Sioux er et amerikansk urfolk, indianerstamme eller en av de opprinnelige nasjoner (stammer) i Nord-Amerika. Begrepet «sioux» omfatter enhver etnisk gruppe innenfor den store siouxstammen eller enhver av stammens mange språkdialekter. Siouxindianerne består av tre hovedgrupper basert på siouxspråkets dialekter og underkulturer: santee, yankton-yanktonai, og lakota.

Siouxhøvdingene American Horse og Red Cloud (1891)
Høvding Bone Necklace an Oglala Lakota fra indianerreservatet Pine Ridge (1899)

Santeene (Isáŋyathi; «kniv»), også kalt for østlige dakotaer, bor i den absolutt østlige delen av delstatene Nord- og Sør-Dakota, Minnesota og nordlige Iowa. Yankton og yanktonai (iháŋktȟuŋwaŋ og iháŋktȟuŋwaŋnaii; «landsbyen-ved-enden» og «lille landsbyen-ved-enden»), kollektivt også omtalt som vestlige dakotaer eller ved endonymet (stedsnavnet) Wičhíyena, levde i området langs elven Minnesota. De er betraktet som midtre siouxer, og har fortiden blitt feilaktig klassifisert som nakotaer.[1] Lakota, også kalt for tetoner (Thítȟuŋwaŋ; muligens i betydningen «de som bor på prærien») er de siouxer som bodde lengst vest, kjent for sin jakt- og krigerkultur.

I dag har siouxene mange adskilte stammemyndigheter spredt over flere reservater og samfunn i Nord-Dakota, Sør-Dakota, Nebraska, Minnesota, og Montana i USA, og i Manitoba og i det sørlige Saskatchewan i Canada.

Etymologi rediger

 
Sitting Bull, høvding for hunkpapa-lakotaene og hellig mann, ca. 1885.

Navnet «sioux» er en forkortet utgave av nadouessioux lånt inn i kanadisk fransk fra nadoüessioüak fra det tidlige ottawaspråket som eksonym (utenlandsk versjon av stedsnavn): naadowesiwag «sioux».[2] Jean Nicolet nedtegnet bruken i 1640.[3] Ur-algonkinsk form (av det senere algonkinske språket) var *na•towe•wa i betydningen «nordlige iroquoian», og kan ledes tilbake til flere datterspråk i det som kalles en liten klapperslange (massasauga, Sistrurus).[4] Denne informasjonen ble forsøkt tolket som at ottawalånet var en fornærmelse. Imidlertid er den ur-algonkinske betegnelsen mest sannsynlig avledet fra en form *-a•towe•, i betydningen som ganske enkelt er «å snakke et fremmedspråk»,[2] noe som gjør det til en parallell til etymologien av det greske ordet «barbar». Senere ble dette forlenget i betydningen i en del algonkinske språk til å referere til den nevnte klapperslangen. Således, i motsetning til det mange redegjørelser hevder, likestilte det gamle ottawaordet naadowesiwag ikke siouxene med slanger. Dette er dog ikke bekreftet ettersom bruken i de tidligere tiår har ført til at dette begrepet har fått negative konnotasjoner for de stammer som begrepet refererer til. Det vil forklare hvorfor mange stammer har avvist dette begrepet som et eksonym. En kilde hevder at navnet «sioux» er avledet fra et chippewa-ord som har betydningen «liten slange»;[5] chippewa, eller ojibwa, er en dialektvariant av ottawaspråket.

En del stammer har formelt eller uformelt tilpasset seg tradisjonelle navn: rosenknopp-siouxer er også kjent som sičháŋǧu oyáte, og oglalaer benytter ofte navnet oglála lakȟóta oyáte framfor «oglala-sioux-stammen». Den alternative stavingen ogallala er betraktet som feilaktig eller upassende.[3]

Očhéthi Šakówiŋ rediger

Da de kom i kontakt med europeere omtalte de historiske siouxene «den store sioux-nasjonen» som Očhéthi Šakówiŋ. Det hadde betydningen «sju rådsbål». Hvert bål var et symbol på en oyate (folk, stamme eller nasjon). De sju stammer som utgjorde siouxene var: Bdewákaŋthuŋwaŋ (mdewakanton), waȟpéthuŋwaŋ (wahpeton), waȟpékhute (wahpekute), sisíthuŋwaŋ (sisseton), iháŋkthuŋwaŋ (yankton), iháŋkthuŋwaŋna (yanktonai), og thítȟuŋwaŋ (teton eller lakota).[3] De sju rådsbålene kunne samles hver sommer for å holde råd, fornye slektskap, avgjøre stammesaker, og delta i ritualet soldansen.[6]

I dag er tetonene, santeene (blanding av de fire dakotastammene) og Minnesota-dakotaene, og yankton/yanktonai vanligvis kjent respektivt som lakotaer, østlige dakotaer, eller vestlig dakotaer.[3][7] I alle de tre hoveddialektene er «Lakota» eller «Dakota» oversatt til å bety «venn» eller mer passende, «alliert». Bruken av lakota eller dakota kan derfor vise til en allianse som en gang knyttet sammen stammene i Den store siouxnasjonen.

Historie rediger

Første kontakt med europeere rediger

 
Pelshandlere handler med indianere i Canada 1777.
 
Jean-Baptiste de La Vérendrye og hans fetter, Christopher Dufrost de La Jemeraye.

Dakotaene er første gang nedtegnet skriftlig å ha levd ved kilden til elven Mississippi i løpet av 1600-tallet.[8] Omkring 1700 hadde en del migrert til dagens område Sør-Dakota.[9] Ved slutten av 1600-tallet hadde dakotaene inngått en allianse med franske handelsmenn.[10] Franskmennene forsøkte å få en fordel i kampen for den nordamerikanske pelshandelen mot engelskmennene som nylig hadde etablert Hudson's Bay Company.

Det første dokumenterte møtet mellom siouxer og franskmenn skjedde da Radisson og Groseilliers nådde det området som i dag heter Wisconsin i løpet av vinteren 1659-1660. Senere besøk av franske handelsmann og misjonærer var navn som Claude-Jean Allouez, Daniel Greysolon Duluth, og Pierre-Charles Le Sueur som overvintret med dakotafolket tidlig i 1700.[11] I 1736 drepte en gruppe siouxer Jean Baptiste de La Vérendrye og tjue andre menn på en øy på et sted som franskmennene kalte Lac des Bois, Skogsjøen, beliggende på grensen mellom delstaten Minnesota i USA og provinsen Ontario i Canada.[12] Imidlertid stoppet massakren ikke videre handel med franskmennene før de oppga Nord-Amerika i 1763.

Forfatteren og historikeren Mark van de Logt skrev: «Selv om militære historikere tendere til å reservere begrepet «totalkrig» for konflikter mellom moderne industrielle nasjoner, er betegnelsen mest nøyaktig for de tilstanden mellom pawneene og siouxene og cheyennene. Begge sider rettet angrep ikke bare mot kriger-motstandere, men mot folket som en helhet. Ikke-kjempende var legitime mål. (...) Det er innenfor denne konteksten at den militære tjenesten til pawneespeiderne må bli vurdert.»[13][14]

Kampen i Massakredalen (Massacre Canyon) i Hitchcock County i Nebraska, som skjedde den 5. august 1873, var den siste store kampen mellom pawneene og siouxene.[15] Det var også det siste slag i stor stil mellom to indianerstammer i USA.[15] Slaget ble utløst da krigere fra en kombinert siouxgruppe av stammene oglala/brulé angrep en gruppe på pawneer på buffalojakt. I henhold til indianeragenten John W. Williamson, som fulgte jaktpartiet, «den andre dagen i juli 1873 forlot indianerne, som utgjorde sju hundre, Genoa for jaktmarkene. Av disse var 350 menn, resten var kvinner og barn.»[16] 69 pawneer ble drept, de fleste av disse var ikke-stridende kvinner og barn.[17] Massakren var en av faktorene til pawneenes beslutning om å flytte til reservatet i Indianerterritoriet (det som i dag er Oklahoma).[18]

Dakotakrigen i 1862 rediger

 
Slaget ved New Ulm, 19. august 1862.
 
Skuelystne fol strømmer til å se på massehengningen av dakotaer i Mankato, Minnesota

I 1862, kort tid etter et mislykket kupp året før og en vinter med hunger, ble den føderale betalingen forsinket. De lokale handelsmennene kunne ikke gi mer kreditt til santeefolket (østlige dakotaere), og en av handelsfolkene, Andrew Myrick, gikk så langt som å si: «Om de er sultne, la dem spise gress!»[19] Den 17. august 1862 ble dakotakrigen utløst ved at noen få santeemenn drepte en hvit gårdbruker og det meste av hans familie. De inspirerte til ytterligere angrep mot hvite bosetninger langs Minnesotaelven. Santeene angrep også handelsposter. Senere fant noen bosettere Myrick blant de døde. Munnen hans var stappet full av gress.[20]

Den 5. november 1862 ble 303 santee-siouxer i en krigsrett i Minnesota funnet skyldig i voldtekt og mord på hundrevis av amerikanske nybyggere. De ble dømt til å bli hengt. Ingen advokater eller vitner fikk lov til å forsvare de anklagede, og mange ble dømt i løpet av mindre enn fem minutter av rettens tid av en dommer.[21] President Abraham Lincoln gjorde om dødsstraffen for 284 av krigerne, men skrev under på henrettelsen av 38 av dem ved henging den 26. desember 1862 i Mankato i Minnesota. Det er den største massehenrettelse hittil i amerikansk historie.[22]

Senere utsatte USA avtalen om livrenter til dakotaene i fire år, og betalte penger til de hvite ofrene og deres familier. Mennene som fikk dødsstraffen endret av president Lincoln ble sendt i fengsel i Iowa under forhold hvor mer enn halvparten av dem døde.[21]

I løpet av og under opprøret var det mange av santeene og deres slektninger som flyktet fra Minnesota og østlige Dakota til Canada, eller bosatte seg i dalen til Jameselven i et kortvarig reservat før de ble tvunget til å flytte til Crow Creek-reservatet på østbredden av elven Missouri.[21] Noen få slo seg sammen med yanktonaistammen og flyttet ytterligere vestover for å slå seg sammen med ulike lakotagrupper og fortsette krigen mot det amerikanske militæret.[21]

Andre greide å bli værende i Minnesota og i øst i små reservater som eksisterte inn på 1900-tallet, inkludert reservatene Sisseton-Wahpeton, Flandreau, og Devils Lake (Spirit Lake eller Fort Totten) i Sør- og Nord-Dakota. En del endte opp i Nebraska hvor santee-sioux-stammen i dag har et reservat ved sørbredden av Missouri.

De som flyktet til Canada har i dag etterkommere som bor i de ni små dakota-reservater, fem av dem ligger i Manitoba (Sioux Valley, Long Plain, Dakota Tipi, Birdtail Creek, and Oak Lake [Pipestone]) og de gjenværende fire (Standing Buffalo, Moose Woods [White Cap], Round Plain [Wahpeton], og Wood Mountain) i Saskatchewan.

Red Clouds krig rediger

 
Lakota-siouxenes høvdinger. Red Cloud sittende, andre fra venstre. Young Man Afraid of His Horses stående, andre fra venstre.

Red Clouds krig (også kalt Bozemankrigen) var en bevæpnet konflikt mellom cheyennene, arapahoene og lakotaene på den ene siden og den amerikanske hæren på den andre i territoriene Wyoming og Montana fra 1866 til 1868. Krigen ble utkjempet over kontrollen over Powder River Country i det nordlige og sentrale Wyoming.

Krigen fikk navn etter Red Cloud, en framtredende siouxhøvding som ledet krigen mot hæren som følge av at hæren trengte seg inn i området. I 1863 hadde nybyggere begynte å bruke Bozeman-ruten som var den korteste og letteste ruten fra Fort Laramie til Oregon-ruten og videre til gullfeltene i Montana. Fra 1864 til 1866 ble veien benyttet av rundt 3500 gullgravere, nybyggere og andre. Disse inntrengerne konkurrerte med indianerne om de minskende ressursene langs veien.[23]

Krigen endte med fredsavtalen av Fort Laramie i 1868. At siouxene fikk en form for seier i krigen førte til at de for en tid bevarte kontrollen over Powder River country.[24] Det er ukjent hvor mange av indianerne som ble drept, men anslagsvis rundt hundre stykker, mens rundt to hundre soldater ble drept.[25]

Den store siouxkrigen i 1876–77 rediger

Den store siouxkrigen var en rekke av slag mellom lakotaindianerne og allierte stammer som cheyennene mot den amerikanske hæren. Det tidligste trefningen var slaget ved Powder River og det siste slaget var Wolf Mountain. Mellom disse ble det utkjempet slag ved Rosebud, Little Bighorn, Warbonnet Creek, slaget ved Slim Buttes, Cedar Creek og Dull Knife-kampen. Den store siouxkrigen var også kjent som Black Hills-krigen, og var sentrert rundt lakotastammene blant siouxene. En rekke slag ble utkjempet i territoriene Montana, Dakota, og Wyoming, og endte med nederlag for indianerne.

Massakren ved Wounded Knee rediger

 
De drepte indianerne ble lagt i massegraver etter massakren ved Wounded Knee.

Massakren ved Wounded Knee var den siste store væpnede konflikten mellom lakotaindianerne og USA. Den er beskrevet som en «massakre» av general Nelson A. Miles i et brev til Kommisjonen for indianeraffærer.[26]

Den 29. desember 1890 omringet fem hundre tropper fra USAs 7. kavaleri, støttet av fire Hotchkiss-kanoner (lett, hurtigskytende artilleri) en leir med lakotaindianere med ordre om å eskortere dem til jernbanen for videre transport til Omaha i Nebraska.

Om morgenen den 29. desember gikk troppene inn i lakotaenes leir for å avvæpne dem. En versjon av hendelsene hevdet at en døv lakotaindianer ved navn Black Coyote var uvillig til å gi fra seg sin rifle, og at han hadde betalt mye for den.[27] Da de ville frata ham riflen eskalerte det, og et skudd ble avfyrt, og deretter begynte soldatene å skyte vilt fra alle kanter. De drepte menn, kvinner og barn om hverandre, i tillegg til sine egne. Lakotakrigerne som fortsatt hadde sine våpen begynte å skyte tilbake på de angripende soldatene. De overlevende indianerne flyktet, men kavaleriet forfulgte dem og drepte mange som var ubevæpnet.

Ved den tiden da det hele var over var 25 soldater døde, og mer enn 150 lakotaindianere, inkludert kvinner og barn. Hvor mange av de som flyktet som ble drept er uklart. En beregning hevder at rundt 300 ble drept.[28]

De døde indianerne ble lagt i massegraver. Rundt tjue soldater ble belønnet med æresmedaljen, den høyeste militære utmerkelsen som tildeles av USA.[29]

Reservater rediger

 
Den tradisjonelle lokaliseringen til siouxstammene før 1770 (mørk grønn) og deres nåværende reservater (oransje).

Senere på 1800-tallet leide jernbanene jegere for å få utryddet de store flokkene med bison, indianernes fremste matressurser. Santeene og lakotaene ble tvunget til akseptere å leve innenfor reservater definert av hvite amerikanere i bytte for resten av sine landområder, og bytte buffalo med tamkyr og korn. De ble avhengig av en årlig utbetaling garantert ved inngått avtale.

I Minnesota etterlot avtalene Traverse des Sioux og Mendota i 1851 siouxene med et reservat som var 32 km bredt på hver side av elven Minnesota. I dag lever halvparten av alle innskrevne siouxer av reservatet. Innskrevne medlemmer i noen av siouxstammene i USA er påkrevd å ha avstamning som er minst en fjerdedel siouxavstamning (tilsvarende en besteforeldre) i henhold til den amerikanske loven om «Blood quantum laws».[30]

I Canada anerkjenner de kanadiske myndigheter stammesamfunnet som en av First Nations. Landområdene som disse «første nasjoner» (urbefolkningen) holder kalles for indianerreservater.

Politisk aktivisme på 1900-tallet rediger

Okkupasjonen av Wounded Knee rediger

 
Flagget til Den amerikanske indianerbevegelse.

Fra slutten av 1960-tallet begynte unge indianere å agitere for bedre forhold, respekt for deres sivile rettigheter, og bedre programmer for utdannelse og økonomisk utvikling. Dramatiske protester ble gjennomført, blant annet okkupasjon av den tidligere fangeøya Alcatraz i San Francisco-bukta i California. Okkupasjonen varte i nitten måneder, fra 20. november 1969 til 11. juni 1971 og ble avsluttet med tvang av de amerikanske myndighetene.

Hendelsen ved historiske Wounded Knee begynte den 27. februar 1973 da byen Wounded Knee i Sør-Dakota ble tatt av medlemmer av Den amerikanske indianerbevegelse. Okkupantene kontrollerte byen i 71 dager mens ulike statlige og føderale politimyndigheter som FBI og U.S. Marshals Service beleiret dem. To medlemmer av indianerbevegelsen ble drept under skyting ved hendelsen. Meningsmålinger i USA viste at det var utstrakt sympati for indianerne og deres sak ved Wounded Knee.[31] De fikk også støtte fra ulike kjendiser, blant andre navn som Marlon Brando, Johnny Cash, Angela Davis, Jane Fonda og andre.[32]

Republikken Lakota rediger

Lakota Freedom Delegation, en gruppe kontroversielle indianeraktivister, erklærte i desember 2007 at lakotaene trakk seg fra alle avtaler signert med USA for å få herredømme over deres nasjon. En av aktivistene, Russell Means, erklærte at aksjonen var lovlig og siterte naturrett, folkerett og amerikansk lov.[33] Gruppen betrakter Lakota som en selvstendig nasjon, men den har forblitt uten anerkjennelse. De foreslåtte grensene krever tusenvis km av Nord- og Sør-Dakota, Wyoming, Nebraska og Montana.[34]

I populærkulturen rediger

Historisk kjente siouxer rediger

  • Tȟatȟáŋka Íyotake (Sitting Bull) — kjent hunkpapa-lakota høvding og hellig mann
  • Tȟašúŋke Witkó (Crazy Horse) — kjent oglala-lakota kriger
  • Maȟpíya Lúta (Red Cloud) — kjent oglala-lakota høvding og talsmann
  • Heȟáka Sápa (Black Elk) — kjent oglala-lakota medisinmann og hellig mann
  • Ité Omáǧažu (Rain-in-the-Face) — hunkpapa-lakota krigshøvding

