Epithalamion (Valen)

«Epithalamion» opus 19 (1933) av Fartein Valen er et verk i én sats for orkester. Verket ble gitt som bryllupsgave til nevøen Arne Valen-Sendstad i 1933 og er inspirert av bryllupsdiktet «Epithalamion» av Edmund Spenser. Det er et av de lyseste og mest humoristiske verkene i Valens produksjon.

«Epithalamion»
Op. 19
Symfonisk dikt av Fartein Valen
PeriodeModernismen
Komponert1933
Urfremføring6. mars 1958
Typisk lengde6–7 minutter
Satser/akter1
Illustrasjon av bryllupsforberedelser på gresk kjeramikk fra antikken

BesetningRediger

 
Fartein Valen fotografert i 1938 i Agnes Hiorths studio

Verket er skrevet for et orkester bestående av 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 2 valthorn, 1 trompet, pauker og strykere.

En typisk framføring varer 6–7 minutter.[a] Verket er tilegnet Arne Valen-Sendstad og er utgitt av Harald Lyche & Cos musikkforlag (1955).

 Vi er ikke vant til 'glad' musikk fra Valens hånd 
Klaus Egge om Valens «Epithalamion» [1]

BakgrunnRediger

«Epithalamion» ble skrevet på oppfordring fra Fartein Valens nevø, Arne Valen-Sendstad. Valen-Senstad skulle gifte seg og ønsket i den anledning en nyskreven bryllupsmarsj fra sin onkel. Dette hadde ikke Valen spesielt lyst til fordi han mente den type musikk lå altfor langt fra det han brukte komponere.[2] Nevøen ga seg ikke, og til slutt måtte Valen gi etter, men på betingelse av at han kunne skrive det han selv ville.

 
Oljemaleri av den engelske dikteren Edmund Spenser (ca. 1552 – 1599)

Valen kom til å tenke på et dikt av Edmund Spenser som han tidligere hadde lest, bryllupsdiktet «Epithalamion» («Bryllupssangen» eller «Brudesangen») fra 1595. Epithalamion var i antikkens Hellas hyllingssangen gutter og jenter sang til bruden utenfor brudekammeret. I Spensers dikt forenes antikke forbilder med italienske renessansediktere og bibelske tekster - Salmenes bok og Høysangen. Diktet skildrer festdagen fra soloppgang til solnedgang og åpner med påkalling av gudene. Det berettes om Hymenaios, ekteskapets gud, bruden som hjelpes med påkledningen og som deretter føres gjennom landsbyen til sang og dans fra jublende gutter og jenter. I beskrivelsen av brudens skjønnhet tyr dikteren til et tonefall som ligner på Høysangen:

Si meg, I kjøpmannsdøtre, så I noensinne
I Eders by så fager en skapning,
Så myk, så elskelig og så mild som hun,
Smykket med skjønnhet og ynde og med dyder i mangfold.[3]

Diktet skildrer videre hvordan bruden føres inn kirkedøren og opp midtgangen til alteret mens orgelet bruser og koret synger. Deretter bryllupsmåltidet og dagen som langsomt heller mot kveld, for langsomt, synes den utålmodige brudgom, og til sist mørket som faller på og brudgommens bønn om at Pukk og andre ondskapsfulle nattevesener ikke må forstyrre hans og brudens søvn.[4]

Valens «Epithalamion» ble påbegynt under oppholdet på Mallorca vinteren 1932/1933. For Valen var dette et svært produktivt og lykkelig opphold. Han rakk å fullføre hele tre énsatsige orkesterstykker før hjemreisen 24. mai: «Cantico di Ringraziamento» (17. januar), «Nenia» (23. januar) og «An die Hoffnung» (17. februar). Den 20. februar skriver han til søsteren Sigrid:

