Emanuel Mohn

Emanuel Meyer Mohn (født 15. februar 1842 i Bergen, død 26. april 1891 i Utne i Ullensvang) var en norsk friluftsentusiast, skribent og tegner. Han ble kjent for sine artikler om fjellvandringens gleder, som fikk stor betydning for fjellsportens utbredelse i Norge. Han var bror til meteorolog Henrik Mohn og statistiker Jacob Mohn. Sammen med William Cecil Slingsby og Knut Lykken var han med på førstebestigningen av Store Skagastølstind i 1876, men bare Slingsby nådde toppen. I Jotunheimen har Mohns skar fått navn etter ham.

Emanuel Mohn
Født		15. feb. 1842 Bergen
Død		26. apr. 1891 (49 år)
Beskjeftigelse		Fjellklatrer, illustratør
Utdannet ved		Universitetet i Oslo
Søsken		Henrik Mohn Jacob Mohn
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Norsk Kvinnesaksforening
Emanuel Mohn på Commons

Oppvekst

Emanuel Mohn ble født i Bergen inn i en ungeflokk som etter hvert ble på 13 barn. Foreldrene var kjøbmand Albert Henrik Mohn (1811–1894) og Adelaide (Ida) Augusta Charlotte Neumann (1814–1864). Familien tilhørte byens velstående borgerskap. Broren Christian Joachim startet ett av Bergens første buekorps, Dræggens, i 1856, og Emanuel var også med der. Eldstebroren Henrik malte buekorpsets første fane.

I 1864 dro Mohn til Christiania for å studere filologi. Han losjerte hos kongelig fuldmæktig Ferdinand Nicolai Roll sammen med to medstudenter, Hagbart Berner og Claus Hansen. Han hadde rommelige kår, og familiebakgrunnen og brødrene Henrik og Jakob gjorde at han fikk adgang overalt. Han sluttet seg til venstremennene og engasjerte seg i målsaken. Han var en god debattant og fikk en selvstendig posisjon blant meningsfellene.

Han ble kjent med Ernst Sars og Aasmund Olavsson Vinje og kom med i den eksklusive kretsen som hadde sitt «Touristentag» i Studentersamfundets restaurant hver fredag. Her ble han et fast innslag i diskusjonene om fjellturer, tindebestigninger og politikk. Andre deltagere var språkforskeren Hans Mathias Elisæus Ross og Mohns medlosjerende, Hagbart Berner. Mohn ble etter hvert med i styret i Studentersamfundet.

I 1868 fikk Vinje og Sars satt opp en hytte på Eidsbugarden, i vestenden av Bygdin. Hagbart Berner var med på innvielsen av hytta. Samme år blir Den Norske Turistforening stiftet, med Tho. Joh. Heftye som formann.

Mohn var hele livet plaget med dårlig helse. I 1870 reiste han med båt til Vest-India i håp om at sjøluften skulle ha en gunstig virkning. Året før var Mohn ferdig utdannet som filologisk cand. mag. Han fikk jobb som lærer, først i Bergen, deretter i Stavanger. Senere ble han lærer ved Gjertsens skole i Christiania.

Jotunheimens yndling

Sommeren 1868 dro Mohn på ferie på Vestlandet sammen med en studiekamerat. De gikk fra Skjolden opp Fortundalen og Bergsdalen, fulle av entusiasme for hva som åpenbarte seg av natur. Deres mål var å bestige Galdhøpiggen. Da de fikk se Hurrungane steg begeistringen til nye høyder, og de jublet høyt mot fjellene. Turen gikk videre gjennom Visdalen og Utladalen til Gjende, og over Memurutunga til Russvassbu.

Turen i Jotunheimen gjorde et dypt inntrykk på Mohn, og årvisst vendte han tilbake dit. Hans familie kalte ham «Jotunheimens yndling». Året etter la Mohn ut på sin andre tur i Jotunheimen.

I 1872 gikk turen opp Langskavlen og Skogadalsnåsi, og gjennom Svartdalen og Gravdalen. Mohn skrev en beskrivelse av turen og fikk den trykt i Den Norske Turistforenings årbok samme år. Stilen var ganske særpreget, personlig og engasjert, med flittig bruk av sammenlignende bilder og hentydninger til gresk og norrøn mytologi. Et ofte brukt sitat er ganske karakteristisk: «Der troner Thor med hammeren paa Knutshulstind. Det er til at bli gal over al denne skjønhet!»

Mohns artikler i Turistforeningens årbøker vakte oppsikt og gjorde at han etter hvert fikk et ry som Norges fremste fjellsportsmann, ekspert på Jotunheimen, til og med kongen av Jotunheimen.

Mohn og Slingsby

Mohn var også i Jotunheimen i 1873 og 1874. Dette året fikk han øynene opp for fjellklatring og besteg Nordre Dyrhaugstind, Glittertind og Nautgardstind. På dampbåten tilbake til Bergen traff han William Cecil Slingsby og kom i snakk med ham. De oppdaget at de hadde mange av de samme planene og ambisjonene om fjell de gjerne vil bestige.

