Åpne hovedmenyen

Europaparlamentsvalget i 2019

Det niende europeiske parlamentsvalget
Europaparlamentsvalget i 2019
751 mandater på valg, 376 trengs for flertall
  Manfred Weber Frans Timmermans Margrethe Vestager (en av sju)
«Spitzenkandidat»/ (spisskandidat) Manfred Weber Frans Timmermans Margrethe Vestager (en av sju)
Blokk EPPs gruppe S&D ALDE
Mandater
 184
Decrease2.svg32 
 154
Decrease2.svg31 
 108
Increase2.svg39 
  Ska Keller (bildet) og Bas Eickhout Jan Zahradil Marco Zanni
«Spitzenkandidat»/ (spisskandidat) Ska Keller (bildet) og Bas Eickhout Jan Zahradil Marco Zanni
Blokk G/EFA ECR Identitet og demokrati
Mandater
 74
Increase2.svg23 
 62
Decrease2.svg13 
 73
Increase2.svg37 
  Nico Cué (bildet) og Violeta Tomić
«Spitzenkandidat»/ (spisskandidat) Nico Cué (bildet) og Violeta Tomić
Blokk GUE/NGL Non inskrits/ikke fordelt på gruppene
Mandater
 41
Decrease2.svg11 
 57
Increase2.svg23 
Europakommisjonens president før valget Jean-Claude Juncker
Europakommisjonens president før valget Ursula von der Leyen
European Parliament composition by political groups.svg
Tallene for mandatendringer viser forskjellen fra etableringen av åtte politiske grupper i 2015.

Den politiske gruppen Identitet og demokrati dannet etter valget i 2019, dekker den samlede endring for de to tidligere gruppene, ENF og EFDD.

██ Det europeiske folkepartiets gruppe

██ Det progressive forbund av sosialister og demokrater Europaparlamentet

██ Renew Europe

██ De europeiske grønne/Den europeiske frie allianse

██ Identitet og demokrati

██ Gruppen av europeiske konservative og reformister

██ Det europeiske forente venstre–Det nordiske grønne venstre

██ Frittstående (Non-Inskrits)


‹ 2014 Europaparlamentet 2024 ›

Europaparlamentsvalget 2019 var det niende direkte valget til Europaparlamentet, og ble holdt fra 23. til 26. mai 2019 i alle medlemslandene i Den europeiske union (EU).

Kristendemokratene og sosialdemokratene gikk tilbake ved valget og mistet sitt samlede flertall i parlamentet. De liberale, de høyreorienterte grupperingene og miljø- og borgerrettspartiene gikk mest frem i antall representanter.

Valgdeltakelsen hele EU sett under ett, var 50,62 %, mot 43,09 % i 2014.

Valget foregår ved at de nasjonale partiene stiller kandidater til parlamentet. De valgte medlemmene av parlamentet grupperer seg i politiske grupper etter ideologi, på tvers av landegrensene.

UtgangsposisjonRediger

Valget ble avholdt to måneder etter den opprinnelige dato for Storbritannias uttreden av EU. Det var forutsatt Storbritannias uttreden bestemt at det skulle velges 705 representanter. Storbritannia bekreftet 8. april 2019 at landet vil delta under valget. Det ble derfor valgt 751 representanter til Europaparlamentet.[1][2][3][4]

Politiske grupperRediger

Etter et valg organiserer de nasjonalt valgte representantene seg i politiske grupper. Gruppene dannes på grunnlag av politisk ideologi, på tvers av landegrensene. Europaparlamentet besto etter valget i 2014 av sju politiske grupper. I 2015 kom enda en gruppe til, slik at det foran valget i 2019 fantes åtte politiske grupper i Europaparlamentet.[5][6]

ValgordningRediger

Nasjonale valgRediger

Valgene til Europaparlamentet foregår i hvert enkelt medlemsland, med valg av representanter fra de nasjonale partiene. Et forslag om overnasjonale lister ble forkastet av Europaparlamentet.[2] Parlamentet skal dersom Storbritannia trer ut av EU, etter valget bestå av 705 representanter mot de 751 som ble valgt i 2014.[2] Storbritannia meddelte 8. april 2019 at det i landet skulle holdes valg til Europaparlamentet, og valget ble gjennomført som planlagt 23. april 2019.[4]

SperregrenseRediger

Halvparten av medlemslandene har sperregrense for de nasjonale listene. Tysklands forfatningsdomstol fant i 2013 at landets grunnlov, Grundgesetz var til hinder for å opprette en sperregrense på 3 % for valg til Europaparlamentet. EU-statene har siden bestemt at medlemsland med mer enn 35 medlemmer av parlamentet skal ha en slik sperregrense innen 2024.[2][7]

SpisskandidaterRediger

 
Kandidater til vervet som Europakommisjonens president: fra venstre Kahradzil, Cué, Weber, Keller, Vestager, Timmermanns og Weber.

