Wikipedia

Dietrich von Choltitz

Dietrich Hugo Hermann von Choltitz (født 9. november 1894, død 5. november 1966) var en infanterigeneral i Nazi-Tyskland. Han var generalkommandant for Paris i de siste dagene før byen ble tatt av de allierte i august 1944.

Dietrich von Choltitz
FødtDietrich Hugo Hermann von Choltitz
9. nov. 1894[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Łąka Prudnicka
Død5. nov. 1966[1][2][5][3]Rediger på Wikidata (71 år)
Baden-Baden
Lungeemfysem
BeskjeftigelseOffiser Rediger på Wikidata
Embete
  • City Commandant (Paris) Rediger på Wikidata
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Weimarrepublikken
Nazi-Tyskland
Tyskland
Utmerkelser
11 oppføringer
Jernkorsets ridderkors (1940)
Det tyske kors i gull (1942)
Ridder av Æreslegionen
Albrechts-ordenen
Æreskorset
Den militære Sankt Henriksordenen
Stjerneordenen
Såretmerket
Infanteriangrepsmerket
Sivilfortjenstordenen
Mikael den tapres orden
TroskapDet tyske keiserrike, Weimarrepublikken, Nazi-Tyskland
VåpenartDen kgl. saksiske armé, Reichswehr, Hæren (Wehrmacht)
Militær gradInfanterigeneral (1. august 1944), oberst (1941)
KommandoerLXXVI Panzer Corps, 11. Panzer-Division
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig, felttoget i Polen i 1939, Slaget om Rotterdam, Operasjon Barbarossa, slaget om Sevastopol, Slaget ved Kursk, Operasjon Shingle, Operasjon Overlord, Frigjøringen av Paris
Signatur
Dietrich von Choltitzʼ signatur
Dietrich von Choltitz på Commons

Han ble generalmajor i 1942 og general i infanteriet i 1944. Choltitz mottok Ridderkorset av Jernkorset i 1940.

Liv og virke rediger

Tidlig militær karriere rediger

Under den første verdenskrig var Choltitz løytnant i den saksiske hærs infanteri på vestfronten. Han ble alvorlig såret i oktober 1914. Han forble i Reichswehr under Weimarrepublikken og ble kaptein i kavaleriet i 1929. Senere ble han kommandant for 3. bataljon av 16. Luftlande-Infanterieregiment.

Andre verdenskrig rediger

von Choltitz hadde under den andre verdenskrig en rekke militære kommandoer. I årene 1940–1942 ledet han deler av, og så senere hele, det 16. infanteriregiment. Hans luftbårne styrker var med på okkupasjonen av Rotterdam ved luftlandinger i 1940, noe som førte til at han ble dekorert med Jernkorset.[trenger referanse] I september 1940 ble han leder for hele regimentet.

I krigen mot Sovjetunionen var Choltitzs med på beleiringen av Sevastopol i juni 1942. Samme år ble han generalmajor og i 1943 generalløytnant. Han var også i tillegg assisterende kommandant av 260. infanteridivisjon og kommandant for 48. Panzerkorps. Fra mars 1944 tjenestegjorde han ved fronten i Italia og fra juni 1944 på vestfronten.

Kommandant for Paris rediger

I august 1944 ble han utnevnt av Adolf Hitler personlig til Wehrmachtkommandant for Paris. Kommandanturet var ved Place de l'Opéra og generalen bodde i Hôtel Le Meurice[6] på 228 Rue de Rivoli. Choltitz kom til Paris, som etterfølger av den avløste kommandant Hans von Boineburg-Lengsfeld, den 9. august 1944.

Hitler anså ham som rett mann til å sørge for å utføre for den eventuelle, men planlagte ødeleggelse av de viktigere monumenter i den franske hovedstaden.[trenger referanse]

Han bisto deretter også de frie franske styrker, som var de første til å innta byen, ved å overbevise de spredte tyske styrker til å kapitulere ved å selv kjøre rundt i en høyttalerbil i det sentrale Paris.[trenger referanse] Hans ordre ble adlydt av de fleste arméenheter.

