Åpne hovedmenyen

Eivind Astrup (1871–1895)

norsk oppdagelsesreisende og forfatter
For forretningsmannen, se Eivind Astrup (1945–)
Eivind Astrup
Eivind Astrup NP018427.jpg
Født17. september 1871
Oslo
Død27. desember 1895 (24 år)
Folldal
Gravlagt Vår Frelsers gravlund
Far Harald Astrup
Søsken Sigurd Astrup, Thorvald Astrup, Henning Astrup
Beskjeftigelse Oppdagelsesreisende
Nasjonalitet Norge
Utmerkelse St. Olavs Orden

Eivind Astrup (født 17. september 1871 i Christiania, død 27. desember 1895 ved Hjerkinn) var en norsk oppdagelsesreisende og forfatter.

Astrup deltok i to av Robert Pearys ekspedisjoner til Grønland. På den første var han med Peary og kartla Nord-Grønland, på den andre kartla han Melville Bay på nordvestkysten av Grønland.

I sin tid fikk Astrup en oppmerksomhet i Norge på linje med den som ellers bare ble Fridtjof Nansen og Roald Amundsen til del. Han ble tildelt St. Olavs Orden i en alder av 21 år og er per 2014 den yngste som har fått utmerkelsen.[1]

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

 
Astrups kart over hans to sledeferder på Nordvest-Grønland
 
Portrett av Eivind Astrup, ca 1893

Eivind Astrup var sønn av grosserer Harald Astrup (1831–1914) og Emilie Johanne Smith (1836–1915), og bror av arkitekten Thorvald Astrup og grosserer Sigurd Astrup (1873–1949).

I 1889 tok Eivind Astrup handelseksamen i Kristiania og reiste deretter til Philadelphia for videre studier. Den eventyrlystne unggutten drømte om å foreta oppdagelsesreiser i Afrika, men etter at han så en avisartikkel som fortalte at Robert Peary planla en ekspedisjon til Nordgrønland, tok han kontakt og fikk plass på ekspedisjonen.[2]

1891–1892Rediger

Under ekspedisjonen i 1891–1892 stiftet Astrup bekjentskap med etah-inuittene, og av dem lærte han mye om overlevelsesteknikker i et ekstremt miljø.

Astrup ledsaget Peary på sledeturen fra vinterkvarteret i Inglefield Gulf og over Nordvest-Grønlands innlandsis til Navy Cliff ved Independence-fjorden. De tilbakela mer enn 2 000 km, fire ganger så langt som Fridtjof Nansen på den berømte turen over langt sørligere deler av Grønland fire år tidligere. Peary og Astrup kartla de hittil ukjente nordvestlige områdene av Grønland og kunne som de første fastslå at Grønland er ei øy. Turen var for knapt rasjonert, men en vellykket moskusjakt reddet dem.

Tilbake i Norge ble Astrup møtt med stor heder og oppmerksomhet. I 1892 fikk han St. Olavs Orden, han var da bare 21 år gammel og er fremdeles den yngste som har fått utmerkelsen.[1] Astrup skrev en rekke avisartikler og essays og holdt godt besøkte foredrag mange steder på Østlandet. Nansen ble Norges første polarhelt etter å ha krysset Grønlandsisen i 1889, nå var Astrup blitt den andre.[3]

1893–1894Rediger

På ekspedisjonen i 1893–1894 ble Astrup syk og deltok ikke på Pearys ferd over innlandsisen, som ellers ble en fiasko på grunn av sykdom, forfrysninger og dårlig vær. I april 1894 foretok Astrup og vennen Kolotengva i stedet en sledetur for å kartlegge nordsiden av Melville Bay, og dette ble det eneste synlige resultatet av Pearys andre ekspedisjon. Svekket av sykdommen avbrøt Astrup ekspedisjonen og vendte tilbake til Norge – også denne gangen ble han mottatt som en helt. Royal Geographical Society i London hedret Astrup ved å tildele ham årets Murchison Award for kartleggingen av Melvillebukta.[4]

Blandt nordpolens naboerRediger

Astrups bok Blandt nordpolens naboer, som forelå i begynnelsen av desember 1895, omhandler både ekspedisjonene og skildrer de lokale inuittene. Boka fikk strålende anmeldelser og ble svært populær. Den ble gjenutgitt i 1896, 1950, 1990 og 2004 og kom på engelsk i 1898 og tysk i 1905.[5] Astrup var en utmerket skribent, og siden han til forskjell fra Nansen og Amundsen kunne skildre et folk uten mye tidligere kontakt med europeere, gir boka et interessant innblikk i inuittenes tradisjonelle teknologi, levesett og livsanskuelse.

Sykdom og dødRediger

 
«Slædereisendes ankomst til en vinterkoloni. Ung moder i forgrunden», illustrasjon fra Blandt nordpolens naboer

Astrup skrev i sin bok at han under den andre ekspedisjonen ble svært syk av bedervet pemmikan: «Under vort ophold ved depotet blev jeg, i lighed med hvad der allerede den foregaaende høst under slædearbeidet paa indlandsisen var hændt mig, paavirket af vor ikke meget tidsmæssige pemmican paa en saa uheldig maade, at jeg ikke fandt det raadeligt at deltage i reisen.»[6] Roald Amundsen noterte i sin dagbok at Frederick Cook hadde fortalt ham at Astrup kunne ha pådratt seg syfilis på Grønland. Cooks opplysninger kom imidlertid via flere ledd og var holdt i en vag form. Siden etah-inuittene hadde hatt relativt lite kontakt med hvite mennesker før Peary kom, er det lite trolig at de var smittet av sykdommen. Ifølge Amundsen var Astrups utkårede Kolotengvas kone, Tongvingva, men ekteparet ser ut til å ha vært friske og fikk mange barn sammen, så den mest sannsynlige forklaringen er at Astrup fikk tyfoidfeber av den bedervede pemmikanen.[7]

Astrup gikk med planer om ekspedisjoner både til Arktis og Antarktis – han var for eksempel en av de første som foreslo ballongferder over Nordpolen – men sykdommen hindret ham i å realisere planene, noe han tok svært tungt. Det er også trukket fram en rekke andre årsaker til at livssituasjonen hans var blitt vanskelig.[8]

Julen 1895 reiste Astrup til Hjerkinn, og 27. desember gikk han alene ut på en skitur over Dovre, angivelig for å møte noen venner ved Atna. Da han ikke gav livstegn fra seg, ble det organisert leteaksjon og 21. januar 1896 ble han funnet død fire kilometer fra Hjerkinn. Liket ble ikke obdusert og mye taler for at dødsårsaken ble forsøkt hemmeligholdt, men avisene Politiken, Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet skrev åpent at alt talte for selvmord og ikke et fall mot en stein som var den offisielle forklaringen. Terrenget han ble funnet i er for lett til at et fall er sannsynlig, det var mye blod på ansikt, klær og snøen rundt, og lensmannen som tok en titt på liket under transporten skrev om et mistenkelig hull på venstre side av hodet. Bygdefolk som var til stede da han ble funnet mente å ha sett at en revolver bli plukket opp, pakket inn og gitt Astrups bror, som ble bedt om å gjemme gjenstanden.[9] Det er vanskelig å se noen annen forklaring enn selvmord.

Nyheten om dødsfallet førte nærmest til landesorg i Norge, og en stor folkemengde fulgte med da Eivind Astrup ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania den 27. januar 1896.

BetydningRediger

Astrup bidro til å utvikle teknikkene for utforsking av polare strøkene ved at han fraktet utstyr på hundesleder og selv gikk på ski. Skiløping hadde han lært under oppveksten og trekkhundkjøring lærte han av inuittene, for dem var skigåing ukjent. Roald Amundsen holdt Astrup som det største idealet innen utforskningen av polområdene[10] og forsto at Astrup og Pearys måte å ta seg fram i polare strøk var overlegen. Slik sett kan vi si at Eivind Astrup var med på å skape forutsetningen for at Amundsen ble først på Sydpolen.

Astrup fikk tilsendt fem grønlandshunder som han innkvarterte på Brannskjæret ytterst i Frognerkilen[11] og ble den første som kjørte med trekkhunder i Norge.[12]

EttermæleRediger

Nansen erobret den udiskutable førsteplassen som Norges polarhelt straks han kom tilbake fra Fram-ekspedisjonen i 1896, og det ble tydelig at Astrup hadde fungert som en vikar i Nansen fravær.[5] Likevel ble Astrup aldri helt glemt, det er reist flere minnesmerker til hans ære og en rekke geografiske steder bærer hans navn.

En stor minnebauta ble reist ved Holmenkollen 15. august 1896, men ble i 1990 flyttet til Frognerseteren for å gi den en mer framtredende plass .

I lokalmiljøet ved Hjerkinn holdes minnet om Astrup og hans tragiske endelikt levende, og bygdefolk reiste i 1896 eller 1897 en minnestøtte over ham på stedet der han ble funnet. Støtten veltet etterhvert, men lokale krefter gjenreiste den i september 2009.

Den 4. august 1909 ble det avduket en minneplate over Astrup på Nord-Grønland. Den dansk-inuittiske grønlandsfareren Knud Rasmussen holdt tale under avdukingen og framhevet det gode minnet inuittene hadde om Astrup. I august 2010 ble det reist et minnesmerke ved Knud Rasmussens hus i Qaanaaq.

På Grønland finnes Astrups Kystland og Astrups Ø, begge i Melville Bay. Videre Astrup Fjord i Indepencence Bay og Astrup Bræ. I Oslo finnes Eivind Astrups gate og i Bergen Eivind Astrups vei.

Astrup gav sleden sin som avskjedsgave til Kolotengva, men etter Astrups død ville han ikke bruke den mer og byttet slede med Ludvig Mylius-Erichsen. Senere gav Mylius-Erichsen sleden til Etnografisk Museum, der den nå oppbevares.[13] Sleden Astrup fikk bygget for trening av sine importerte grønlandshunder oppbevares på skimuseet i Holmenkollen.[14]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Block-Nakkerud s. 81
  2. ^ Astrup, s. 2
  3. ^ Block-Nakkerud s. 89
  4. ^ Block-Nakkerud s. 178
  5. ^ a b Block-Nakkerud s. 218
  6. ^ Astrup, s. 31
  7. ^ Block-Nakkerud s. 211 f.
  8. ^ Block-Nakkerud s. 212f
  9. ^ Block-Nakkerud s. 207 ff.
  10. ^ Block-Nakkerud s. 223
  11. ^ Block-Nakkerud s. 171
  12. ^ Block-Nakkerud s. 11
  13. ^ Block-Nakkerud s. 221 ff.
  14. ^ Block-Nakkerud s. 172 ff.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger