Egil Reichborn-Kjennerud

norsk jurist og frontkjemper

Egil Reichborn-Kjennerud (født 4. februar 1903 i Kristiansand, død 10. april 1974 i Oslo[1]) var en norsk høyesterettsadvokat, frontkjemper og idrettsleder som hadde en sentral stilling i Nasjonal Samling under andre verdenskrig.

Egil Reichborn-Kjennerud
Født4. feb. 1903Rediger på Wikidata
Kristiansand
Død10. apr. 1974Rediger på Wikidata (71 år)
Oslo
BeskjeftigelseJurist, sykkelrytter Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
PartiNasjonal Samling (–1945*)
NasjonalitetNorge
Medlem avGermanske-SS Norge
UtmerkelserJernkorset av 2. klasse
Frontkjempermerket
Militær gradHauptsturmführer
Enhet
Deltok iAndre verdenskrig

Han var en kjent idrettsmann i 1920-årene. Han ble Norgesmester i 30 km temposykling i 1925 (30 km) og hadde en rekke verv i Norges Cykleforbund og Norges Idrettsforbund.

Han var sønn av Hans Konrad Reichborn-Kjennerud (1873–1940) og Kathinka Natalie Sewell (f. 1875). Medisinhistorikeren Ingjald Reichborn-Kjennerud var hans onkel på farssiden.

Han vokste delvis opp i Tyskland, men ble utdannet jurist ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Oslo og ble i 1936 høyesterettsadvokat.

Han var gift med Lilly Kristine Carlsen (1903–1988).

Okkupasjonstiden rediger

I desember 1940 ble Reichborn-Kjennerud utnevnt til Norges idrettsfører. I 194142 var han frontkjemper med grad av SS-Hauptsturmführer i Den norske legion og 5. SS-Panzer-Division «Wiking». Han ble ved fronttjenesten tildelt Frontkjempermerket, Det tyske ryttermerket i sølv og Jernkorset av andre klasse. Da han kom tilbake ble han utnevnt til høyesterettsdommer.[2]

 
Idrettslederen Egil Reichborn-Kjennerud (lengst fram på første rad) med Vidkun Quisling, føreren i det fascistiske Nasjonal Samling (NS), og andre NS-topper under åpninga av Idrettstinget i universitetets aula i mars 1942.

I november 1942 ble Reichborn-Kjennerud av Quisling utnevnt som leder av likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer. Som leder av styret administrerte han de jødiske eiendeler som var inndratt av Quisling-regimet i henhold til lov om inndragning av jøders formue av 26. oktober 1942.

Han ble medlem i Germanske-SS Norge. I saken mot Gunnar Eilifsen var han hoveddommer i den nyopprettede Politiets særdomstol sammen med Karl Marthinsen og Egil Olbjørn. Eilifsen hadde den erfarne forsvareren Albert Wiesener, og i middagspausen sendte Reichborn-Kjennerud aktor over til Jonas Lie for å få saken trukket. I stedet ankom Lie og Riisnæs svært opprørt og med krav om at rettssaken fortsatte. De presset også dommerne for å få dem til å gi Eilifsen dødsdom. Reichborn-Kjennerud sa at han ikke tolererte deres innblanding på dommernes enemerker. Da dommerne trakk seg tilbake til rådslagning, advarte Marthinsen om at hvis Eilifsen ikke ble dømt, ville tyskerne overta saken, og Eilifsen uansett bli henrettet. Men Reichborn-Kjennerud mente at de skulle klare å redde Eilifsen, for etter den nye loven kunne han ikke dømmes; da måtte den gis tilbakevirkende kraft, som var umulig etter norsk lov. Derimot kunne han dømmes etter bestemmelsen om ordrenekt som alt stod i loven, og her var maksimumsstraffen ti år i fengsel. Reichborn-Kjennerud anså fire år som passende. Olbjørn støttet forslaget, men gikk inn for en lengre fengselsstraff. Marthinsen stemte for dødsstraff. Denne dommen sparte Eilifsens liv, men Lie og Sverre Riisnæs ble rasende, og dommerne fikk høre at Terboven hadde forlangt dødsdom slik at Eilifsen ville bli skutt av tyskerne uansett, enten nordmennene dømte ham eller ei. Det ble truet med at også Reichborn-Kjennerud, Olbjørn og 15 andre politimenn ville bli skutt som represalier. Lie truet med at tyskerne også kom til å innføre militærdiktatur, men Reichborn-Kjennerud og Olbjørn stod på sitt. I flere timer utover kvelden pågikk dette. Reichborn-Kjennerud uttalte at om Norges frihet avhang av et justismord, fikk det heller være med friheten. Da fikk de heller skyte ham. Til sist ringte Marthinsen tysk politi. Da ga Olbjørn seg, slik at det ble flertall blant dommerne for å dømme Eilifsen til døden, vedtatt mot Reichborn-Kjenneruds ene stemme.[3]

Krigsslutt og rettsoppgjør rediger

I maidagene 1945 dro Reichborn-Kjennerud sammen med folk fra Politikompaniene, Jonas Lie og Sverre Riisnæs-fraksjonen til Skallum gård i Bærum, som han disponerte. De vurderte å sette seg til motverge, men han og de fleste politifolkene forlot Skallum mens Henrik Rogstad, Jonas Lie og Riisnæs ble igjen.

Han ble dømt til 10 års tvangsarbeid ved dom i Eidsivating lagmannsrett i september 1949. Han ble også fradømt retten til å være sakfører i 10 år, men slapp bot eller inndragning. Allerede 20. desember samme år ble han løslatt på prøve, og benådet ved kongelig resolusjon 14. august 1951. Faktisk soningstid, iberegnet varetekt, hadde dermed vært fire år og syv måneder.[4]

Referanser rediger

  1. ^ «Oppland Arbeiderblad 1974.04.20». Norge;Innlandet;;Gjøvik;;;;. s. 6. 
  2. ^ Gunnar Eilifsen i Store norske leksikon
  3. ^ [1] Hans Petter Graver: «Helten som også var skurk»
  4. ^ «Christopher S. Harper: «Det ufullstendige oppgjøret» (s. 35), 3. mars 2020» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 9. mai 2023. Besøkt 9. mai 2023. 

Eksterne lenker rediger