Bruskfisker

(Omdirigert fra Bruskfisk)

Bruskfisker (Chondrichthyes) (av gresk: chondros – «brusk» og ichthyes - «fisk») er en fiskegruppe som forekommer i alle verdenshav, og for noen meget få arters vedkommende også i ferskvann, både sporadisk og permanent. Bak navnet ligger faktumet at skjelettet i denne gruppen ikke er forbeinet, men kun består av brusk. Det er imidlertid usikkert om dette er en «primitiv» eller opprinnelig egenskap, som følge av at forbeiningen av skjelettet ble opphevet i gruppens stamart, eller om de alltid har hatt bruskskjelett. Avleiringer av kalksalter i forskjellige deler av brusken kan bidra til å forsterke skjelettet, men virkelig beindannelse forekommer aldri.

Bruskfisker
Blåhai, Prionace glauca
Blåhai, Prionace glauca
Vitenskapelig(e)
navn
:
Chondrichthyes
Huxley, 1880
Norsk(e) navn: bruskfisker
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Underrekke: Virveldyr
Antall arter: 900
Habitat: marint
Utbredelse: alle verdenshav
Delgrupper:

SanseorganerRediger

Bruskfisk er alle typiske rovdyr og er vel utrustet med skarpe sanser. Luktesansen til mange haier er sagnomsust, og de flerste har utmerket syn. Alle artene er også utstyrt med elektroreseptorer, de såkalte Lorenzinis ampuller. Elektroreseptorer forekommer også hos andre dyr. Lorenzinis ampuller er imidlertid bruskfiskene alene om å ha. De har luktegrop, men denne er ikke sammenvokst i kantene på midten og rørformet på samme måte som hos beinfiskene. Det indre øret er direkte forbundet med omgivelsene gjennom en kanal som munner ut bak øynene, ductus endolymphaticus, en indikasjon på at virveldyrenes indre øre og sidelinjeorganet har felles opphav. Huden er bestrødd med små hudtenner, dekket av samme type tannemalje som man finner i munnen hos alle virveldyr.

Oppdrift og hudRediger

Siden de mangler svømmeblære, har de, med unntak av bunnlevende former, en forstørret og fettfylt lever for å få mest mulig oppdrift. Det sies at enkelte haier kan svelge luft fra overflaten for å oppnå enda større oppdrift.

Evolusjon og osmoreguleringRediger

Bruskfiskene oppstod fra forfedre som levde i ferskvann. Dette vet man fordi saltinnholdet i blodet deres er lavere enn i havvannet rundt, en egenskap som ble utviklet som følge av en tilpasning til ferskvann. For å oppnå osmostisk likevekt med omgivelsene har bruskfisk derfor en høy konsektrasjon av urea og trimetylaminoksid i blodet. En egenskap de har til felles bl.a. med blåfisken og en delvis marin frosk (Rana cancrivora). Mens konsentrasjonen av urea hos andre virveldyr som regel ligger rundt 0,01–0,03 %, kan den hos bruskfisk være helt opp i 2,5 %. Når bruskfisk dør, brytes urea ned til ammoniakk, noe som er grunnen til den sterke lukten av kjøttet deres hvis det ikke tilberedes relativt hurtig.

Befruktning og fosterutviklingRediger

Indre befruktning forekommer hos samtlige bruskfisker, og skjer via hannens modifiserte bukfinner. Hos flere av gruppene har ovovivipari og levendefødsel blitt utviklet, der fosteret i varierende grad får næring via andre strukturer enn plommesekken. Hos håbranner forekommer livmorkanibalisme, der eldre fostere spiser sine yngre søsken i mors liv.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ Hamlett, William C. (1993). «Uterogestation and placentation in elasmobranchs». Journal of Experimental Zoology. 266 (5): 347–367. doi:10.1002/jez.1402660504. 

Eksterne lenkerRediger