I sin tid som kommandant forhandlet Choltitz via den svenske generalkonsulen i Paris, Raoul Nordling, og dennes bror Rolf Nordling, med såvel den franske motstandsbevegelsen som franske militære, og den 25. august kapitulerte han og en styrke på 17 000 mann til den franske general Philippe Leclerc og lederen for motstandsbevegelsen Henri Rol-Tanguy på Gare Montparnasse. For sin fortjeneste å ha forhindret et nytt Stalingrad ble han av noen ansett som «Paris' redningsmann».[7]

Etterkrigstiden rediger

 
Choltitz (stående helt til venstre) i fangeleiren Trent Park.

von Choltitz var i alliert krigsfangenskap fra august 1944 til april 1947. Han ble bragt til den engelske krigsfangeleiren Trent Park, der samtalene de innesperrede offiserene seg imellom ble hemmelig avlyttet og lydregistrert.[trenger referanse]

Ifølge en avlyttingsprotokoll av 29. august 1944 sa Choltitz: «Det tyngste oppdrag som jeg noensinne har gjennomført – men da også med største konsekvens – , er likvideringen av jødene.» Det var mens Choltitz 1941/42 var kommandant for et regiment på Krim i Sovjetunionen.[8][9][10] Wehrmacht-enheter og -soldater begikk fra 1941 til 1945 mange krigsforbrytelser i de erobrede deler av Sovjetunionen.

Ifølge Sönke Neitzel i boken Abgehört (2005, på grunnlag av avlyttingsprotokoller fra Trent Park[11]) var Choltitz en av de få generaler som bekjente seg til noen form for personlig ansvar.

«Ich habe meine Soldaten verführt, an diesen Mist zu glauben, habe die Bevölkerung, die das Offizierskorps noch als etwas Würdiges sah, veranlasst, auch ohne Überlegung mitzumachen. Ich fühle mich auf das Äußerste beschämt! Vielleicht sind wir viel mehr schuld als dieses ungebildete Viehzeugs, was ja sowieso sein ganzes Leben lang nichts anderes hört.» (Neitzel, s. 54)

I april 1947 ble Choltitz løslatt. Han bodde så resten av livet i Baden-Baden og døde den 5. november 1966. Både høyerestående tyske offiserer og høye franske offiserer deltok under bisettelsen.[trenger referanse]

Utmerkelser og dekorasjoner rediger

Litteratur rediger

  • Fellgiebel, Walther-Peer (2000): Die Träger des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939–1945 – Die Inhaber der höchsten Auszeichnung des Zweiten Weltkrieges aller Wehrmachtteile. Friedberg, Germany: Podzun-Pallas. ISBN 978-3-7909-0284-6.
  • Patzwall, Klaus D.; Scherzer, Veit (2001): Das Deutsche Kreuz 1941 – 1945 Geschichte und Inhaber Band II. Norderstedt, Germany: Verlag Klaus D. Patzwall. ISBN 978-3-931533-45-8.
  • Scherzer, Veit (2007): Die Ritterkreuzträger 1939–1945 Die Inhaber des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939 von Heer, Luftwaffe, Kriegsmarine, Waffen-SS, Volkssturm sowie mit Deutschland verbündeter Streitkräfte nach den Unterlagen des Bundesarchives. Jena, Germany: Scherzers Miltaer-Verlag. ISBN 978-3-938845-17-2.
  • Thomas, Franz; Wegmann, Günter (1998): Die Ritterkreuzträger der Deutschen Wehrmacht 1939–1945 Teil III: Infanterie Band 4: C–Dow. Osnabrück, Germany: Biblio-Verlag. ISBN 978-3-7648-2534-8.
  • Tredje riket från uppgång till fall: en uppslagsbok. Stockholm: Ersatz. 2008. s. 83–84. ISBN 978-91-88858-32-0. 

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003883, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=dietrich;n=sedlnitzky+von+choltitz, oppført som Dietrich Sedlnitzky von Choltitz[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ TracesOfWar, oppført som von, Dietrich Choltitz, TracesOfWar person ID 3137[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Babelio, oppført som Général Von Choltitz, Babelio forfatter-ID 216251[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Hotel Meurices historie, Choltitz bodde på rom 213[død lenke]
  7. ^ «Gen. Dietrich von Choltitz Dies; 'Savior of Paris' in '44 was 71». The New York Times. 6. november 1966. s. 88. 
  8. ^ Neitzel, Sönke et al.: side 252 (Dokument 106). Fote 265: «Es ist nicht bekannt, wo Choltitz diese Judenerschießungen durchgeführt hat. Wahrscheinlich fielen diese in seine Zeit als Regimentskommandeur auf der Krim 1941/42.» Se også fotnote 285.
  9. ^ laut Timo v. Choltitz (Kommentar) stehen diese Sätze nicht im Abhörprotokoll vom 29. August (dem Tag seiner Einlieferung in Trent Park), sondern vom 8. und 9. September 1944
  10. ^ Heil, Kerstin (2007): O-Töne des Krieges[død lenke] - Ruhr Nachrichten, 13. august 2007
  11. ^ utgitt i pocketbokformat i 2007, 5. oppl. 2011 (Innholdsfortegnelse)

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dietrich_von_Choltitz&oldid=21836917»