Fredag ble jeg færdig med «To Hope» [«An die Hoffnung»], det gik så meget fortere end jeg hadde tænkt, og før jeg vidste ord av det var jeg færdig. Men nu (efter fuldførelsen av «To Hope») er jeg likesom helt åndelig slap, det kommer alltid en liten reaktion før jeg kan komme ind i det nye som skal bli «Epithalamion» (bryllupsmusikken til Arne). Gid jeg kunde få den også fra meg før jeg forlot Mallorca.[5]

Ifølge dateringen i manuskriptet begynte Valen å arbeide på «Epithalamion» på den 17. april. Hen rakk imidlertid ikke å fullføre det på Mallorca, det ble med ham hjem og fullført i Oslo den 22. september. I en samtale Bjarne Kortsen hadde med Valen noen år senere, skal Valen ha sagt at han egentlig hadde tenkt seg «Epithalamion» som en ballett.[2]

Urframførelse og mottakelseRediger

Det skulle ta hele 25 år før verket ble urframført. Urframførelsen fant sted i Universitetets Aula den 6. mars 1958 av Filharmonisk Selskaps orkester dirigert av Øivin Fjeldstad. Verket ble godt mottatt av publikum, og etter applaus og oppfordring fra salen ble stykket spilt da capo.[1]

Avisanmelderne fulgte opp med gode omtaler. Samtlige av de seks anmelderne uttrykte ovveraskelse over verkets lyse og lette tone. Ifølge Morgenpostens Ingar Fr. Nilsen var «Epithalamion» «et opus av diverterende, livsglad karakter, med andre ord en sjelden unntagelse i komponistens produksjon som for det meste bærer preg av inderlighet, vemodighet og resignasjon.»[6] Eller med ordene til Valens tidligere komposisjonselev, Klaus Egge: «Vi er ikke vant til 'glad' musikk fra Valens hånd.»[1]

VerketRediger

«Epithalamion» er en fargerik orkestersats full av livsglede og humor. Tempobenevnelsen er Allegro vivace og taktarten 6/4. Stykket er ikke ment som programmusikk fra komponistens side, med ambisjoner om å gjengi innholdet i Spensers dikt. Ifølge Gurvin Brukte Valen stemningen i diktet som inspirasjonskilde til sin musikk. At stykket ble hetende det samme som diktet var mest fordi tittelen både var en god beskrivelse av musikken og var bestemt til et bryllup.[7].

Stykket er bygget opp rundt tre motiver som blir presentert i begynnelsen av verket. Motiv 1 i valthorn (takt 1 - 5), motiv 2 i fløyter (takt 5 - 8) og motiv 3 i celli (takt 11 - 14). Både motiv 1 og 2 opptrer ofte tostemt, noe som Kortsen mener refererer til det gamle greske instrumentet lyre,[2]

Se ogsåRediger

Valens øvrige énsatsige orkesterstykker:

InnspillingerRediger

Bergen filharmoniske orkester / Karsten Andersen (dirigent) (innspilt ca. 1974)

Philips 6507 039 (LP, 1974) (+ Valen opp. 5, 37)
Simax Classics PSC 3116 (CD, 1995) (+ Valen opp. 5, 13, 18 nr. 2, 37, 44)

Stavanger Symfoniorkester / Christian Eggen (dirigent) (innspilt 2006)

BIS Records BIS-CD-1632 (CD, 2008) (+ Valen opp. 18 nr. 1, 18 nr. 2, 40, 41)

Noter og referanserRediger

Noter
  1. ^ Spilletiden for dette verket varier mye. Christian Eggen bruker kun 5'54 i sin innspilling på BIS mens Karsten Andersen i sin innspilling fra 1974 bruker 7'20. Norsk musikkarv antyder imdlertid på sine nettsider (se under Eksterne lenker) en spilletid på hele 9 minutter, noe som trolig er feil.
Referanser
  1. ^ a b c Kortsen (1963), s. 90
  2. ^ a b c Kortsen (1965), s. 211
  3. ^ Beyer (1972), s. 355
  4. ^ Beyer (1972), s. 356
  5. ^ Gurvin (1962), s. 101
  6. ^ Kortsen (1963), s. 88
  7. ^ Gurvin (1962), s. 103

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger