Didrik Slagheck

svensk prest

Didrik Slagheck (født i Tyskland, henrettet 24. januar 1522 i København) var i 1520 kong Christian 2.s nærmeste rådgiver ved Stockholms blodbad, og kongens utsending til pavens hoff i Roma. Slagheck var en rå og tarvelig person som 12. juli 1521 likevel ble innsatt som erkebiskop i Lund av pave Leo 10.[2]

Didrik Slagheck
Eilif Peterssen - Didrik Slagheck. (Portrettstudie til "Christian II undertegner dødsdommen over Torben Oxe") - Google Art Project.jpg
Født15. århundreRediger på Wikidata
Død24. jan. 1522[1]Rediger på Wikidata
KøbenhavnRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PrestRediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1521–) Rediger på Wikidata
Nasjonalitet SverigeRediger på Wikidata

BakgrunnRediger

Ifølge flere pavebrev utstedt til Slagheck var han en klerk fra Münster stift og prestesønn født utenfor ekteskap. Han bror, junkeren Henrik Slagheck, var militær, og hans brorsønn Johan Slagheck var i tjeneste både hos Christian 2. og hos keiser Karl 5.[3]

Kongens rådgiverRediger

Didrik Slagheck omtales første gang i Bergen.[4] Han hadde oppholdt seg i Nederlandene og hatt en stilling ved pavehoffet før han i 1517 reiste nordover som avlatshandler, ansatt hos den italienske avlatskremmeren Johannes Angelus Arcimboldus (italiensk: Giovannangelo Arcimboldi, senere biskop av Milano, f. 1485, d. 1555).[5] I Bergen kom Slagheck i kontakt med Sigbrit Willums, kanskje gjennom deres felles interesse for Paracelsus' medisinske virksomhet. Det var trolig ved å røpe Arcimboldus' samarbeid med Sten Sture d.y. for Sigbrit og Christian 2. at Slagheck vant kong Christians tillit i en slik grad at han ble tildelt dekanatet over Roskilde og utnevnt til kongens sekretær, med oppdrag å tale kongens sak mot Sten Sture hos pave Leo 10. i Roma. Høsten 1520 fulgte Slagheck med kong Christian til Stockholm, og har antagelig forledet kongen til de grufulle handlingene som i ettertid fikk navnet Stockholms blodbad, eller i det minste støttet ham i hans hevnplaner gjennom falske vitneutsagn.[6]

Stockholms blodbad tok sitt utgangspunkt i anklager om kjetteri som ga kongen muligheten for å se bort fra løftet han hadde gitt om amnesti, for kjettere skulle straffes uansett, slik pave Gregor 9. hadde dekretert i 1234.[7] Slagheck deltok personlig i blodbadet, og ble etterpå belønnet med utnevnelse til kongelig stattholder og formann for regjeringskommisjonen i Sverige, samt bispestolen i Skara.[8]

Slaghecks fallRediger

Gustav Vasa reiste imidlertid dalkarlene til opprør, og Slagheck forverret situasjonen ved å blande seg i krigføringen og oppfordre til grusomheter. 29. april 1521 ledet han slaget ved Västerås og fikk skylden for det danske nederlaget. I september 1521 ble han kalt til København for å forklare seg. Angivelig talte Sigbrit hans sak i en slik grad at Christian 2. i stedet fikk pave Leo til å utnevne Slagheck til erkebiskop av Lund fra november 1521.[9] Kardinal de Cesi ble bestukket til å fravike sine angivelige krav, og i november 1521 holdt Slagheck et glorete og simpelt inntog i Lund som forferdet kannikene. Hans motstander, biskop Jens Andersen Beldenak,[10] ble snart fengslet og satt en stund som fange i bispegården der Slagheck plaget ham.[11]

 
Gammeltorv, rettersted da Didrik Slagheck ble brent på bål i januar 1522.

Men i mellomtiden var en pavelig utsending ankommet København for å undersøke forholdene rundt henrettelsene av svenske biskoper i Stockholms blodbad. Snart mistet kong Christian sin tillit til Slagheck; ikke minst var motstanden i Sverige på sitt høyeste og helt ute av kontroll. Dokumentene i den påfølgende rettssaken mot Slagheck er gått tapt, men ser ut til å ha fokusert på hans oppførsel i Sverige. Han ble lagt på pinebenken og dømt til døden. 24. januar 1522 ble han spjåket ut i et glorete antrekk, ført til galgenGammeltorv i et stort opptog, og fikk lagt strikken rundt halsen før den ble fjernet igjen. Bøddelen førte ham så bort til bålet som stod ferdig, og der ble han brent. Straffen var gjengjeldelse for at så mange svensker var blitt både hengt og brent. «Slik går det alle som forderver fyrstenes sinn med falske råd,» skrev Poul Helgesen samme dag i et skrift dedisert til Christian 2.[12]

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger