forsynte seg av gnagerbestanden og deretter døde av sult. Gnagerne kom imidlertid tilbake, og det var ennå vånd på øya i 1999.

Det ble i alt plantet 57 000 trær på Finnkona fram til 1930, da det stort sett ble slutt på skogplantingen på øya. I 1950 besluttet Helgeland Skogselskap å selge øya til Einar Bye fra Kopardal på Løkta, som skulle bruke den til beite. Men etter tørke sommeren 1950 ba han om å få gå fra handelen, og skogselskapet gikk med på det. I 1963 ble det så plantet 15 000 sitkagran på Finnkona, og det er også blitt plantet noe sitkagran i senere tiår.

I 1996–97 ble stien rundt øya ryddet og rensket, og gjort til natur- og kultursti. Det ble bygd en kåte (gamme), og ny kai på sørvestsida av øya.

På nordsida av øya finnes graver fra jernalderen. På den nordøstre delen av øya ligger en stor stein som det antas kan ha vært en samisk offerstein. Finnkona ble i gammel tid brukt som mellomlandingsplass (hvileplass) ved flytting av rein mellom fastlandet og Dønna.

Lokalbåten «Thorolf Kveldulfsøn» gikk på grunn på en odde på øyas nordøstre side 23. desember 1945. Ingen ble skadet i forliset. Båten ble stående i 5–6 måneder til den ble trukket av land og sendt til opphugging.

Det var lenge uklart om Finnkona tilhørte Leirfjord eller Dønna kommune. Først i 1993 fastslo Kommunaldepartementet at øya tilhører Leirfjord kommune.

Høsten 2024 ble det for første gang tatt ut tømmer i kommersiell drift på Finnkona,[1][2] da ble det tatt ut rundt 2 700 kubikkmeter som ble fraktet over lekter. Driften ble gjennomført av Nord-Norsk kompetansesenter skog.

Referanser

rediger
  1. ^ Stangen, Kari-Ann Dragland (17. september 2024). «(+) Skal hogge sitka på Finnkona og Lauvøya» . Helgelands Blad. Besøkt 8. oktober 2024. 
  2. ^ Hofstad, Morten (1. oktober 2024). «(+) Hugger tømmer på øya Finnkona» . Helgelands Blad. Besøkt 8. oktober 2024. «Tømmerdriften på øya Finnkona i Leirfjord er i full gang.» 

Kilder

rediger

Eksterne lenker

rediger