Wikipedia

Charlotte Brontë

britisk poet og skribent
(Omdirigert fra «Charlotte Bronte»)

Charlotte Brontë (1816–1855) var en engelsk forfatter, eldst av de tre Brontë-søstrene; Emily var den mellomste og Anne den yngste. Charlotte var den mest produktive. I 1845 utga de tre søstrene en diktsamling under mannlig pseudonym. Charlottes var «Currer Bell» slik at initialene hennes var intakte; «Bell» etter sognepresten Arthur Bell Nicholls som hun senere giftet seg med, mens «Currer» var etternavnet til Frances Mary Richardson Currer som hadde grunnlagt skolen deres.[13]

Charlotte Brontë
Født21. apr. 1816[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Thornton[5]
Død31. mars 1855[1][2][6][3]Rediger på Wikidata (38 år)
Haworth
BeskjeftigelseLyriker,[7] romanforfatter,[7][8] skribent,[9] guvernante,[8] lærer
Utdannet vedPensionnat de Demoiselles (1842–1842)
EktefelleArthur Bell Nicholls (1854–1855) (bryllupssted: St Michael and All Angels' Church, Haworth)[10]
FarPatrick Brontë[5]
MorMaria Branwell[5]
SøskenEmily Brontë[5]
Anne Brontë[5]
Elizabeth Brontë[5]
Maria Brontë[5]
Branwell Brontë[5]
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
GravlagtSt Michael and All Angels' Church, Haworth
SpråkEngelsk[11][12]
PseudonymCurrer Bell, Lord Charles Wellesley, Captain Tree
SjangerGotisk roman, Viktoriatidens litteratur
Debuterte1846
Aktive år1846–
Viktige verkJane Eyre, Villette, Shirley, The Professor, Poems
IMDbIMDb
Signatur
Charlotte Brontës signatur
Charlotte Brontë på Commons

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Hun var det tredje av de seks barna til den irskfødte, anglikanske presten Patrick Brontë (1777–1861). Søskenflokken var:

  • Maria f. 1814
  • Elizabeth f. februar 1815
  • Charlotte f. april 1816
  • Branwell f. juni 1817
  • Emily f. juli 1818
  • Anne f. januar 1820

Etternavnet Brontë er gresk (Βροντή) og betyr «torden».[14] Patrick endret etternavnet sitt fra det mer vanlige Brunty.[15] Tre av Brontë-søstrene ble kjente forfattere: Charlotte, Emily og Anne. Broren Branwell (1817–48) ble kjent som maler.

 
Prestegården i Haworth der Brontë-barna vokste opp.

I mai 1821 flyttet morens søster, tante Elizabeth, inn hos dem, og i september samme år døde moren. I august 1824 begynte Charlotte på Clergy Daughters' School («prestedøtrenes skole»). I mai 1825 døde eldstesøsteren Maria av tuberkulose. Det samme gjorde ti år gamle Elizabeth måneden etter. Fra da av gikk barna på hjemmeskole og fikk undervisning av sin far og sin mors søster frem til 1830. I juni 1826 fikk Branwell en eske med tolv leketøyssoldater som inspirerte de fire gjenlevende søsknene til fantasi-rikene Glass Town, Angria og Gondal. De to eldste diktet om Glass Town og Angria; Emily og Anne fantaserte frem Gondal i 1831 mens Charlotte var borte på kostskole. I juli 1835 dro Emily til skolen Roe Head, der hennes undervisning ble betalt ved at Charlotte arbeidet der som lærer, men alt i oktober overtok Anne Emilys friplass ved skolen.[16] De tre månedene borte fra Haworth[17] gjorde Emily så syk at Charlotte fryktet for livet hennes. Fratatt muligheten til å søke tilflukt i fantasi-riket Gondal hun delte med søsteren Anne, ble Emily fysisk syk. Charlotte på sin side lengtet etter fantasi-riket Angria som utløp for sin fantasi og skaperevne.[18]

Brontë-søsknene blandet seg lite med landsbybarna, men hadde ingen isolert barndom. De ble ivaretatt av morens søster og den vennlige, midaldrende hushjelpen Tabitha Aykroyd.[19] Prestegården der de bodde, var et sted der folk støtt kom innom. Avgjørende var også Patrick Brontës syn på barneoppdragelse, helt uvanlig Wordsworth-aktig liberalt i viktoriatiden. Han oppmuntret barna til å farte fritt rundt om på heiene og plukke ut de bøkene de likte fra reolene. Han lærte dem å lese, og underviste i geografi, historie og matematikk. Av sin sparsomme lønn klarte han å skaffe barna de beste lærerne i området i kunst og musikk. Hans egen tidlige «ubeskrivelige glede» over å skrive, og hans kjærlighet til naturen bidro sterkt til at de utviklet et rikt indre liv.[20]

Elizabeth Gaskell utga i 1857 en biografi om Charlotte Brontë, der hun forsvarte Brontë mot beskyldninger om umoral basert på romanen Jane Eyre. Under arbeidet fikk hun låne en pakke med Brontë-søsknenes tidligere arbeider. Gaskell skrev førti sider om disse, hovedsakelig ført i pennen av Charlotte, med en bitteliten, gnidrete skrift som var nesten umulig å tyde uten lupe. Gaskell nøyde seg trolig med å se gjennom de øverste, tidligste arbeidene - eventyr, dikt, skuespill - og avskrev resten som forståelige «kun for de små kvikke hodene de var ment for». Til sin forlegger skrev hun imidlertid: «De gir inntrykk av en skaperevne grensende til galskap». De minnet henne om noen manuskripter hun nylig hadde sett av William Blake, men i biografien sin skriver hun ingenting om den voldsomme skaperkraften hun ante i denne «wild, weird writing» («ville, sære skrivingen»). Og selv om Gaskell lot trykke en faksimile av første side i Charlottes fortelling The Secret («Hemmeligheten») i sin bok, nevner hun ingenting om handlingen, som dreier seg om utpressing, sjalusi og drap, menns nådeløse makt over kvinner, til og med hint om spebarnsdrap - emner særdeles upassende å ta opp for en tenåringsjente i viktoriatiden,[21] attpåtil en prestedatter.

 
Charlotte Brontë.

Sigrid Undset skrev i sitt essay om søstrene Brontë, «Tre søstre», at Charlotte var den hun satte høyest av dem:

«Så dyp er Charlottes forståelse av lidenskapens væsen, at hun avviser de små følelsers pjankede snakk om kjærlighetens rett og elskovens lov; hun vet at elskoven skaper ingen lover, den bryter alle; den som vil handle rett, må handle etter det hun mente før kjærligheten kom, og hun følte seg «som et strå der suges inn i luftdraget fra en glødende smelteovn».» - Undset vil frem til at går man inn for den store kjærligheten, vil det koste dyrt, også for folk rundt, både voksne og barn, som dras inn i konsekvensene slik både Charlotte Brontë og Undset selv skrev om.[22]

Lærer

rediger

I 1835 vendte Charlotte tilbake til skolen i Roe Head, denne gang sammen med Emily og for å arbeide som lærer. Slik betalte hun for Emilys skoleplass. Emily vantrivdes så sterkt at Charlotte fryktet for hennes liv, og i oktober tok Anne Emilys plass og likte seg bedre. Både Charlotte og Anne knyttet varige vennskaper med jenter de ble kjent med på skolen.[23]

I 1836 sendte Charlotte noen av sine dikt til Robert Southey der hun nevnte sin ambisjon om å bli «berømt for alltid» som lyriker. Southey anerkjente i sitt svar hennes dikterevne (faculty of verse), men rådet henne til «å dikte for diktningens egen skyld...ikke for å bli berømt». I 1837 merkes det at hun slet med å skulle undervise når hun lengtet etter å fordype seg i sin drømmeverden. Etter hvert ble også Anne syk og deprimert av livet ved skolen, og flyttet hjem igjen til Haworth i desember 1837. I mai 1838 forlot Charlotte skolen pga depresjon, men vendte tilbake om sommeren og underviste frem til desember. Også Emily hadde en lærerpost denne vinteren. I 1839 kom Branwell tilbake til barndomshjemmet etter å ha oppgitt sin kunstnerkarriere. Charlotte tok en guvernantepost i tre måneder og skrev ellers en del. I 1841 planla hun og søstrene å drive en skole sammen ut fra den erfaringen de hadde opparbeidet seg.[24] Flere brev som Charlotte skrev til venninnen Ellen Nussey, er bevart.[25]

Faren fulgte i februar 1842 Charlotte og Emily til Pensionnat Heger i Brüssel der de tok timer for å forbedre sine språkkunnskaper. Oppholdet hos ekteparet Heger fikk stor betydning for Charlottes videre utvikling. Hun falt for Constantin Heger (1809-96)[26] og knyttet seg sterkt til ham. Samtidig ble Branwell avskjediget pga uregelmessigheter i sine regnskaper. Tante Elizabeth døde i oktober, og etterlot hver av sine nieser en arv på £ 350. Charlotte og Emily kom hjem i november 1842, men Charlotte vendte tilbake til Brüssel i januar for å gi Heger og hans svoger timer i engelsk. Uten søsteren følte hun seg likevel ensom og ble tiltagende besatt av sin forelskelse i Heger, en erfaring som ga stoff til flere av hennes romaner. I Shirley er hovedpersonen Caroline, en kvinne så sjokkerende ukonvensjonell at hun elsker først, før hun er blitt fridd til, og for øvrig vrakes av mannen slik hun selv ble vraket av Heger. 1. januar 1844 dro Charlotte tilbake til Haworth der hun oppdaget at farens syn var i ferd med å svikte helt. Dette utsatte hennes planer for å starte en skole, og i november da hun annonserte etter elever, meldte ingen seg.[27] Dette kan ha skyldtes at Haworth lå avsides, men også hennes brors dårlige rykte som alkoholiker.[28]

Constantin Heger var den første utenfor familien som hadde tatt henne på alvor som intellektuell, og da hun dro hjem til Haworth, var hun overbevist om at de kom til å holde kontakten i brev. Men jo mer inntrengende hennes brev ble, jo mer trakk Heger seg unna, noe som fremkalte panikk i Charlotte. I januar 1845 beskrev hun sine følelser pinefullt tydelig. Han sluttet gradvis helt å svare, og 18. november 1845 fikk han en siste hilsen: «...jeg mister matlyst og søvn - jeg pines bort.» Da Hegers familie overlot fire brev fra Brontë til British Library i 1913, skapte det sensasjon at hun hadde følt så sterkt for en gift mann; men uten å kjenne Hegers brev, var det lett å avfeie brevene hennes som uttrykk for en overspent og irrasjonell, ugjengjeldt forelskelse. Hegers kone Zoe fortalte datteren at Heger hadde revet og kastet brevene fra Brontë, men Zoe hadde fisket dem opp av søppelkorgen og reparert dem med limbånd og tråd, før hun gjemte dem i smykkeskrinet sitt som bevis for at Brontës sterke følelser for mannen hennes, var ubesvarte. (Zoe Heger tenkte på skolens omdømme.) Imidlertid viser brevene tegn på å ha blitt brettet og gjenlest en god stund, så Heger kan godt ha beholdt dem hos seg over tid, selv om han lot være å svare på dem. I 1856 intervjuet Elizabeth Gaskell ham til biografien sin om Charlotte, og Heger leste opp utdrag fra brevene og lot henne kopiere dem. Etter at Brontë ble berømt, har kanskje Heger revurdert vennskapet deres og vært stolt over det. Men i 1845 opplevde han henne bare som et plagsomt bekjentskap. Hennes siste, ubesvarte brev der hun skrev hvordan minnene pinte henne, må ha ligget åpent på Hegers bord, for på siste siden har han i blyant skriblet ned adressene til noen lokale handelsmenn. Hennes hjerteskjærende rop om hjelp var da bare et kladdeark for ham.[29]

Forfatterinne

rediger

I 1846 ble Poems utgitt av forfatteren «Currer, Ellis og Acton Bell», det vil si av Charlotte, Emily og Anne. Den inneholdt 21 dikt av Emily og Anne, og 19 av Charlotte. Den fikk to oppmuntrende anmeldelser, men bare to eksemplarer ble solgt.[30] Ikke lenge etter sendte Charlotte sin roman Professoren til ulike forlag, men ble refusert. Den ble først utgitt i 1857. Hun skrev Jane Eyre fra august 1846 og fram til 19. august 1847, og den ble utgitt 19. oktober 1847 i tre bind under signaturen «Currer Bell».

Blant hennes øvrige romaner er Shirley (1849) og Villette (1851). Charlotte forsøkte å hindre at sistnevnte ble oversatt til fransk, for Villette er en ren nøkkelroman der leseren gjenkjenner Heger-familien. Hegers kone skaffet seg da også en piratkopi. I Villette er helten et portrett av Heger, som i romanen holdes unna sin engelske kjærlighet, Lucy, av intrigene til bestyrerinnen (lett gjenkjennelig som fru Heger).[31]

I 1848 dediserte Charlotte andre utgaven av Jane Eyre til William Thackeray fordi hun ble så begeistret for Vanity Fair som han hadde utgitt samme året. Men uten at hun visste det, hadde Thackeray i likhet med romanskikkelsen Rochester, en sinnslidende kone som ble holdt innelåst, uten at Thackeray kunne få skilsmisse. Dermed gikk det snart rykter om at «Currer Bell» var en tidligere guvernante i Thackerays hjem som skrev romanen på bakgrunn av det som foregikk der. På tross av denne uheldige starten ville Brontë gjerne treffe forfatteren, og da hun besøkte London i desember 1849, møtte hun ham for første gang i et middagsbesøk. Brontës sjenerthet og skuffelse over at han fremstod som en helt alminnelig herre, gjorde henne nærmest stum. Thackeray på sin side skal ha uttalt at «jeg led den ynkelige ydmykelse å se hennes idealbilde av meg svinne bort, etter hvert som alt forsvant inn i munnen på meg og ingenting kom ut, inntil mot slutten, da jeg forsynte meg med min femte potet, hun lente seg frem med hendene knuget sammen og tårevåte øyne, og hvisket: «Å, herr Thackeray! Ikke gjør det!»» Neste møte falt heller ikke heldig ut. Thackeray inviterte henne hjem til seg til en middag for kvinnelige forfattere i juni 1850. Brontë var igjen så hemmet av sjenerthet at hun knapt sa noe, og de andre kvinnene viste tydelig forakt for hennes taushet og gammeldagse kjole. Thackerays datter Anne sa om middagen at «det var en dyster og taus kveld. Alle ventet på den briljante konversasjonen som aldri kom i gang.» En av damene henvendte seg til slutt direkte til Brontë og spurte henne om hun likte seg i London. Brontë svarte: «Ja; og nei.» Så ble det stille igjen. Brontë gikk tidlig, og de øvrige gjestene ble overlatt til seg selv da Thackeray brøt opp for å tilbringe resten av kvelden på klubben sin.[32]

Dette hadde også vært en tung tid for Charlotte. I 1848/49 døde de tre gjenlevende av hennes søsken i løpet av åtte måneder. Branwell var den første; han døde bare 31 år gammel av kronisk bronkitt og årelangt alkohol- og opiatmisbruk. I et brev 2. oktober 1848 skrev hun til sin forlegger om brorens død: «Jeg gråter ikke ut fra en følelse av tap - det er ingen kjær venn som er tapt - men over et bortkastet talent, ødeleggelsen av noe lovende, at det som kunne vært et skinnende lys, altfor tidlig er sluknet. Min bror var ett år yngre enn meg - jeg var en gang ærgjerrig på hans vegne - for lenge siden - men ingenting er tilbake, uten minnet om feilgrep og lidelser.» Hun sørget også over at broren aldri fikk vite at de tre søstrene hans hadde fått sine arbeider utgitt: «Vi kunne ikke fortelle ham om vårt arbeid av frykt for å forårsake for mye smerte hos ham av anger over at han selv hadde kastet bort tiden og evnene sine. Nå vil han aldri få vite om det. Jeg kan ikke dvele lenger ved dette emnet; det gjør for vondt.»[33] De yngste i søskenflokken, Emily og Anne, døde begge av lungetuberkulose (i desember 1848 og mai 1849).

Ekteskap og siste tid

rediger

Den fjerde som fridde til Charlotte, var hennes fars sogneprest, Arthur Bell Nicholls (1817–1906). Det tok noen måneder å få faren hennes overtalt, men 29. juni 1854 giftet hun seg i Haworth kirke. Bryllupsreisen gikk til brudgommens hjemland, Irland. Han delte ikke sin kones intellektuelle liv, men hun skal ha gledet seg over å bli elsket for sin egen skyld, og over sine oppgaver som prestefrue. Hun fant tid til å begynne på nok en bok, Emma, men bare noen sider er bevart. I sitt svangerskap var hun plaget av sterk kvalme og døde, trolig av svangerskapskomplikasjoner (hyperemesis gravidarum), etter bare ni måneders ekteskap.[34]

Den historisk sett mest berømte biografien om Charlotte Brontë er skrevet av Elizabeth Gaskell (1810–65), hvor The Life of Charlotte Brontë ble ett av biografens hovedverker. En av Gaskells hovedkilder var rundt 350 brev utvekslet mellom Charlotte og ungdomsvenninnen Ellen Nussey. Disse brevene hadde Charlottes mann bedt Nussey om å ødelegge etter Charlottes død for å skåne hennes ettermæle.[35] Gaskell beskrev deres første møte i et brev: «Hun er underutviklet, tynn og mer enn et halvt hode mindre enn meg [med] rødlig ansikt, stor munn og mangler mange av tennene; alt i alt mindre pen.» Brontë la merke til Gaskells behov for å infantilisere henne og skrev til sin forlegger George Smith at «hun virker som hun har bestemt seg for at jeg er en slags invalid. Hvorfor kan jeg ikke være like frisk som andre?»[36]

Matthew Arnold traff henne i 1850: «Jeg snakket med frøken Brontë (over tretti og lite pen, men med uttrykksfulle grå øyne).» Forleggeren hennes, George Smith, mintes sitt første inntrykk av henne: «Hennes personlige fremtreden var interessant heller enn tiltrekkende. Hun var svært liten, med et merkelig gammeldags utseende. Hodet hennes virket for stort for kroppen. Hun hadde fine øyne, men ansiktet hennes var skjemmet av munnens linjer og av huden. Hun hadde lite av feminin sjarm.»[37]

Bibliografi

rediger
  • Jane Eyre, 1847
  • Shirley, 1849
  • Villette, 1853
  • The Professor (dansk: Professoren), 1857

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 5020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0012382[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h The Feminist Companion to Literature in English, side(r) 140[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 125885, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Virginia Blain; Isobel Grundy; Patricia Clements (1990) (på en), The Feminist Companion to Literature in English: Women Writers from the Middle Ages to the Present, OL2727330W, Wikidata Q18328141 
  8. ^ a b (på en) Library of Congress Authorities, Library of Congress, Library of Congress autoritets-ID n79054114, Wikidata Q13219454, https://authorities.loc.gov/ 
  9. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  10. ^ Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 3523, besøkt 31. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11894145r; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11894145r.
  12. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 11871331, Wikidata Q16744133 
  13. ^ Colin Lee: «Currer, Frances Mary Richardson (1785–1861)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press
  14. ^ Christine Alexander (red): The Brontës; Tales of Glass Town, Angria, and Gondal (s. xxi), Oxford University Press, ISBN 978-0-19-282763-0
  15. ^ «Irish-born, he had changed his name from the more commonplace Brunty», fra «Charlotte Brontë» i Britannica
  16. ^ Christine Alexander (red): The Brontës; Tales of Glass Town, Angria, and Gondal (s. liii)
  17. ^ Haworth i Penninene
  18. ^ Christine Alexander (red): The Brontës; Tales of Glass Town, Angria, and Gondal (s. xxiii)
  19. ^ «Tabitha Ackroyd»
  20. ^ Christine Alexander (red): The Brontës; Tales of Glass Town, Angria, and Gondal (s. xv)
  21. ^ Christine Alexander (red): The Brontës; Tales of Glass Town, Angria, and Gondal, første side
  22. ^ Tone Selboe: «Man skal vite, før man sier elsker», Morgenbladet 24. november 2018
  23. ^ Christine Alexander (red): The Brontës; Tales of Glass Town, Angria, and Gondal, s. xxiii
  24. ^ Christine Alexander (red): The Brontës; Tales of Glass Town, Angria, and Gondal, s. liv
  25. ^ «Brev til Ellen Nussey». Arkivert fra originalen 19. desember 2022. Besøkt 18. januar 2023. 
  26. ^ «Constantin Heger»
  27. ^ Christine Alexander (red): The Brontës; Tales of Glass Town, Angria, and Gondal (s. lv)
  28. ^ Sørbø, Marie Nedregotten: «Charlotte Brontë» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. januar 2023 fra [1]
  29. ^ Joanna Norledge: An Unrequited Love? Charlotte Brontë's letters to Constantin Heger, 14. desember 2015
  30. ^ Emily Brontë's poetry
  31. ^ Claire Harman: «I pine away», Guardian 24. oktober 2015
  32. ^ Da Charlotte Brontë møtte Thackeray
  33. ^ Rebecca Filner: The wreck of talent, the ruin of promise...
  34. ^ «Charlotte Brontë», Britannica
  35. ^ Elizabeth Gaskell: Life of Charlotte Brontë[død lenke]
  36. ^ Tanya Gold: «Reader, I shagged him», Guardian 25. mars 2005
  37. ^ Foto av søstrene og beskrivelser av hennes utseende

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Charlotte_Brontë&oldid=24736710»