Dioksin
Dioksin er en samlebetegnelse på en gruppe klorholdige giftstoffer som dannes under forbrenning av organisk materiale så lenge det er klor til stede. Dioksin er giftig for mennesker. Giften fører over lang tids eksponering til økt risiko for kreft, reproduksjonsforstyrrelser, nedsettelse av immunforsvaret, nevrotoksiske effekter og «hormonvirkninger».
(1,4)dioxine_200.svg)
Dioksiner og furaner rediger
Dioksiner og furaner er to grupper miljøgifter med nesten lik oppbygging og mange av de samme egenskapene. Disse miljøgiftene kan gi helseskader som nedsatt immunforsvar, hudskader, misdannelser og redusert vekst. Dioksiner bidrar også til økt risiko for kreft i lever og tarmer. Utslipp av dioksiner og furaner er stadig et betydelig miljøproblem i Norge.
Dioksiner er en betegnelse på en stoffgruppe på 75 giftige kjemikalier. Det fullstendige navnet på denne gruppen er polyklorerte dibenzodioksiner (PCDD). En nært beslektet gruppe kjemikalier kalles furaner, eller mer presist polyklorerte dibenzofuraner. Denne gruppen består av 135 forskjellige stoffer. Det er vanlig å analysere og behandle disse to stoffgruppene sammen, og i resten av artikkelen vil hele gruppen av stoffer omtales som dioksiner.
Den totale gruppen av miljøgiften dioksiner består da av 210 stoffer. Av disse er det 12 stoffer som regnes som ekstremt giftige. I engelskspråklig litteratur omtales disse ofte som «the dirty dozen». Det aller giftigste stoffet heter 2,3,7,8 tetraklordibenzo-p-dioksin (2,3,7,8 TCDD). Forsøk har vist at 0,5 milligram TCDD er nok til å drepe et marsvin.[1] De andre stoffenes giftighet angis ofte som ekvivalenter av 2,3,7,8 TCDD, slik at dette stoffet brukes som referanse for de andre.
Dioksinene er organiske miljøgifter. Det innebærer at stoffene er nedbrytbare i naturen, men at slik nedbrytning kan ta svært lang tid. Lagringstiden for dioksiner i naturen varierer fra noen måneder til mange år.
Kilder til utslipp rediger
Dioksiner blir hverken produsert eller brukt kommersielt og er en uønsket forurensning uten nytteverdi. Det er i all hovedsak to måter dioksinene dannes på:
- Som et kjemisk biprodukt ved industrielle prosesser som involverer klor eller brom.
- Ved brenning eller sterk oppvarming (fra ca. 400°C) av organiske stoffer som inneholder klor.
I tillegg har nyere forskning vist at små mengder dioksiner kan dannes ved kompostering og vedbrenning. Det er videre observert spor av dioksiner i slam fra avløpsrenseanlegg.
Tidligere hadde Norge en av verdens største punktkilder for utslipp av dioksiner. Hydros magnesiumfabrikk på Herøya slapp i perioden frem til 1990 ut like mye dioksiner som samtlige kilder i hele Sverige. Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand og avløp fra diverse klorblekerier i treforedlingsindustrien, har også gitt et kraftig bidrag til dioksinutslippene i Norge. Prosessendringer og en mer bevisst holdning til slike utslipp har bedret situasjonen betraktelig.
I dag er det avfallsforbrenningen som gir de største utslippene av dioksiner. I tillegg bidrar biltrafikk, kloakkslam og brenning av PVC-isolerte kabler.
Spredning til miljøet rediger
Dioksiner finnes i lufta både som damp og bundet til partikler. Det siste er det vanligste, og som regel vil dioksinene binde seg til aske eller sot. Gjennom bindingene til partiklene kan dioksinene oppholde seg i lufta over lang tid og transporteres over store avstander. Dioksiner finnes derfor på hele kloden.
Spredningen av dioksiner skjer også via vann. Dioksinene løser seg ikke i vann, men vil binde seg til partikler. Etter hvert vil partiklene falle til bunnen og dioksinene lagres i bunnsedimentene.
Dioksinene er kjemisk bestandige og nedbrytningen skjer gjennom spalting som følge av sollys. Dioksinene er ofte knyttet til sot og skjermet for sollys slik at de ikke spaltes så lett. Tilsvarende er det for dioksiner lagret i jord eller bunnsedimenter. Skjermingen mot sollys gjør at nedbrytningen kan ta svært lang tid.
Effekter av dioksiner rediger
Menneskene tar i første rekke opp dioksiner gjennom mat og vann. I tillegg vil man kunne eksponeres gjennom huden og direkte ved innånding.
Dioksinene løser seg i fett og vil derfor lagres i alle fettholdige deler av kroppen. I leveren er det en type proteiner som binder seg spesielt lett til dioksinene slik at leveren er det viktigste lageret for dioksiner i kroppen.
Halveringstiden for dioksiner i menneskekroppen er mellom 7 og 11 år. Det betyr at dioksinene lagres i kroppen i årevis. Selv svært lave doser vil over tid kunne gi store konsentrasjoner i kroppen.
Mye av forskningen på helseeffekter av dioksin-forgifting er gjort ved hjelp av dyreforsøk. Man kan diskutere hvorvidt resultatene fra disse forsøkene er overførbare til mennesker. På grunn av høyst ulik forbrenningsfart vil nemlig halveringstiden for dioksiner i kroppen variere mye fra art til art. Rotter har eksempelvis en halveringstid på noen få dager. Dette gir særlig problemer for forskningen på langtidseffekter.
Til tross for problemene i forbindelse med forskning på dioksineffekter, er det mange helseeffekter som er mer enn godt nok dokumentert. Relativt små doser av dioksiner kan gi kroniske effekter som redusert vekst, forstyrrelse av A-vitaminomsetning, nedsatt immunforsvar, lavere testosteronnivå og hudskader. Dioksiner forstyrrer også med gen-funksjonen og vil kunne føre til misdannelser og/eller kreft (i lever eller tarmer). Ofte vil man kunne observere en kombinasjon av flere av disse helseeffektene. På grunn av at eksponeringen for dioksiner ofte skjer samtidig som man blir eksponert for andre miljøgifter er kombinasjonen av årsaksforhold og helseeffekter temmelig komplekse.
Kjente eksempler på dioksinutslipp rediger
Et av de mest kjente utslippene av dioksiner skjedde i Seveso i Italia i 1976. I forbindelse med produksjon av triklorfenol kom prosessen ut av kontroll, noe som resulterte i en sky som blant annet inneholdt dioksiner. Skyen drev gjennom et område der det bodde 37 000 mennesker. Ingen av menneskene døde som en direkte følge av ulykken, men mange fikk plager med luftveier og huden, mens en rekke dyr døde og over 70 000 ble slaktet. En av følgene av denne ulykken var at EU laget det såkalte Seveso-direktivet som omhandler risiko for storulykker i industrien.
Et annet kjent eksempel er «Agent Orange». Dette er et dioksin-holdig plantevernmiddel som ble brukt av de amerikanske styrkene under Vietnamkrigen. På slutten av 60-tallet sprøytet de over 50 millioner kg «Agent Orange» over de vietnamesiske skogene. Nærmere 200.000 amerikanske krigsveteraner har rapportert inn helseskader som har blitt knyttet til eksponeringen for dioksiner i Vietnam-krigen.
Sommeren 1999 ble det funnet dioksiner i en rekke belgiske matvarer. Per dags dato vet man ennå ikke alt om opphavet til dioksinforurensningen. Det man vet er at en belgisk fôrprodusent har tilsatt frityrolje fra gatekjøkken i fôret, og at denne oljen har vært forurenset med dioksin. Fôret er brukt av belgiske og muligens franske og tyske bønder ved produksjon av kylling, egg, gris og storfe. Dioksinverdien i det forurensede kjøttet er opptil 175 ganger høyere enn Verdens helseorganisasjons (WHO) grenseverdier.
Tiltak og virkemidler rediger
For å hindre dioksin-forgiftning av mennesker har myndighetene innført kostholdsråd eller restriksjoner på fiske i enkelte fjordområder. Per i dag gjelder dette for en rekke fiske- og skalldyrarter i Grenlandsfjordene. Slike tiltak er imidlertid kun rettet mot å redusere konsekvenser av utslipp som har skjedd. Viktigere er det å fjerne dioksiner som har sluppet ut og hindre at enda mer dioksiner slippes ut i naturen.
Etter påtrykk fra Bellona og andre miljøvernorganisasjoner jobber nå både stat, kommuner og industriselskaper med planer for tiltak mot særlig forurensede sedimenter. Aktuelle alternativer er tildekking, fjerning/deponering og rensing.
Som tidligere nevnt er det i dag avfallsforbrenning som gir de største dioksinutslippene i Norge. En måte å redusere disse utslippene på er bruk av renseanlegg. De største avfallsanleggene har montert brukbare systemer for slik dioksinrensing og klarer dermed å begrense utslippene sine. Myndighetene arbeider nå for at de mindre avfallsanleggene også skal rense sine utslipp. En ekstra gevinst ved renseanlegg er at de også luker bort en del andre forurensninger.
Et alternativ til rensing av avgassene er bedre styring av forbrenningsprosessen og avkjølingen av avgassene. Det har vist seg at dersom avkjølingen av røyken fra forbrenningen skjer raskt nok, vil det ikke dannes dioksiner i det hele tatt. For eksempel vil dette være tilfelle ved en nedkjøling av røyken fra ca. 1 100°C til 150°C i løpet av 2 sekunder. Dette er fullt mulig med riktig tilpasset teknologi.
Referanser rediger
- ^ UIO.no – Didaktikk 4 - Stoffmengde og konsentrasjon, Tabell 4-2 Forskjell i akutt dødelighet av TCDD som er det vanligste dioksinet (Aune 1998:215) (Publisert 1. desember 2010, besøkt 31. oktober 2012)