Åpne hovedmenyen
Buskfuru
Buskfuru, ssp. mugo Risikovurdering 2012[1]: Pinus mugo mugo buskfuru Svært høy risiko SE:4ab,3f Pinus mugo uncinata bergfuru Lav risiko LO:3a,1
Buskfuru, ssp. mugo

Risikovurdering 2012[1]:
Pinus mugo mugo buskfuru Svært høy risiko SE:4ab,3f
Pinus mugo uncinata bergfuru Lav risiko LO:3a,1

Vitenskapelig(e)
navn
:
Pinus mugo
Norsk(e) navn: buskfuru
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Nakenfrøede planter
Orden: Bartrær
Familie: Furufamilien
Slekt: Pinus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Balkan, Pyreneene, Alpene, Tyskland og Polen
Buskfuru (sss. mugo) plantes ofte for å holde på sand i kystområder.

Buskfuru (Pinus mugo) er en art i furuslekten av furufamilien. Buskfurua vokser i fjellområdene på Balkanhalvøya, i Pyreneene og Alpene, og nordover i Tyskland og Polen. Arten med varianter vokser i opp til 2.400 meters høyde.

BeskrivelseRediger

Busk- og bergfuru blir enten behandlet som to separate arter hhv. P. mugo og P. uncinata, eller som to underarter hhv. P. mugo ssp. mugo og P. mugo ssp. uncinata[2].

Buskfuru er inntil 4 meter høy, og er mye dyrket for å binde sand eller jord i utsatte strøk. Den har kort stamme og oppoverpekende, bøyde grener. Barken går over i grått, årsskuddene er gråsvarte eller gråbrune. Spisse, runde knopper har kvae, mens de grønne nålene er inntil 8 cm lange. Konglene er inntil 5 cm lange og regelmessige. Frøet er svart, 2 – 4 mm med en 7 – 12 mm vinge. Konglene faller av raskt etter frøene er blitt sluppet, eller etter 1 – 2 år.

Bergfuru er inntil 20 meter høy, og har sylindrisk krone. Nålene er lyse- til mørkegrønne, rette 23 – 75 mm lange, 0.9 – 2.1 mm vide og sitter sammen to og to. Konglene er skjeve og kongleskjellene uregelmessige, de har frøsprekker mellom seg og er mørkebrune. Konglene kan bli 7 cm lange, og nedre kongleskjellet har en stor bakoverbøyd hake eller tapp. Frøet er 3 – 4 mm med en 7 – 12 mm vinge.

Trærne viser en stor variasjon av former, og naturlig hybridisering mellom de to underartene er vanlig og forekommer i områder hvor utbredelsen deres overlapper.

Alpefuru er inntil 20 meter høy, og kan være busk- og treformet. Konglene har skjev grunn, men er relativt regelmessige i sin form. Skjellene er tette med lite frøsprekker, kan bli 6 cm lange. Den forviller seg lett og slår seg til i Nord-Europa. Nedre kongleskjell har en stor bakoverbøyd hake eller spiss.

 
Pollenfylt hannblomst av bergfuru, underart uncinata.

Naturlig utbredelseRediger

Buskfuru er utbredt i de sentrale Alpene, øst til Karpatene og sørøst gjennom Balkan samt en isolert bestand i Apenninene i det sentrale Italia. Vokser vanligvis i høyder mellom 1400 – 2500 moh, men kan i noen tilfeller vokse enda høyere (2700 moh i Bulgaria).Bergfuru vokser i det sørøstlige Frankrike og langs Pyreneene på grensen mellom Frankrike og Spania, normalt mellom 1000 – 2300 moh, unntaksvis i kaldere områder ned til 200 moh[3].

UnderarterRediger

Det er to underarter og en hybrid av buskfure som vokser i Norden;

  • Buskfuru (P. mugo ssp. mugo) (Mellom- og Sør-Europa)
  • Bergfuru (P. mugo ssp. uncinata) (Alpene, Vogesene, Pyreneene)
  • Alpefuru (P. mugo ssp. x rotundata), hybrid (Karpatene, Alpene)

Utplantet utbredelse og bestandRediger

Buskfuru har i Norge vært innplantet såpass omfattende siden midt på 1800-tallet at den har fått stor utbredelse. Dette hadde sin årsak i at den ble brukt som leplante for å beskytte nyplanting av annen skog, spesielt langs kysten. Senere har buskfuru også fått utbredelse som hageplante da den ikke oppnår så stor høyde.

 
Uregelmessig kongle hos bergfuru (ssp. uncinata).

I Norge ble buskfuru første gang innført til Jæren på 1860-tallet, mens bergfuru kom tiåret etter. Samlet areal for artene her til lands antas å være ca 60 000 dekar - spredt over hele landet, men med tyngdepunkt i kyststrøkene. Buskfuru er mye bruk som hageplante i lavlandet og opp mot fjellet. Fram til 1950 ble også buskfuru plantet for å øke tilgangen til ved, gjerne i kyststrøk. Bergfuru overtok denne rollen etter 1950 da den gir større avkastning. I dag foregår det liten bruk av treslagene i skogbruket, men de er fortsatt brukt i forbindelse med hager og parker[4].

Fremmed art: Spredning og økologisk effektRediger

Busk- og bergfuru spres med vinden og har i tillegg generelt lave næringskrav sammenlignet med vanlig furu. Den har derfor et stort potensial for etablering i skrinne områder som for eksempel lyngheier og sanddyner, eller på myr. Treslagene setter frø tidlig (5-10 år), og har relativt hyppige frøsettinger[5]. Buskfuru blir lettere utkonkurrert av andre høyere treslag, men vil i treløse og næringsfattige områder har store muligheter for spredning og etablering ut fra leplantinger og vernebelter

Størrelsen, tettheten og alderen på plantefeltet er i stor grad avgjørende for spredning og effekter. På grunn av langdistansespredning med vind kan busk- og bergfuru etablere seg i treløse områder som i fjellet eller i kulturbetingede naturtyper dersom de lokale forholdene ligger til rette for dette[6]. Dermed utgjør de en trussel mot stedegne arter, og kan i tilfeller utkonkurrere disse.

Avhengig av tettheten skjermer ikke buskfuru for lyset i like stor grad som en del andre treslag, og kan gi noe mer sollys til vegetasjonen på bakken. Strøfallet vil likevel over tid virke negativt på det biologiske mangfoldet og vil i treløse områder langs kysten være en risiko på grunn av toleransen for veldig skrinne områder. Bergfuru hybridiserer med vanlig furu (P. sylvestris).

ReferanserRediger

  1. ^ Gederaas, L., Moen, T.L., Skjelseth, S. & Larsen, L.-K. (red.) 2012. Fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste 2012. Artsdatabanken, Trondheim.
  2. ^ Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven (ed).- Det norske samlaget. 1230 s.
  3. ^ The conifer database (webside) http://www.conifers.org/pi/Pinus_mugo.php
  4. ^ Øyen, B. H., H. L. Andersen, T. Myking et al. 2009. Økologiske egenskaper for noen utvalgte introduserte bartreslag i Norge, Pages 40. Ås, Norway, Norsk Institutt for skog og landskap.
  5. ^ Øyen, B. H., H. L. Andersen, T. Myking et al. 2009. Økologiske egenskaper for noen utvalgte introduserte bartreslag i Norge, Pages 40. Ås, Norway, Norsk Institutt for skog og landskap.
  6. ^ Sandvik, H. (2012) Kunnskapsstatus for spredning og effekter av fremmede bartrær på biologisk mangfold. Utredning for Direktoratet for naturforvaltning, 10(8), 1–42.

Eksterne lenkerRediger