De europeiske partiene `skulle ved valget ha spisskandidater[8] etter tysk «Spitzenkandidaten», slik som ved valget i 2014. Bruken av toppkandidater var etter tysk mønster, der partiets kandidat til vervet som forbundskansler ikke alltid er partilederen, men en annen person, kalt Spitzenkandidat. Derfor ble også i EU begrepet Spitzenkandidat (flertall Spitzenkandidaten) brukt om de utvalgte.[9]

Toppkandidaten til det største partiet etter valget, vil være aktuell som president for Europakommisjonen. Det er formelt Det europeiske råd som oppnevner presidenten, men dette organet skal etter EU-traktaten ta hensyn til resultatet av valget til Europaparlamentet.[2][10]

Jean-Claude Juncker representerte det kristeligdemokratiske EPP, men hadde frasagt seg gjenvalg. Manfred Weber var EPPs toppkandidat foran valget i 2019.

Frans Timmermans var toppkandidat for den sosialdemokratiske gruppen S&D.[11][12]

Det europeiske grønne partiet nominerte tyske Ska Keller og den nederlandske Bas Eickhout.[13]

Det liberale ALDE nominerte en gruppe på sju personer som aktuelle for vervet som kommisjonspresident: Margrethe Vestager (Danmark), Nicola Beer (Tyskland), Emma Bonino (Italia), Violeta Bulc (Slovenia), Katalin Cseh (Ungarn), Luis Garicano (Spania), Guy Verhofstadt (Belgia).[14]

Det europeiske venstrepartiet nominerte to kandidater Nico Cué (Spania) og Violeta Tomič (Slovenia).[15]

ValgresultatRediger

TrenderRediger

Valgdeltakelsen var hele EU sett under ett 50,62 %, mot 43,09 % i 2014.[16]

Betraktet under ett utviste valgene i resten av Europa ingen éntydig trend, idet nasjonale anliggender synes å ha ligget til grunn for valgresultatene i enkeltland, hvor det ble målt fremgang både for høyre- og venstreorienterte partier.[17][18]

Den sosialliberale blokken kunne vise til størst økning, mens både konservative og sosialdemokratiske partier gikk tilbake. Også de mest euroskeptiske partiet viste en mindre fremgang.[19]

Valgresultatene i Storbritannia ble oppfattet som en indikasjon på hvorvidt befolkningen fortsatt ønsket å forlate EU. Selv om Nigel Farages nystiftede Brexit Party ble enkeltpartiet med størst oppslutning, var det samlet sett størst flertall for de pro-europeiske partiene.[20][21][22]

Endringer i gruppeneRediger

Det er de nasjonale valgene som stiller ved valget til Europaparlamentet. Når de møtes i parlamentet, etablerer de politiske grupper, på tvers av landegrensee. i 2019 ble ialt 177 forskjellige partier ble valgt inn i parlamentet.[19]

Etter valget i 2014 ble det etablert sju politiske grupper, og i 2015 ble det dannet ytterligere én gruppe, Europe of Nations and Freedom Group. Umiddelbart etter valget i 2019 var antallet grupper igjen redusert til sju.

Politiske grupper 2014

(sju grupper)

2019[23]

(åtte grupper)

Siste møte

før valget

Etter valget i 2019
Det europeiske folkepartiets gruppe (EPP), kristeligdemokrater 221 216 182
Sosialdemokratene (S&D) 191 185 152
Alliansen av liberale og demokrater for Europa (ALDE), liberale 67 69 nedlagt, etterfulgt av RE.
Renew Europe (RE), etablert 2019. 108
De grønne, miljøpartier og regionlister 50 52 74
Gruppen av europeiske konservative og reformister (ECR), konservative 70 77 62
Europe of Nations and Freedom Group, (ENF),

etablert i 2015 av blant andre Marine Le Pen og Geert Wilders

- 36 nedlagt, etterfulgt av ID
Europe of Freedom and Direct Democracy Group, (EFDD),

med blant andre UKIP og AfD.