Vinteren 1875/76 korresponderte Mohn og Slingsby og planla sommerens store fjelltur. Det var Mohn som var den mest ambisiøse og la store planer, men Slingsby hadde det avgjørende ordet.

8. juli 1876 møtte Mohn Slingsby i Oslo. De reiste med karjol opp til Bygdin, hvor de hadde avtalt å møte Knut Lykken, som skulle være med som fører. Da Lykken kom, la de ut på en ekspedisjon som er enestående i norsk fjellsports historie, med fem førstebestigninger i løpet av fem dager. Den første var Torfinnstind, ovenfor Torfinnsbu ved Bygdin. De fortsatte så med Galdeberget, Urdanostind, Nordre Urdanostind, som senere fikk navnet Slingsbytind, og Gjertvasstind, før de ga seg i kast med Storen.

Tidlig om morgenen den 21. juli startet Mohn, Slingsby og Lykken fra Vormeli. Været var ikke det beste, men det var siste dagen Lykken kunne være med, så de måtte prøve seg. De kom seg opp i Maradalen, og med visse problemer over Maradalsryggen og ned i Midtmaradalen.

Etter en kort rast ville Mohn som sedvanlig røyke sin pipe, men Slingsby vil videre. «Mohn is always lazy, always wants his pibehvil» skrev Slingsby.

De ga seg i kast med den bratte breen på østsiden av Storen. Breen var da uten navn, men fikk senere navnet Slingsby-breen. Her fikk de problemer. Slingsby gikk med «spikerstøvler», det vil si støvler med ispigger, mens Mohn og Lykken syntes slikt ekstrautstyr var unødvendig. Klatringen opp breen ble derfor svært strabasiøs for de to nordmennene. Mohn mistet stadig fotfestet, og to ganger rutsjet han utfor og ble bare reddet av at de gikk i tau. Slingsby ble etter hvert utålmodig, tok av seg tauet og klatret fra de to andre.

Da de omsider kom opp i skaret på nordsiden av Store Skagastølstind, det som senere fikk navnet Mohns skar, var både Mohn og Lykken så utslitt at videre fremrykking var umulig. Slingsby var selv i tvil. Mohn mente at de nå kunne fastslå at Storen var ubestigelig, men Slingsby dro på det. Mohn mente at «med to trente klatrere hadde vi kanskje klart det». Dette tente Slingsby, han var jo en fullbefaren klatrer, og alene ga han seg i kast med veggen.

Dette var sannsynligvis et avgjørende øyeblikk for Mohn, i det han oppdaget sine begrensninger som fjellklatrer. Det må også være snakk om to personlighetstyper, erobreren Slingsby og esteten og betrakteren Mohn.

Mohn og Lykken tapte etter hvert Slingsby av syne. De ventet til de hørte ham hoie fra toppen og begynte så møysommelig å klatre tilbake ned breen. Mohn skrev senere at han følte seg «merkelig likegyldig», og at Lykken bare sa at «han drep seg, engelskmannen». Da Slingsby tok dem igjen et stykke ned på breen, spurte Mohn om han følte seg stolt. Men Slingsby svarte overraskende at han skammet seg dypt. Han mente åpenbart at den klatringen han hadde gjennomført var uforsvarlig, at soloklatringen var altfor farlig.

Etter bestigningen av Storen måtte Lykken forlate de to andre, som dro ned til Skjolden og hvilte ut etter strabasene. Deretter gikk de opp Utladalen og videre ned til Røysheim. Men det virket som om luften hadde gått litt ut av dem, noe mer klatring ble det i hvert fall ikke.

Etter Storen

Lørdag 28. oktober samme år holdt Mohn foredrag i Studentersamfundet om førstebestigningen av Storen. Han hevdet at nordmenn ikke var klare for klatresporten, at fjell som Storen lå over våre krefter. Han fikk adskillige reaksjoner på dette, både på møtet og senere i hovedstadsavisene. Han ble først og fremst bebreidet for at han hadde latt en utlending få æren av å bli førstemann på Store Skagastølstind.

Kritikken gikk nok ganske hardt inn på Mohn. Han avsluttet sin beretning i årboken to år senere, etter nye harde angrep, med setningen: «Hermed slutter jeg mine skildringer fra Jotunheimen til årbogen, rimeligvis for bestandig.»

Året etter den store klatreekspedisjonen, i 1877, var Mohn igjen i Jotunheimen. Med utgangspunkt på Røysheim forsøkte han å bestige Store-Bjørn, men måtte gi opp fordi han hadde lagt igjen isøksen. Da han senere skulle lede en tur til Galdhøpiggen, falt han ned i en 15 meter dyp bresprekk, men klarte å ta seg opp igjen og fortsette turen.

Slingsby var i Jotunheimen samtidig, men de traff hverandre ikke. De fortsatte å korrespondere, men møttes ikke igjen før i 1881, i Sykkylven, og tilbragte da kun noen timer sammen. Dette var siste gang de møttes.

I 1878 gjør Mohn sin siste store tur i Jotunheimen, i området sør for Gjende.

I 1881 utga Johannes Heftye, sønn av Tho. Joh. Heftye, en pamflett som han kalte «Store Skagastølstind». Den var først og fremst et angrep på Slingsby, men Mohn ble også sterkt kritisert. Heftye mente at Storen var lett å klatre i forhold til hans egen prestasjon, førstebestigningen av Store Knutsholstind.

I april 1882, i avisen Dagen, ble Mohn igjen angrepet av Johannes Heftye. Mohn hadde ytret tvil om Heftyes førstebestigning av Knutsholstind, hvorpå Heftye svarte med en 24 siders artikkel hvor Mohn blant annet ble anklaget for å være uvitende om Jotunheimens sjel.

24. september 1889 søkte Mohn avskjed fra stillingen som adjunkt ved Bergen katedralskole på grunn av sykdom. Han fikk avskjed i nåde, og Stortinget innvilget ham vartpenger. Beløpet var noe høyere enn gasje- og pensjonskomiteen hadde foreslått på grunn av «fortjenester av turistvesenet».

Mohns siste leveår ble preget av depresjon og en stadig dårligere helse. Han begikk trolig selvmord i 1891 ved å drukne seg på en tur med båt fra Bergen til Utne i Ullensvang. Visstnok ble bare hans hatt funnet. I Turistforeningens årbok i 1892 trykkes et brev fra Slingsby hvor han er full av lovord om turkameraten. Mohn ble valgt til innbudt medlem i Den Norske Turistforening.

Jotunologen

Mohns livlige skildringer av sine fjellopplevelser passet perfekt med tidens nasjonalromantiske strømninger. Deler av artiklene var viet prosalyriske skildringer hvor han ofte så norrøne guder, tusser og troll i fjellene. Han søkte hele tiden de vakreste bildene og fjellformasjonene. Slingsby skrev at han aldri hadde sett noen vise så stor begeistring for storslått natur. Samtidig var artiklene fulle av praktiske opplysninger og råd om hvordan man skulle ta seg frem i fjellet.

I forbindelse med bestigningen av Torfinnstind beskriver Slingsby sin turkamerat slik:

Verken før eller senere har jeg sett noen vise maken til henrykte gledesrier over naturens skjønnhet, og lyttet med stigende undring og fryd til de kaskader av inspirert veltalenhet den vanligvis ganske fåmælte Mohn nå lot flomme ut av seg. Bare hans følgesvenner på ferdene i hjemlandets høyfjell kan ha hatt en anelse om hva Guds mektige skaperverk i virkeligheten betydde for ham.

Kvinnesak

Han var styremedlem i Bergen Kvinnesaksforening.

Publikasjoner

Om maalsagen og det bergenske maalstrev, Bergen 1868; Jotunheimen, (særtrykk av Mohns artikkel i Illustrerede reisehaandbog for Norge av Chr. Tønsberg) Christiania 1879; Rundskuer Fra Jotunheimen, 1882; Jotunheimen fra Stugunøse, Bergen 1887; Udsigt fra Kvithøvd i Valders, Bergen 1889; Tyinpanorama, 1890

Artikler i Årbok for Den Norske Turistforening: «Fra Jotunheimen 1-4», 1872; «Fra Jotunheimen 5, med tegninger», 1873 (fortsettelse fra 1872); «Tindebestigninger i Jotunheimen», 1874; «Eventyr til fjelds», 1875; «Tindebestigninger i Jotunheimen», 1876; «Vildt liv i Jotunheimen», 1877; «På tinderne og i botnerne», «Elisée Reclus om tindebestigninger», 1878; «De sønmørske alper», 1882; «En bestigning av Skjorta», 1883; «Udflugter fra Skjolden i Lyster», 1885; «En rundtur gjennem Søndmøre», 1886; «Notiser fra Jotunheimen», 1887; «Galdhøpiggen og andre tinder seede fra Tyin», 1888.

Artikkelen «Jotunheimen», som sto på trykk i Nyt norsk Tidsskrift III i 1878, er også gjengitt i DNTs årbok for 1944, sammen med Helge Giverholts fyldige artikkel om Mohn.

Kilder

• Norge, den nordlige arena, W. C. Slingsby, Edinburgh 1904, norsk utgave ved Jan Schwarzott, Oslo 1998, ISBN 82-504-2076-4
• Jotunheimens erobring, Helge Giverholt, Oslo 1946
• «Emanuel Mohn. Mannen som ga Norges ungdom Jotunheimen», Helge Giverholt i DNTs årbok 1944

Eksterne lenker

• (no) «Emanuel Mohn» i Store norske leksikon