Delprivatiseringen av Statoil
Delprivatiseringen av Statoil innebar at selskapet ikke lenger var 100 prosent eid av den norske staten. Som følge av delprivatiseringen ble selskapet også børsnotert. Delprivatiseringen og børsnoteringen fant sted i 2001. Etter dette har den norske staten hatt som målsetting å eie ca. 2/3 av aksjene, istedenfor de tidligere 100 prosentene. Etter delprivatiseringen endret selskapet navn til Statoil ASA.
Initiativfasen rediger
Initiativet til delprivatiseringen av Statoil kom fra daværende konsernsjef Harald Norvik. Han hadde vært leder for selskapet siden 1988 og satte fra dag en avpolitisering av selskapet på dagsordenen. Men Norvik mente at tiden ikke var moden for en privatiseringsdiskusjon og la privatiseringsambisjonen på vent. Initiativet til delprivatisering og børsnotering ble derfor ikke tatt før januar 1999. Det var under et foredrag på Norsk Petroleumsforenings seminar i Sandefjord at Norvik luftet forslaget om en ny struktur i norsk petroleumsvirksomhet, og startet diskusjonen om nytt eierskap i Statoil.[1] Initiativet ble fulgt opp av en rapport fra Statoils styre til Olje- og energidepartementet 13. august 1999. I Rapporten ble det foreslått at Statoil skulle delprivatiseres, og at hele eller deler av de statlige eierandelene i Statens direkte økonomiske engasjement skulle overføres til selskapet.[2]
Utredningsfasen rediger
Delprivatiseringsforslaget var en del av internasjonaliseringsstrategien i Statoil som hadde foregått siden slutten av 1980-årene. Situasjonsforståelsen i Statoils ledelse var at selskapet ikke ville få en like stor andel i norske felt som det hadde fått i ekspansjonsfasen gjennom 1970- og 1980-årene.[3] Selskapet hadde derfor ambisjoner om internasjonal ekspansjon. Samtidig endret petroleumsindustrien seg kraftig. Etter oppløsningen av Sovjetunionen ble enorme petroleumsverdier tilgjengelig for internasjonale aktører. Videre ble fusjon mellom internasjonale oljeselskaper mer utbredt mot slutten av 1990-årene. Slik som sammenslutningen av Exxon og Mobil til ExxonMobil i 1999. Avstanden opp til de internasjonale selskapene Statoil ønsket å konkurrere med ble derfor langt større. Statoils styre betraktet delprivatisering og notering på børs som et middel for mer effektiv styring, større frihet og bedre konkurransevilkår internasjonalt for selskapet. Statoils ønske om overføring av hele eller deler av Statens direkte økonomiske engasjement ville dessuten gjøre tilgangen til kapital for selskapet langt større.
Motstandere av forslaget la vekt på at staten og fellesskapet ved delprivatisering ga fra seg kontroll med grunnrenten fra Nordsjøen, og at Statoil vanskelig kunne brukes som redskap for å nå andre mål enn rent forretningsmessige.[4] Videre ble motstanden begrunnet med frykt for at Statoil som et delprivatisert selskap skulle ta del i moralsk tvilsomme prosjekter rundt om i verden.[5][trenger referanse]
Vedtaksfasen rediger
Høyre var det eneste partiet som hadde programfestet delprivatisering av Statoil, men også Fremskrittspartiet var for en slik løsning. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var motstandere av forslaget. Det var derfor Arbeiderpartiets innstilling som ville avgjøre saken.
Innad i Arbeiderpartiet var det ikke enighet om hvilket standpunkt partiet skulle ta. AUF og Oslo Arbeiderparti ytret motstand mot forslaget og fikk støtte fra flere fremtredende partimedlemmer – blant dem Haakon Lie, Finn Lied og Jens Chr. Hauge. Daværende Statsminister Jens Stoltenberg var for delprivatisering og fikk støtte fra daværende LO leder Yngve Hågensen som satt i Statoils styre til våren 1999. Til tross for motstanden innad i partiet ble det på Arbeiderpartiets landsmøte i november 2000 avgjort at flertallet støttet forslaget om delprivatisering av Statoil. Videre ble det åpnet for at deler av Statens direkte økonomiske engasjement kunne overføres til Selskapet.
Den 26. april 2001 sto forslaget om delprivatisering av Statoil på stortingets dagsorden. Bare Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ytret motstand og delprivatiseringen ble vedtatt med 63 mot 15 stemmer. Dette var den største endringen i norsk petroleumsvirksomhet siden opprettelsen av Den norske stats oljeselskap AS i 1972. Vedtaket innebar at det i første omgang skulle tas inn nye eiere tilsvarende 15-25 prosent av selskapets verdi og åpnet for nye eiere med inntil 1/3 av selskapets verdi.[6] Dette skulle skje ved emisjon og nedsalg av statens aksjer. Stortingsvedtaket innebar også at Statoil fikk rett til å kjøpe en andel på 15 prosent av Statens direkte økonomiske engasjement. 18. juni 2001 ble Statoil notert på Oslo Børs ASA og New York-børsen (NYSE). I første omgang beholdt den norske staten 81,7 prosent av eierandelene i selskapet.[7] Etter videre nedsalg i 2004 og 2005 var den norske statens eierandel i Statoil 70,9 prosent.[8][trenger referanse] Fra og med 2009 var den norske statens eierandel i Statoil 67 prosent.[9]
Referanser rediger
- ^ Lerøen, Bjørn Vidar (2002). Dråper av svart gull: Statoil 1972-2002. Stavanger: Statoil. s. 80. ISBN 82-991255-4-5.
- ^ Ryggvik, Helge (2009). Til siste dråpe: Om oljens politiske økonomi. Oslo: Aschehoug. s. 263. ISBN 978-82-03-29231-6.
- ^ Lie, Einar (2014). Staten som kapitalist: Rikdom og eierskap for det 21. århundre. Oslo: Pax Forlag A/S. s. 78. ISBN 978-82-530-3726-4.
- ^ Lie, Einar (2014). Staten som kapitalist: Rikdom og eierskap for det 21. århundre. Oslo: Pax Forlag A/S. s. 79. ISBN 978-82-530-3726-4.
- ^ Ryggvik, Helge (2009). Til siste dråpe: om oljens politiske økonomi. Aschehoug. s. 274–275. ISBN 9788203292316.
- ^ Lerøen, Bjørn Vidar (2002). Dråper av svart gull: Statoil 1972-2002. Stavanger: Statoil. s. 101. ISBN 82-991255-4-5.
- ^ https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-84-s-20152016/id2480589/sec2
- ^ «Statoil - Investors». Besøkt 02.05.2017.
- ^ Nissen-Meyer, Jostein. «- Staten hadde maksimert verdiene sine om de solgte seg ned i Statoil». E24. Besøkt 2. mai 2017.
Litteratur rediger
- Lerøen, Bjørn Vidar. Dråper av svart gull: Statoil 1972–2002. Statoil. Stavanger 2002. ISBN 82-991255-4-5.
- Lie, Einar, Egil Myklebust og Harald Norvik. Staten som kapitalist: Rikdom og eierskap for det 21. århundre. Pax Forlag A/S. Oslo 2014. ISBN 978-82-530-3726-4.
- Martinsen, Wiktor A. Statoil til salgs. Kolofon. Oslo 2004. ISBN 82-300-0064-6.
- Ryggvik, Helge. Til siste dråpe: Om oljens politiske økonomi. Aschehoug. Oslo 2009. ISBN 978-82-03-29231-6.