Christine av Sachsen

Christine av Sachsen (født 24. desember 1461 i Torgau, død 8. desember 1521 i Odense) var dronning av Danmark 14811513, av Norge 1483–1513 og av Sverige 14971501. Hun var datter av kurfyrst Ernst av Sachsen og Elisabeth av Bayern.

Christine av Sachsen
Dronning av Danmark, Norge og Sverige
Christina of Denmark, Norway & Sweden (1497) sculpture c 1530 (photo 2009).jpg
Detalje forestillende Christine, fra Claus Bergs altertavle i Odense domkirke
Født24. desember 1461
TorgauRediger på Wikidata
Død8. desember 1521 (59 år)
OdenseRediger på Wikidata
Beskjeftigelse GemalRediger på Wikidata
Embete
  • Dronning av Danmark (1481–1513) Rediger på Wikidata
Ektefelle Hans
Far Ernst av SachsenRediger på Wikidata
Mor Elisabeth av BayernRediger på Wikidata
Søsken Margarete von Sachsen, Ernst II von Sachsen, Fredrik III av Sachsen, Adalbert III av Sachsen, Johann av SachsenRediger på Wikidata
Barn Hans
Ernst
Christian
Jacob
Elisabeth
Frans
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Gravlagt Sankt Knuds kirkeRediger på Wikidata
FyrstehusHuset Wettin
Våpenskjold
Christine av Sachsens våpenskjold

HistorieRediger

I 1477 ble hun festet til Christian 1.s sønn Hans. Året efter førtes hun i et stort optog til Warnemünde, hvor hun blev hentet af et stort dansk følge. De ble viet på Københavns slott 6. september 1478 av erkebiskop Jens Brostrup. Den 18. mai 1483 ble hun sammen med Hans kronet i Vor Frue kirke.

Ekteskapskontrakten sikret henne en inntekt på 4.000 gylden i årlig avkastning, samt rett til å bruke flere slott og len med omland og avgifter «doruff sie yren furstlichen stant gehalten noge». Det ble tilføyd at kong Hans' etterfølger på den danske trone skulle få kjøpe henne ut av rettighetene mot et beløp på 40.000 gylden.[1] I 1497 klarte kong Hans i samarbeid med en gruppe svenske stormenn å bli anerkjent som svensk konge. I den anledning skjenket han dronning Christine som morgengave (livgeding) flere len: «Ørebro slott oc Ørebro læn met alle szine rette tilliggelsse, ther till Nercke, Norddenskogh, Vermmeland oc Dall.» Tanken var kanskje å sikre at Sverige ble i Kalmarunionen. Også i Danmark fikk hun eiendommer: Næsbyhoved len og Tranekær len, fra 1501 også byene Ribe, Kolding og Assens. Det ser ut til at hun hadde lånt ektefellen penger til finansiering av krigen i Sverige, slik at han måtte erstatte henne det som gikk tapt av morgengaven.[2]

Fangenskap i SverigeRediger

Det lyktes ikke kong Hans å overvinne motstanden i Sverige. I 1500 og igjen i januar 1501 fulgte dronningen ham til Sverige, for å diskutere forsvaret mot de stadige russiske angrepene mot grensen i Finland. Et enstemmig svensk riksråd leverte en flengende kritikk av kong Hans' styre og den måten de danske fogdene oppførte seg på i Sverige. Til overmål dukket det opp en russisk delegasjon sendt av storfyrst Ivan 3.latin ba de kong Hans om å oppfyle sin del av avtalen med storfyrsten, og avslørte dermed i svenskenes påhør at Ivan 3.s angrep på Finland var skjedd etter avtale med danskekongen Hans - for å hjelpe ham til makten i Sverige.[3]

Svenske bønder og adelsmenn reiste seg nå i felles opprør mot kong Hans, som fremdeles var i Stockholm da også Sten Sture den eldre sa opp troskapen mot ham. To dager senere, 11. august 1501, gikk kongen om bord i sitt skip og forlot byen. Med seg hadde han en ung hoffdame, Edele jernskjegg, som han helt åpenlyst kurtiserte.

Stockholms slott lot han dronning Christine tilbake med en garnison på tusen mann. Til hjelp hadde hun Ture Jönsson,[4] mens hans bror Erik Jönsson var blant opprørerne[5] som 10. oktober 1501 beleiret Stockholm. 17. oktober under forhandlingene mellom opprørerne og den danske dronningen brøt det brann i byen, og en fjerdedel av Stockholm ble lagt i aske. I kaoset, da innbyggerne fortvilt prøvde å redde liv og eiendeler, benyttet opprørerne sjansen til å ta kontroll over byen. 17 av opprørslederne anklaget i et brev dronningens folk for å ha satt fyr på byen, men Christine anklaget opprørerne for det samme, ettersom bare de tjente på den. Iallfall hadde dronning Christine ingen fordel av å sette fyr på en by der hun selv satt innesperret.[6]

Dronning Christine satt fremdeles beleiret på slottet på sin førtiårsdag julaften. Svenskene syntes det var ille at kong Hans hadde tatt sin frille Edele med seg til Danmark, og latt sin kone sitte tilbake. De tilbød henne derfor fritt leide om hun ville forlate Sverige i lag med alle prester og adelige, men det avslo hun. Med sin garnison på tusen mann hadde hun en stor nok styrke til å forsøke å gjenerobre Stockholm, og minst én gang prøvde hun dette. Den store kanonen ble avfyrt, menn stormet ut porten i vinternatten, men ble tvunget tilbake. Dette bandt store styrker i Stockholm, der den svenske biskop Hemming Gad holdt 4.000 menn under våpen. De måtte delvis innkvarteres hos Stockholms befolkning, toppen 7.000 mennesker, som i manges tilfelle ikke en gang støttet opprøret. Stemningen var derfor spent mellom byens innbyggere og Gads tropper, og flere ganger klarte fiskebåter å snike seg ut fra slottet og tilbake med fangst, hvoretter byens befolkning ble anklaget for å ha hjulpet dem. I desember tapte en av borgmestrene - der var alltid to - fatningen, ødela armen på en bonde, forbannet almuen og ba dem pakke seg hjem. Bøndene gikk til riksrådet  og truet med å ta borgmesteren på ordet og forlate Stockholm, så kunne byen forsvare seg selv mot danskene. Usikkerheten var stor om hvor mange menn kong Hans ville klare å samle i Danmark. Både beleirerne og de beleirede hadde kanoner, men ikke kraftige nok til å bryte ned slottsmurene. Søndag 5. desember 1501 åpnet slottet ild mot en svensk stilling. Nord for Storkyrkan hadde svenskerne bygget en «skjerm», trolig en tømmervegg, men kanonkulen braste rett igjennom og drepte to menn. Kanonilden var likevel skremmende nok for befolkningen. Kanonkulene den gang var massive; de eksploderte ikke, men når de traff noen, ble beinsplinter fra offeret slynget i alle retninger, med kraft nok til å drepe eller skade andre. Man ble forvandlet til en menneskelig splintbombe.[7]

Etter et halvt år hadde de beleirede visstnok mat fremdeles, men en sykdom begynte å bre seg. Dronning Christine fortalte at mennenes tannkjøtt hovnet, tennene løsnet, de kunne ikke tygge maten, fikk kramper og kunne ikke gå. Hun mente det skyldtes at maten var saltet og bedervet, men årsaken var skjørbuk - dvs. C-vitamin-mangel. Dronningen og ledelsen klarte seg. Trolig fikk de mer variert kost.[8]

29. april 1502 gjorde svenske styrker et siste utfall og trengte helt frem til den innerste borgmuren, men her var motstanden så hard at partene i stedet gikk over til å forhandle. De beleirede visste ikke at kong Hans var på vei. Ifølge en stockholmsk overlevering var bare 70 av de tusen i live, og bare ti av disse var uskadet.[9] Slottet overgå seg 9. mai 1502. 12. mai la kong Hans' flåte til kai like utenfor, ved det nåværende Södra Djurgården. Etter bortimot syv måneders beleiring kom han tre dager for sent. Da slottet likevel var falt, snudde han bare og dro tilbake til Danmark. Sverige var tapt.[10]

Dronningen ga opp slottet mot fritt leide for seg og sitt følge. Sten Sture den eldre brøt leidet og tok henne til fange. Dette ble regnet som æreløst. Dronning Christine satt som fange i halvannet år, først i Stockholms svartebrødrekloster, senere i gråbrødrenes kloster og til sist i Vadstena kloster. Fangenskabet var så hardt at hun knapt fikk spise seg mett. Den behandlingen hans mor hadde fått, forklarer nok noe av den brutaliteten hennes sønn, Christian 2., senere viste mod svenskene. Det danske riksråden klaget over behandlingen Christine fikk i sitt fangenskap, mens svenskene krevde slott og festninger tilbake fra kong Hans, før de ville frigi henne. Kardinal Raymund Pérault som drev avlatshandel i Norden, fikk med hjelp fra Lübeck satt dronningen fri. I desember 1503 ble hun høytidelig mottatt av sin eldste sønn og den danske adelen etter tre års fravær.[11]

Tilbake i DanmarkRediger

Kort etter hjemkomsten stiftet hun et nonnekloster for gråbrødreordenen, Sankt Clara kloster, i København slotts tidligere kjøkkenhage, på hjørnet av dagens Møntergade og Gammel Mønt og helt ut til Gothersgade. Etter reformasjonen ble klosterets lokaler tatt i bruk til myntpreging.[12]

Hun og kongen levde ikke sammen lenger. I 1504 dro dronningen for å besøke blant andre sin datter Elisabeth, gift med kurfyrst Joakim av Brandenburg. Tilbake i Danmark bosatte hun seg i Odense, langt unna ektefellen. Hun hadde hos seg sin yngste sønn prins Frans og iblant tronarvingen Christian.[13]

 
Christine av Sachsen.

I 1504 ble Christines lendmann i Næsbyhoved len, Otto Porsfeldt, drept under uklare omstendigheder. Angivelig ble han under et opphold hos en borger i Odense, Hans Kræmmer, dødelig såret av biskopens kjøgemester, Knud Kjeldsen. Også rådmann Knud Friis ble såret av en Steffen Tyske. Både Steffen Tyske, Knud Kjeldsen og biskop Jens Andersen Beldenak[14] ser ut til å ha tilhørt kretsen rundt kong Hans. Noen rettssak ble det ikke av det. Trolig vernet kongen sine folk mot dronningen. Til gengjeld arrangerte Christine biskop Beldenaks storslåtte begravelse, et helt opptog gjennom gatene i Odense og med hest i kirken. Tre måneder senere sørget hun for å gjenta hele forestillingen, så biskopen fra sitt vindu for andre gang kunne se sitt eget begravelsesfølge dra forbi.[15]

GravminneRediger

I Graabrødre klosterkirke i Odense innrettet hun et gravminne hvor både hun selv og kong Hans er avbildet. Under hennes tilsyn skapte Claus Berg sin berømte altertavle, hvor det likeledes finnes bilder av hele kongefamilien. Hun ble etter sin død gravlagt i fransiskanerordenens nonnedrakt. Da gråbrødrekirken skulle rives, ble lik og minnesmerker i 1805 flyttet over til St. Knuds kirke.

BarnRediger

  • Hans (1479–80)
  • Ernst (1480–1500)
  • Christian (1481–1559), konge 1421–31, gift med Elisabeth av Østerrike (1501–26)
  • Jacob (1483–1566)
  • Elisabeth (1485–1555), gift i 1502 med Joachim I av Brandenburg (1484–1535)
  • Frans (1497–1511), død av pest

ReferanserRediger

  1. ^ Mikkel Leth Jespersen: Dronning Christine og kong Hans (s. 12-13)
  2. ^ Mikkel Leth Jespersen: Dronning Christine og kong Hans
  3. ^ Øystein Hellesøe Brekke: Knut Alvssons krig (s. 90-92), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2017, ISBN 978-82-419-1453-8
  4. ^ https://www.geni.com/people/Ture-Jönsson-Tre-rosor/6000000001230082152
  5. ^ Øystein Hellesøe Brekke: Knut Alvssons krig (s. 101)
  6. ^ Øystein Hellesøe Brekke: Knut Alvssons krig (s. 130)
  7. ^ Øystein Hellesøe Brekke: Knut Alvssons krig (s. 131-34)
  8. ^ Øystein Hellesøe Brekke: Knut Alvssons krig (s. 172)
  9. ^ Øystein Hellesøe Brekke: Knut Alvssons krig (s. 173)
  10. ^ Øystein Hellesøe Brekke: Knut Alvssons krig (s. 173)
  11. ^ «Christine av Sachsen» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 13. september 2022 fra [1]
  12. ^ Sankt Clara kloster i slottets kjøkkenhage
  13. ^ Mikkel Leth Jespersen: Dronning Christine og kong Hans (s. 18)
  14. ^ Ingesman, Per: «Jens Andersen Beldenak» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 13. september 2022 fra [2]
  15. ^ Jannie Iwankow Søgaard: «På historisk vandring i byen», Kristeligt Dagblad 30. august 2019

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger

Forgjenger:
 Dorothea av Brandenburg 
Dronning av Danmark
Etterfølger:
  Elisabeth av Østerrike 
Forgjenger:
 Dorothea av Brandenburg 
Dronning av Norge
Etterfølger:
  Elisabeth av Østerrike 
Forgjenger:
 Kristina Abrahamsdotter 
Dronning av Sverige
Etterfølger:
  Elisabeth av Østerrike