Det østeuropeiske kraton

Det østeuropeiske kraton er et 3,7–1,7 milliarder år gammelt kraton (grunnfjellsområde) fra arkeikum og proterozoikum som dekker 8 millioner km² landareal i Nord-Europa, Baltikum, Belarus, Ukraina og europeisk Russland til Uralfjellene. Det er også den stabile kjernen i de tidligere kontinentene Baltika, Sarmatia og Volgo-Uralia. Kratonet består av 6-7 oppstikkende grunnfjellsskjold, og dessuten tildekkede plattformer med overlag av sedimenter. Dekkene over plattformdelene er 400 millioner år gamle i Norden, 1,6 – 1,8 milliarder år gamle i Sverige og Litauen, 1,87 – 1,89 milliarder år gamle i øvrige Baltikum og Belarus, og 2,0-2,3 mrd år gamle i Ukraina. Sedimentene er således fra 0,4 til 2,5 milliarder år yngre enn grunnfjellsplattformene under. Unntaket er to smale grabener: Oslofeltet i den svekonorvegiske grunnfjellsprovinsen og Pripjat-Dnjepr-Donetsk-grabenen mellom de to åpne skjoldene i Sarmatia-kratonet.

Geologisk kart over Nord-Europa, med det østeuropeiske kraton i grått (arkeisk) og rosa (proterozoisk). Linjen CBZ angir den sentralbelarusiske sutursone, som er kollisjonssonen mellom Sarmatia og Baltica i øvre trias, for om lag 450 millioner år siden.

Litosfære-platenes tykkelse evarierer sterkt, fra 150–200 km i Ukraina, 120 km i sørlige Russland, og tykkere mot nord, med mer enn 250 km tykkelse i nordøst.

Det østeuropeiske kraton har i alt tre grunnfjellsskjold – det baltiske skjold i nord, Volga-Ural-skjoldet i øst, og det sarmatiske skjold i sør. Disse tre hang sammen i Rodinia, og også i det enda eldre superkontinentet Columbia som bevitnes av kollisjonssonene mellom disse som er om lag 2,0 – 1,8 milliarder år gamle. Skjoldene har tidvis utgjort separate kontinenter og kan muligens anses som terraner. Det er intrusivprovinser i midtre Sverige, sørvestre Finland, vestre Latvia og nordlige Ukraina (Sarmatia). Det baltiske skjold i Norden og det sarmatiske skjold i Ukraina er de eneste som stikker opp og dekker overflaten, ellers er det østeuropeiske kratonet dekket av proterozoiske sedimenter.

Skjold og plattformer

Det baltiske skjold dekker Norge, Sverige, Danmark, Baltikum, halve Polen og Belarus, Finland, Karelen, Kolahalvøya og områdene i nord opp mot Kvitsjøen og Barentshavet. Det er den stabile kjernen av det tidligere kontinentet Baltica og inneholder minst fire separate skjold: helt i nord den inntil 3,2 milliarder år gamle Kolamassivet, videre sørover med synkende alder den inntil 3 milliarder år gamle Kvitskjømassivet, den inntil 2,5 milliarder år gamle karelske massiv, over Finland og Sverige videre den inntil 1,96 milliarder år gamle svekofenniske provins (fennoskandiske skjold), og endelig over Sør-Sverige og Sørøst-Norge den senere omdannede svekonorvegiske provins som er maksimalt 1,7 milliarder år gammel, men på det yngste omdannet for 900 millioner år siden. Ytterligere grunnfjellsmasser over Norge og Nord-Sverige er dekket av den kaledonske fjellkjedens knapt 400 millioner år gamle skyvedekker. De karelske og svekofenniske skjoldene fortsetter sør for Østersjøen som underjordiske plattformer som også er terraner. Disse er det litauisk-belarusiske terran og polsk-litauiske terran.

Det sarmatiske skjold dekker sørlige Belarus og Ukraina. Det inneholder er den stabile kjernen i det tidligere kontinentet Sarmatia. Skjoldet har to separate, og selvstendig oppståtte overflateskjold – det Ukrainske skjold i vest, og Voronesj-massivet i øst. Begge er eldst i ytterkantene, med en alder på 3,7 – 3,2 milliardeer år. Det er 2,3 – 2,1 milliarder år gamle foldesoner mellom skjoldene. Voronesj-massivet avgrenses i sørøst av Donbass-foldesonen, med store forekomster av kull. I karbon sank Pripjat-Dnjepr-Donetsk-grabenen ned mellom skjoldene, den er en aulacogen og ikke som før antatt en riftdal. Helt i nordvest på det Ukrainske skjold er det en regelmessig formet intrusivprovins kalt Korosten-plutonet, som er om lag 2 milliarder år gammelt og består av magmatisk lavasmelte.

Volga-Ural-skjoldet er et 3,0 – 2,7 milliarder år gammelt grunnfjell som dekker det sørlig-sentrale Russland vest for Ural. Siden kratonet er overdekket av yngre sedimenter, utgjør det en geologisk plattform. Det er den stabile kjernen i det tidligere kontinentet Volgo-Uralia. Det Volgo-uralske skjoldet inneholder to separate, gamle arkeiske kratonprovinser i vest.

Det østeropeiske kratonet avgrenses i øst av Uralfjellene, som er foldesonen mot det tidligere Siberia-kontinentet som østeuropeiske kraton kolliderte med i perm-tiden. Donbass-foldesonen avgrenser Volga-Ural-skjoldet mot det sarmatiske skjold helt i sørvest.

Kollisjoner og geologisk aktivitet

Sarmatia og Baltica kolliderte for 2 – 1,7 milliarder år siden, langs den sentralbelarusiske sutursonen. Helt nordvest på det ukrainske skjold oppstod en 12 000 km² stor, regelmessig formet intrusivprovins kalt Korosten-plutonet for 1,8 til 1,737 milliarder år siden, bestående av magmatisk lavasmelte. Det har vært hevdet at fenomenet inntraff i forbindelse med kollisjonen. Langs sutursonen oppstod Orsja-Volhynia-grabenen for 1,3 – 1 milliard år siden. Grabenen sprakk etter hvert og muliggjorde et vulkansk utbrudd av mafisk lavasmelte som etterlot et 140 000 km² stort flombasalt-område i nordvestre Ukraina (Volhynia, østre Polen og sørvestre Belarus (Orsja) – De volhynske trappene.

Baltica kolliderte i ordovicium-silur for 450 millioner år siden med Avalonia-kontinentet i sør og Laurentia i vest da Iapetushavet lukket seg, og avgrenses mot Avalonia av den transeuropeiske forkastningssonen (TEZ) og mot Laurentia-massene av den kaledonske fjellkjede (Langfjella). I en periode på 85 millioner år fram til 415 millioner år siden, veltet først havbunnsskorpe opp som skyvedekke over de norske grunnfjellene, og etter hvert støtte Baltica helt sammen med Laurentia da havet lukket seg. Skyvedekkene er delvis slitt bort, men dekker fortsatt nesten halve Sør-Norge og store deler av Nordland.

For ca 200 millioner år siden – helt på slutten av trias ved overgangen mot jura – kolliderte Sarmatia med Baltica, og en fjellkjedefolding oppstod langs den sentralbelarusiske sutursone (CBZ).

Eksterne lenker

• Artemieva, Irina M: «Lithospheric structure, composition, and thermal regime of the East European Craton:implications for the subsidence of the Russian platform», i Earth and Planetary Science Letters, 213, 2003. Side 431–446
• Bakun-Czubarow, N., Bialowolska, A., og Fedorysjin, J.; «Neoproterozoic flood basalts of Zabolottya and Babino Beds of the volcanogenic Volhynian Series and Polesie Series dolerites in the western margin of the East European Craton», Acta Geologica Polonica, vol 52, nr 4, 2002, side 481-496.
• Bogdanova, Svetlana V: «Palaeoproterozoic Accretion of Sarmatia and Fennoscandia», Europrobe News, 13. juni 2000, p. 7–9
• Bogdanova, Svetlana V: «The East European Craton: Some Aspects of the Proterozoic Evolution in its South-West». Polskie Towarzystwo Mineralogiczne – Prace Specjalne Mineralogical Society of Poland – Special Papers, Zeszyt 26, 2005; nummer 26. Online-versjon (PDF)
• Bogdanova, Svetlana og EUROBRIDGE: Palaeoproterozoic Accretion of Sarmatia and Fennoscandia
• Ruban, Dmitry A., og Yoshioka, Shoichi: «Late Paleozoic – Early Mesozoic Tectonic Activity within the Donbass (Russian Platform)», Trabajos de Geologia, 25, 2006. Univ. de Oviedo, side 101-104.