Faith and the Muse

Faith and the Muse er et amerikansk undergrunns- gothband som består av to faste medlemmer, Monica Richards og William Faith. Navnet spiller på de to medlemmene, der Monica Richards er bandets og Faiths «muse». Bandet er et stort sett goth/etnisk band som har hatt stor suksess i undergrunnsmusikk i Europa og USA. Bandet er høyt respektert i undergrunnsmiljøer. Faith and the Muse bruker svært flittig en tidlig versjon av Lothringenkorset, et kors med to horisontale streker, som i den tidlige versjonen var like lange.

Faith and the Muse
Opphav		Los Angeles, USA
Sjanger		Gothic rock, World Music
Aktive år		1994-Present
Plateselskap		Metropolis Records, Danse Macabre Records
Medlemmer
William Faith
Faith and the Muse på Commons

Et gammelt Lothringenkors, som i lengre tid symboliserte Jeanne d’Arc. Faith and the Muse har brukt dette med tilhørende ornamenter siden begynnelsen. I Elyria er korset rent, i Annwynn har det keltisk utsmykning, i Evidence of Heaven er det rent på en rikt ornamentert bakgrunn fra tidlig nytid, i The Burning Season har det en mer art deco-stil, mens i ankoku butoh er det fylt med lotusblomster.

Musikkstil

På spørsmålet om hvordan de kategoriserte musikken sin, svarte Faith i et intervju at han ikke ønsket å gjøre det, og heller overlate det til lyttere. Musikken er som oftest preget av en symbiose mellom gothic rock og etniske trekk. De slekter litt på Dead Can Dance i så måte, men har en altfor stor grad av tradisjonell rock til at sammenlikningen er spesielt fruktbar. Monica Richards er hovedsangeren og midtpunktet, med William Faith som bakgrunssanger eller gitarist. I noen tilfeller, som oftest med en mer rock-orientert lyd, synger Faith hovedvokalen, men det dreier seg sjelden om mer enn to-tre sanger.

Bandet selv mener at musikken er sterkt inspirert av «mytologi, historie, litteratur og hvordan de observerer verden rundt seg.» Til dette kan tillegges klassisk, elisabethansk og etnisk (da særlig keltisk og til dels japansk) musikk, i tillegg til rock, især Gothic rock. Gruppen har aldri innrømmet noen direkte inspirasjon fra Dead Can Dance, men musikken deres kan til tider sammenlines med hell. Samtidig var det neppe tilfeldig at Faith and the Muse ble med på en tribute-CD til Dead Can Dance. At bandet valgte en sang fra Dead Can Dances tidligste periode, der Dead Can Dance fortsatt hadde en god blanding mellom rock og etnisk/klassisk musikk, forsterker dette inntrykket.

Biografi

Monica Richards, fra Washington, D.C., er en musiker/artist/dikter. Da hun ble med i bandet Strange Boutique, et mer eller mindre rent punkband, hadde hun dermed begrenset utbytte av sin bakgrunn. Det hjalp heller ikke at hun som kvinne var lite eller ikke godtatt i miljøet. Til gjengjeld ble bandet et relativt stort undergrunnsband, med oppvarminger for Killing Joke, UK Subs og X-Mal Deutschland, alle store band innen den dystre punk/goth-overgangen.

William Faith, som selv var fra Los Angeles, var med i flere prosjekter og band uten å være fullverdig medlem, blant de mest kjente var Christian Death og Sex Gang Children, to legendariske gothband. Richard og Faith møttes i 23. oktober 1992, da Richards' band varmet opp for Faiths nyeste prosjekt, Shadow Project i Norfolk i Virginia. De to kom godt overens, da Faith ble imponert over Richards, og Richards opplevde at Faith var den første som tok hennes dypere sider alvorlig.

Elyria

I begynnelsen byttet de lydbånd og tekster til hverandre. Monica Richards kunne skrive eller snakke/synge en tekst, og Faith jobbet med det og lagde en melodi til. Da Strange Boutique kom innom California, brukte Richards tiden mellom giggene sammen med Faith, noe som resulterte i sangen «Heal». Senere på året kom Richards tilbake til Los Angeles, der de spilte inn forskjellige sanger i et studio som de oppfattet tok dem alvorlig og jobbet med dem. Tittelsporet ble til ved at Richards sang fire separate glossalia-sanger, som senere ble flettet sammen. Også sangen «All lovers lost» ble til under denne studiosesjonen.

Den første desember dro Richard til Los Angeles for godt. Fra februar til mars 1994 dro bandet inn i studio og jobbet intenst med sangene, og albumet var klart fra deres side i slutten av mars. Det ble imidlertid ikke gitt ut før i juni.

Elyria ble en undergrunnssuksess, og spor nummer 2 på albumet, Sparks ble en dance-hit. Albumet er ellers sterkt preget av keltisk musikk, referanser til litteratur (blant annet Othello), mytologi, stammemusikk og klassisk gitar. En av sangene er basert på et dikt fra 1600 av Thomas Campion. Imidlertid var dette for det meste sanger som sto godt på egen hånd, uten at det var en åpenbar tråd mellom dem. Faith and the Muse dro deretter ut på turné både Nord-Amerika og Europa, der de ble særlig populære.

Annwyn, Beneath the Waves

Neste album, Annwyn, Beneath the Waves, var i langt større grad et konseptalbum dedikert til walisisk-keltisk mytologi, for det meste hentet fra Mabinogion. I tillegg til en tradisjonell walisisk sang, « Hob Y Derri Dando», har albumet en rekke andre keltiske referanser. Tittelen, som spiller på Annwn, som ifølge walisisk mytologi var et land med evig ungdom og uten sykdommer og nød. Den hornete fruktbarhetsguden Cernunnos får et spor, prinsessen Arianrhod får et annet (eller muligens to – navnet betyr omtrent «sølvhjul» eller «sølvsirkel», og spor nummer 2 heter nettopp «The Silver Circle»), Macsen og Branwen får også hvert sitt. Dette avslører også den røde tråden, sangene handler stort sett om kvinneskikkelser, som oftest sterke, og stort sett dramatiske (I Macsens tilfelle er det fokus på hans drøm). Dette understrekes av sangen som i størst grad skiller seg ut, Cantus, som er et spor preget i stor grad av pauker og dramatisk musikk, mens Richards synger en slags Sfinksens gåte, som beskriver for alle praktiske formål kvinnen i flere av de gresk-romerske gudinneskikkelser. Cantus ble en ny undergrunnshit fra albumet. Den sterke walisisk-keltiske tematikken er sannsynligvis knyttet til Monica Richards' walisisk-keltiske familiebakgrunn.

Forsiden er malt av Richards, «with a nod to the great Gustav Klimt», som det står i albumcoveret. Monica Richards ga også ut en bok kalt «The book of Annwyn», der hun hadde med forskjellige keltiske myter, de fleste av hvilke hadde en tilknytning til albumet. Richards hadde tolket mytene noe og fjernet «patriarkiske og kristne elementer».

Rent musikalsk var albumet mer elektrisk og mer rock-orientert enn det foregående, samtidig som det hadde et mer imponerende, på grensen til pompøst, lydbilde. I tillegg til at elektrisk gitar ble mer brukt, ble også trommer, strykere og effekter som skapte illusjonen av kor og orkester.

Faith and the Muse fulgte opp med to turneer. Den første var en standardturné som inkluderte den store tyske Zillo-festivalen for alternativ musikk, der de spilte foran 7000 publikummere. Den andre turneen overrasket flere, da den var rent akustisk. Da de kom til Norge første gang som del av den akustiske turneen, ble dette en uforbeholden katastrofe, da publikum skravlet istykker konserten. Da Faith and the Muse kom tilbake i 2003, var de elektriske igjen, og Faith sa at han burde ha visst bedre enn å spille akustisk i verdens Black Metal-hovedstad.

Evidence of Heaven

I 1999 kom deres tredje album, Evidence of Heaven, som i forhold til det mer pompøse andrealbumet var et skritt tilbake. Albumet var preget av flere dødsfall. Faiths venn fra Christian Death og Shadow Project, Rozz Williams, begikk selvmord, bassisten fra tidligere turneer, JT Murphy, døde, og flere familiemedlemmer gikk bort. Albumet var «et mer introspektivt blikk på egne liv og drømmer», og det var også mindre keltisk og mer klassisk europeisk i natur. Blant annet inkluderte albumet et spor som var basert på et dikt antatt å ha vært skrevet av Elisabeth I av England. Sangene ble beskrevet av William Faith som mer viktorianske og elisabethanske i karakter. Flere av sangene hadde en mer naken stil, og albumet hadde en «hjemsøkende» stil, forsterket av flygel og cembalo. Da de la ut på tur, stilte samtlige i hvite klær for å forsterke følelsen av det hjemsøkende.

Faith selv sang ikke alene på noen av sangene, noe som ga albumet en noe mindre «hard» stil, med mindre elementer av rock, og ingen rent rockeaktige låter, med unntak av «Plague Dance». Faith and the Muse skapte på så måte et skille mellom dem og de som var tilknyttet den nye gothbevegelsen (som Evanescence var flaggskipet til), der Faith and the Muse beveget seg i retning vekk fra det mer rock-orienterte, mens den nye goth-bevegelsen heller flørtet med hardere rock. Utseendemessig var også Evidence of Heaven forskjellig fra det foregående fargesprakende albumet Annwyn...' ved at dette var dekket i en blek blåfarge. Sangen «Shattered in aspect», som også rockeaktige tendenser, ble den største hiten fra albumet.

Vera Causa og The Burning Season

Faith and the Muse ble fraværende i en god stund, sannsynligvis på grunn av dødsfallene. Det neste albumet, Vera Causa, (2001) var et samlealbum, det vil si en samling av live-opptak av sanger, remixer, sanger skrevet for samleplater (deriblant covre av Kate Bush og Bauhaus). Hva gjaldt nytt materiale var det lite å hente.

I 2003 kom imidlertid det neste albumet, The Burning Season. Albumet markerte et markant skille og et oppgjør med fortiden og fansens forventninger for bandet. I sterk kontrast med det mindre rock-orienterte lydbildet, både i Evidence of Heaven og i de to foregående studioalbumene var The Burning Season mye hardere enn hva de tidligere hadde gjort. Til gjengjeld var de etniske og de klassiske tonene mer nedtonet. I stedet var det hard rock, jazz-inspirasjoner, techno-flørter og pop. Tittelen «The Burning Season» spiller på at de følte at de måtte brenne ned alt og begynne på nytt. William Faith beskrev senere at han opplevde året da de ga ut Evidence of Heaven som et år der miljøet enten hørte på svært tidlig gothic rock eller, for det meste, på synthpop eller electronica, eller two-man laptop band, som han kalte det. Hamskiftet viste seg imidlertid å være risikabelt, og albumet ble ikke godt mottatt.

ankoku butoh

Da det tok lang tid mellom Evidence of Heaven og The Burning Season, tok det enda lenger tid mellom The Burning season og det neste albumet, ankoku butoh. Richards uttalte at dette delvis skyldtes at etter The Burning Season var det viktig å ha noe nytt å si etter at det gamle var revet ned. Til dette albumet hadde Faith and the Muse latt seg inspirere av den japanske dansestilen butoh, av japanske grøsserfilmer og av shintoisme. Også taiko-trommer (det vil si ganske store japanske trommer) inspirerte bandet, og ble brukt flittig.

Stilmessig var albumet et skritt nærmere den etnisk/klassiske stilen Faith and the Muse hadde før The Burning Season. Særlig er «Battle Hymn» til tider svært lik «Cantus», og taiko-trommene ble brukt mye på samme måte som paukene. Albumet har også en direkte tilknytning til deres første album i og med at de fire ordene «Love is not dead» (skrevet med store bokstaver og punktum etter hvert ord) står skrevet på en utbrettsside som ellers bare har et bilde av de to medlemmene. «Love is not dead» er avslutningsordene på deres første store hit, «Sparks» fra Elyria. I tillegg ga de ut en bok som var tilknyttet albumet, noe de ikke hadde gjort siden Annwyn, Beneath the Waves.

I tillegg ble deres konserter under turneen langt mer forseggjorte, med japansk dans, strykerinstrumenter og mange taiko-trommer.

Sideprosjekter

Monica Richards har sunget på album for The Eden House i tillegg til å ha gitt ut studiealbumet «Infra Warrior».

Diskografi

• Elyria (TESS Records) (1994)
• Annwyn, Beneath the Waves (TESS Records) (1996)
• Evidence of Heaven (Neue Ästhetik Multimedia) (1999)
• Vera Causa (Metropolis Records) (2001)
• The Burning Season (Metropolis Records) (2003)
• ankoku butoh (Danse Macabre) (2009)

Eksterne lenker

• Faith and the Muse ved Allmusic
• Faith and the Muse biografi ved Metropolis Records
• Den offisielle hjemmesiden til Faith and The Muse
• Monica Richards' side
• Cantus – A tribute to Faith and the Muse