48 42 nedlagt, etterfulgt av ID
Identitet og demokrati (ID), med blant andre AfD og FPÖ, etablert 2019. - - 73
European United Left–Nordic Green Left (GUE/NGL), venstresosialister 52 52 41
Fraksjonsløse og nyvalgte partier 52 35 57
Sum 751 749 751

ReferanserRediger

  1. ^ Bundeswahlleiter, Der. «Europawahl 2019 - Der Bundeswahlleiter». bundeswahlleiter.de (tysk). Besøkt 10. november 2018. 
  2. ^ a b c d e «Europawahl 2019 - Deutschland Termin - 23. - 26. Mai - aktuell - Europawahl Deutschland - Europawahl Umfrage - politische-bildung.de». www.politische-bildung.de (tysk). Besøkt 10. november 2018. 
  3. ^ «BESCHLUSS DES EUROPÄISCHEN RATES über die Zusammensetzung des Europäischen Parlaments». 19. juni 2018. Besøkt 15. april 2019. 
  4. ^ a b «Briten setzen Wahlen zum EU-Parlament auf den Plan - derStandard.at». DER STANDARD (tysk). Besøkt 8. mai 2019. 
  5. ^ «Home | MEPs | European Parliament» (engelsk). Besøkt 11. november 2018. 
  6. ^ «Søg i fortegnelse | Søg | Medlemmer | Europa-Parlamentet» (dansk). Besøkt 27. november 2018. 
  7. ^ «Neue Hürde: Europaparlament stimmt für Sperrklauseln gegen Kleinstparteien». Spiegel Online (tysk). 4. juli 2018. Besøkt 26. november 2018. 
  8. ^ Heggen, Øystein (3. juli 2019). «Merkel-alliert kan sprenge glasstaket og bli EUs mektigste». NRK. Besøkt 9. juli 2019. 
  9. ^ «2019 Spitzenkandidaten». Europe Elects (engelsk). Arkivert fra originalen 7. mai 2019. Besøkt 11. mai 2019. 
  10. ^ «Art. 17 EU - dejure.org». dejure.org (tysk). Besøkt 10. november 2018. «Der Europäische Rat schlägt dem Europäischen Parlament nach entsprechenden Konsultationen mit qualifizierter Mehrheit einen Kandidaten für das Amt des Präsidenten der Kommission vor; dabei berücksichtigt er das Ergebnis der Wahlen zum Europäischen Parlament.» 
  11. ^ Party, EPP - European People's. «Manfred Weber elected as EPP candidate for the President of the European Commission». EPP - European People's Party (engelsk). Besøkt 10. november 2018. 
  12. ^ «Europawahl 2019: Sozialdemokraten wählen Timmermans zum Spitzenkandidaten». FAZ.NET (tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 9. desember 2018. 
  13. ^ «Debatt inför kommissionens nästa ordförande: toppkandidat Ska Keller | Nyheter | Europaparlamentet». www.europarl.europa.eu (svensk). 30. april 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  14. ^ «Debatt inför kommissionens nästa ordförande: toppkandidat Margrethe Vestager | Nyheter | Europaparlamentet». www.europarl.europa.eu (svensk). 5. juni 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  15. ^ «Debatt inför kommissionens nästa ordförande: toppkandidat Nico Cué | Nyheter | Europaparlamentet». www.europarl.europa.eu (svensk). 30. april 2019. Besøkt 8. mai 2019. 
  16. ^ «Valgdeltagelse | 2019 europæiske valgresultater | Europa-Parlamentet» (dansk). Besøkt 27. mai 2019. 
  17. ^ Antonio Voce, Pablo Gutiérrez, Niko Kommenda og Seán Clarke (26. mai 2019). «EU election results 2019: across Europe» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 28. mai 2019. Besøkt 28. mai 2019. 
  18. ^ Basit Mahmood (27. mai 2019). «European Elections turnout was highest it’s been in 20 years» (engelsk). Metro. Arkivert fra originalen 28. mai 2019. Besøkt 28. mai 2019. 
  19. ^ a b «Centrist liberals gained the most power in the EU Parliament» (engelsk). The Economist. 30. mai 2019. Arkivert fra originalen 30. mai 2019. Besøkt 30. mai 2019. 
  20. ^ «European elections 2019: Key points at a glance» (engelsk). BBC. 27. mai 2019. Arkivert fra originalen 27. mai 2019. Besøkt 28. mai 2019. 
  21. ^ «European elections 2019: Brexit Party dominates as Tories and Labour suffer» (engelsk). BBC. 26. mai 2019. Arkivert fra originalen 27. mai 2019. Besøkt 28. mai 2019. 
  22. ^ Dan Sabbagh (27. mai 2019). «Remain v hard Brexit: what the UK's EU election results tell us» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 28. mai 2019. Besøkt 28. mai 2019. 
  23. ^ «Sammenligningsværktøj 2019 europæiske valgresultater | Europa-Parlamentet» (dansk). Besøkt 26. mai 2019. 

Eksterne lenkerRediger