Referanser rediger

  1. ^ For en rapport om den langvarig bommerten med å navngi feilaktig som «nakotaer», se artikkelen om Nakota.
  2. ^ a b «Sioux». Dictionary.com.
  3. ^ a b c d Johnson, Michael (2000): The Tribes of the Sioux Nation. Osprey Publishing Oxford. ISBN 1-85532-878-X.
  4. ^ Riggs, Stephen R. (1893): Dakota Grammar, Texts, and Ethnography. Washington Government Printing Office, Ross & Haines, Inc. ISBN 0-87018-052-5.
  5. ^ Learn about the history of the Sioux Indians. Indians.org.
  6. ^ Hassrick, Royal B.; Dorothy Maxwell; Cile M. Bach (1964): The Sioux: Life and Customs of a Warrior Society. University of Oklahoma Press. ISBN 0-8061-0607-7.
  7. ^ Ullrich, Jan (2008): New Lakota Dictionary (Incorporating the Dakota Dialects of Yankton-Yanktonai and Santee-Sisseton). Lakota Language Consortium. ISBN 0-9761082-9-1. s. 1–2.
  8. ^ Hyde, George E. (1984): Red Cloud's Folk: A History of the Oglala Sioux Indians. Norman: University of Oklahoma Press. ISBN 0-8061-1520-3. s. 3
  9. ^ Johnson, Michael; Smith, Jonathan (2000): Tribes of the Sioux Nation. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-85532-878-X. s. 3
  10. ^ Houten, Gerry van (1991): Corporate Canada An Historical Outline. Toronto: Progress Books. ISBN 0-919396-54-2. s. 6–8
  11. ^ Gibbon, Guy E (2003): The Sioux: The Dakota and Lakota Nations. Blackwell. ISBN 1-55786-566-3. s. 48–52
  12. ^ «Where is the real Massacre Island?» Arkivert 14. juni 2013 hos Wayback Machine., Lake of the Woods Museum
  13. ^ Logt, Mark van de (2012): "War Party in Blue: Pawnee Scouts in the U.S. Army". University of Oklahoma Press. ISBN 0806184396, s. 35-36
  14. ^ Pawneespeidere var en integrert del av den amerikanske hæren den siste halvdelen av 1800-tallet og benyttet for å bekjempe andre indianerstammer.
  15. ^ a b Paul, R. Eli (1. april 1998): The Nebraska Indian Wars reader, 1865-1877, University of Nebraska Press, ISBN 0-8032-8749-6, s. 88
  16. ^ Williamson, John W.: «Last Buffalo Hunt of the Pawnees» i: Bassett, Samuel Clay: History of Buffalo County and Its People Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
  17. ^ The Chicago Tribune, lørdag 30. august 1873; New York Times, 21. august 1873 (rapportert av William Burgess, indianeragent for pawneene)
  18. ^ Becher, Ronald (1. mars 1999): Massacre Along the Medicine Road: A Social History of the Indian War of 1869, Caxton Press, ISBN 0-87004-387-0, s. 389
  19. ^ Dillon, Richard (1993): North American Indian Wars. City: Booksales. ISBN 1-55521-951-9. s. 126
  20. ^ Steil, Mark; Tim Post (26. september 2002): «Let them eat grass». Minnesota Public Radio.
  21. ^ a b c d War for the Plains. Time-Life Books. 1994. ISBN 0-8094-9445-0.
  22. ^ Steil, Mark; Tim Post (26. september 2002): "Execution and expulsion". Minnesota Public Radio.
  23. ^ Fort Phil Kearney/Bozeman Trail Association Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  24. ^ Brown, Dee (1970): Bury My Heart at Wounded Knee, Bantam Books. ISBN 0-553-11979-6, kapittel 6.
  25. ^ Price, Catherine (1996): The Oglala People, 1841-1879: A Political History, Lincoln: U of NE, s. 64. Oberst Henry B. Carringtons total antall døde og skadede fra juli til desember 1866 var 96 soldater og 58 sivile døde. I tillegg ble soldater og sivile drept i 1867, noe som fører antallet døde hvite opp til rundt 200.
  26. ^ Brev: General Nelson A. Miles to the Commissioner of Indian Affairs Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine., 13. mars 1917.
  27. ^ Parsons, Randy: «The Wounded Knee Massacre – December 1890» Arkivert 6. januar 2010 hos Wayback Machine.. Lastoftheindependents.com.
  28. ^ Nelson A. Miles til Komisjonen for indianeraffærer den 13. mars 1917: «The official reports make the number killed 90 warriors and approximately 200 women and children».
  29. ^ Green, Jerry (1994): «The Medals of Wounded Knee» Arkivert 29. juni 2017 hos Wayback Machine. (PDF). Nebraska State Historical Society, også tilgjengelig i Nebraska History #75, s. 200–208. Nebraska State Historical Society History.
  30. ^ «Enrollment Ordinance» Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.
  31. ^ Riches, William T. Martin (1997): «Ripples from the Pond». The Civil Rights Movement: Struggle and Resistance. Palgrave. s. 159.
  32. ^ Carroll, Peter N. ([1982] 2000): «Not as Stepchildren or Wards»: The Dilemma of Minority Cultures i: It Seemed Like Nothing Happened: America in the 1970s. Rutgers University Press. s. 105–106.
  33. ^ «Descendants of Sitting Bull and Crazy Horse break away from US» Arkivert 9. juni 2007 hos Wayback Machine., Agence France-Presse news
  34. ^ Harlan, Bill (21. desember 2007): «Lakota group secedes from U.S.» Arkivert 12. juli 2009 hos Wayback Machine.. Rapid City Journal.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger