Wikipedia

British Caledonian


British Caledonian (BCal) var et privat, britisk uavhengig flyselskap som opererte på Gatwick flyplass i sørøst England i på 1970-og 1980-tallet. Det ble opprettet som et alternativ til de britiske regjeringskontrollerte flyselskaper og ble beskrevet som «Second Force» i Edwards-rapporten i 1969. Da de ble dannet var det Storbritannias nest største uavhengige charterselskap. Caledonian Airways ble overtatt av British United Airways (BUA), det største uavhengige britiske flyselskapet og det ledende uavhengige ruteselskap.

British Caledonian
IATA: BR – ICAO: BCC
CallsignCaledonian
HovedflyplasserLondon Gatwick lufthavn
LoungeClansmen Lounge
FlyflåteBoeing 707, Vickers VC10
ErstatterCaledonian Airways

BUA's overtakelse aktiverte Caledonian til å realisere sin langsiktige ambisjon om å forvandle seg til et ruteselskap Den fusjonerte enheten ble tilslutt Storbritannis fremste uavhengige, internasjonale ruteselskap.

En rekke store økonomiske tilbakeslag på midten av 1980-tallet, kombinert med flyselskapets manglende evne til å vokse tilstrekkelig til å bli et levedyktig stort selskap, satte flyselskapet i alvorlig fare for kollaps. BCal begynte å lete etter en fusjonspartner for å forbedre sin konkurranseposisjon. I desember 1987 fikk British Airways (BA) kontroll over flyselskapet. Den caledonske navn og logo ble deretter brukt på BA's Gatwick-baserte datterselskap British Airtours.

1970-tallet rediger

Edwards-komitéen ble dannet i 1967 for å se på fremtiden til britisk luftfart. Dets rapport (British Air Transport in the Seventies) som ble publisert i mai 1969 foreslo en rekke anbefalinger. En av dem var at et «Second Force», et uavhengig flysekap skulle dannes i Storbritannia, en (ikke statlig kontrollert) operatør for å utvide de britiske flyselskapers kapasitet på korte og lange ruter. Dette private flyselskapet ville få preferanse til å bli den andre britiske operatøren på en gitt rute. I bytte for ruter fra staten var det forventet at staten skulle få delta i selskapets styre.[1] To britiske uavhengige ble spesielt nevnt, Caledonian og BUA.[2] På På regjeringens initiativ ble det Caledonian, en 10 år gammel lønnsom charteroperatør som tok over det gamle og økonomisk urolige British United Airways. Det  resulterende selskapet var opprinnelig kjent som "Caledonian/BUA" før det ble "British Caledonian Airways".

På 1970-tallet ble det tredje største flyselskapet i Storbritannia. British Caledonian som tok rollen som en motvekt til de nesten monopolistiske selskaper, som nesten 90% av alle britiske rutesekskaper var på begynnelsen av tiåret.[3] [4] Dette innebar å utvide et arvet nettverk og å gi effektiv konkurranse til etablerte rivaler på en rekke viktige ruter samt å forsterke flåten med siste generasjon bredbuks passasjerfly og på den måten opprettholde et konkurransefortrinn.[5][6][7]

Den raske oppbyggingen av British Caledonian led et midlertidig tilbakeslag under lavkonjunkturen 1973-75 som fulgte i kjølvannet av oljekrisen i 1973. Dette undergravde selskapets finansielle stabilitet i dets formative år og truet dets overlevelse på det stadiet.

Som følge av den økonomiske fornyelsen i løpet av dette tiårets andre halvdel gjenvant BCal sin finansielle stabilitet, slik at det ekspanderte igjen, og ble lønnsomt.

1980-tallet rediger

 
British Caledonian Airbus A310-200 ca. 1984

Det var mange oppturer og nedturer for British Caledonian i løpet av 1980-tallet. BCal opplevde en rekke store tilbakeslag som følge av flere geopolitiske hendelser som oppstod i løpet av dette tiåret. Transatlantiske bestillinger falt som et resultat av den amerikanske bombingen av Libya og Tsjernobyl-katastrofen, de rutene som sto for 25% av inntektene. Devaluering av valuta og eksportkontroll av Nigeria kuttet inntekter fra vestafrikanske ruter. Samlet inntektstap var 80 millioner pund. Disse hendelser svekket betydelig BCal både operativt og økonomisk. De var de viktigste faktorene som bidro til at flyselskapet måtte legge ned i løpet av andre halvdel av dette tiåret.

BCal avhendet eiendeler og gikk til oppsigelser, men det varte bare frem til midten av 1987, og BCal så en fusjon som løsning. En fusjon mellom BCal og det nylig privatiserte BA ble annonsert, men andre bud for virksomheten og henvisning til Monopol-kommisjonen ble etterfulgt av at BCal gikk tilbake til fusjonsforslaget. Andre flyselskaper som partnere ble undersøkt og SAS inngikk forhandlinger for å skaffe seg en mindretallsandel og restrukturere selskapet, slik at «Nasjonalitetsom-klausuler» i de bilaterale avtaler som dekket flytrafikken Ikke ble overtrådt.

Til sist, BA kom med et «take-it-or-leave-it» tilbud, bedre enn SAS' tilbud med BCal som hovedaksjonær og dette ble akseptert. De britiske og europeiske monopolkommisjoner måtte godta avtalen. Som et resultat, etter fusjonen fikk selskapet slots på Gatwick.

Flyetyper operert rediger

Detaljer om flåten rediger

BCal og dets datterselskaper brukte gjennom årene følgende flytyper:

 
British Caledonian BAC One-Eleven 200 på London Gatwick lufthavn i 1973.
 
BritishbCaledonian Boeing 707-320C på Glasgow Prestwick lufthavn ca. 1972.
 
En British Caledonian Boeing 747-200M på Gatwick i 1986.
 
British Caledonian McDonnell Douglas DC-10-30 i Manchester i rute til New York JFK i 1987.
 
En British Caledonian Boeing 747-200 i 1988.
Flåten i 1972

I mai 1972 bestod BCal's flåte av 32 jetfly.[8]

BCal flåten i mai 1972
Fly Antall
Boeing 707-320C 8
Vickers VC10 4
BAC One-Eleven 500 13
BAC One-Eleven 200 7
Total 32

5 300 mennesker var ansatt. I mars 1975 bestod BCal's flåte av 24 jetfly.[9]

BCal flåten i mars 1975
Fly Antall
Boeing 707-320C 11
BAC One-Eleven 500 6
BAC One-Eleven 200 7
Total 24

4 846 mennesker var ansatt.

I april 1978 bestod BCal's flåte av 29 fly med to DC-10-30 i bestilling.[10]

BCal flåten i april 1978
Fly Antall
McDonnell Douglas DC-10-30 2
Boeing 707-320C 9
BAC One-Eleven 500 9
BAC One-Eleven 200 7
Piper PA-31 Navajo Høvding 2
Total 29

5 500 mennesker var ansatt.

Flåten i 1981

I mai 1981 bestod BCal's flåte av 29 jetfly.[11]

BCal flåten i mai 1981
Fly Antall
McDonnell Douglas DC-10-30 8
Boeing 707-320C 5
BAC One-Eleven 500 9
BAC One-Eleven 200 7
Total 29

6 600 mennesker var ansatt.

I mars 1984 bestod BCal mainline flåte av 25 jetfly.[12]

BCal flåten i mars 1984
Fly Antall
Boeing 747-200B[13] 1
McDonnell Douglas DC-10-30 8
Airbus Airbus A310-200 2
Boeing 707-320C 2
BAC One-Eleven 500 12
Total 25
Flåten i 1986

I mars 1986 bestod BCal's flåte av 27 jetfly med syv Airbus A320 i bestilling. BCal ansatt 6 750.[14]

BCal flåten i mars 1986
Fly - Boeing 747-200B 1
Boeing 747-200B Combi 1
McDonnell Douglas DC-10-30 10
Airbus Airbus A310-200 3
BAC One-Eleven 500 13
Total 27

Ulykker og hendelser rediger

BCal hadde en misunnelsesverdig sikkerhetsstatistikk i løpet av sin 17-årige eksistens. Flyene var aldri involvert i ulykker med dødelig utfall. Det var et par bemerkelsesverdige ikke-fatale hendelser som involverte selskapets fly.

Den 24. september 1971 møtte en Vickers VC10 1103  turbulens i klare luften (CAT) på vei fra Santiago de Chile til Buenos Aires mens de fløy den første delen av BCal's ukentlige Santiago–Gatwick rute. Mens flyet fløy over Andesfjellene opplevde de CAT over fjelltoppene. Dette resulterte i at flyet ble kastet over i en større-enn-90-graders vinkel, og deretter kastet hodestups med nesen ned mot den høye toppen kun få hundre meter under. Denne hendelsen skadet en flyvertinne som arbeidet i bakre bysse og hun ble slått i hodet. Flyet stupte nedover i en fart som nærmet seg Mach 1. Flyverne klarte en vellykket utflating og rettet opp flyet. Senere landet flyet trygt på Ministro Pistarini internasjonale lufthavn i Buenos Aires. En grundig kontroll ble utført før flyet fikk lov til å fortsette til Gatwick. En detaljert inspeksjon av flyet på Gatwick åpenbarte et brudd i et av halerorenes støttestag. Det nødvendiggjorde en omfattende reparasjon. På et rutefly med vinge-monterte motorer under samme omstendigheter trolig motorfestet ha brukket

Den 28. januar 1972 fikk en Vickers VC10-1109 alvorlige skader på skroget som et resultat av en usedvanlig hard landing på Gatwick etter en kort fergeflyvning fra Heathrow. Flyselskapet besluttet at reparasjon ikke var regningsvarende og flyet ble avskrevet og hugget på Gatwick i 1975.[15]).[16][17][18]

Den 19. juli 1972 ble en BAC One-Eleven 501EX påført betydelig skade som følge av en forsent avbrutt avgang fra Korfu. Flyet hadde gått gjennom en vanndam som hadde redusert hastigheten. Dette førte til en midlertidig reduksjon av motorens skyvekraft, som fartøysjefen tolket som feil på motoren og som krevde en umiddelbar avbrytelse av takeoff. Kapteinens beslutning om å avbryte avgangen ble forsinket, og som et resultat kunne ikke flyet stoppe på rullebanen, men etter å ha krysset noe ulendt terreng kom det til slutt til å hvile i en meter-dyp lagune. Ingen av de seks besetningsmedlemmene og 79 passasjerer ble alvorlig skadet i ulykken, men en eldre kvinnelig passasjer kollapset etter å ha blitt hjulpet fra flyet og døde senere av hjertestans på vei til sykehus.[19]

Referanser rediger

  1. ^ «The Edwards Report» (pdf), Flight International 95 (3139): 745, 8 May 1969, http://www.flightglobal.com/pdfarchive/view/1969/1969%20-%202020.html 
  2. ^ "The Edwards Report" Flight International 8 May 1969 p 737
  3. ^ "BCAL Atlantic growth" Flight International, 20 September 1973, p. 466
  4. ^ Thomson, A., 1990, p. 173
  5. ^ Thomson, A., 1990, p. 201
  6. ^ "Airline Profile: Number Forty-Two in the Series — British Caledonian", Flight International, 3 August 1972, p. 156
  7. ^ "Airline Profile: Number Forty-Two in the Series — British Caledonian", Flight International, 3 August 1972, p. 159
  8. ^ "World Airlines", Flight International, 18 May 1972, Supplement 18
  9. ^ "World Airline Directory", Flight International, 20 March 1975, p. 478
  10. ^ "World Airline Directory", Flight International, 22 April 1978, p. 1147
  11. ^ "World Airline Directory", Flight International, 16 May 1981, p. 1417
  12. ^ %200542.html "World Airline Directory", Flight International, 31 March 1984, p. 826]
  13. ^ Boeing 747-230B G-BJXN Mungo Park — The Scottish Explorer (photo)
  14. ^ "World Airline Directory", Flight International, 29 March 1986, p. 60
  15. ^ Individual Histories: G-ARTA A little VC10derness vc10.net
  16. ^ Classic Airliner (VC10 – The story of a classic jet airliner: Disposal of British Caledonian VC10s), p. 60, Key Publishing, Stamford, 2015
  17. ^ ASN Aircraft incident description Vickers VC-10-1109 G-ARTA — London Gatwick Airport (LGW)
  18. ^ "BUA/Laker Tie-up", Flight International, 21 November 1968, p. 813
  19. ^ ASN Aircraft incident description BAC One-Eleven 501EX G-AWYS — Corfu Airport (CFU)

Kilder rediger

  • Thomson, Sir Adam. High Risk: The Politics of the Air. London, UK: Sidgwick and Jackson. ISBN 0-283-99599-8. 
  • Eglin, Roger; Ritchie, Berry. Fly me, I'm Freddie. London, UK: Weidenfeld and Nicolson. ISBN 0-297-77746-7. 
  • Simons, Graham M. It was nice to fly with friends! The story of Air Europe. Peterborough, UK: GMS Enterprises. ISBN 1-870384-69-5. 
  • Simons, Graham M. The Spirit of Dan-Air. Peterborough, UK: GMS Enterprises. ISBN 1-870384-20-2. 
  • Calder, Simon. No Frills — The Truth behind the Low-cost Revolution in the Skies. London, UK: Virgin Books. ISBN 1-85227-932-X. 
  • «Update 5 British United Airways)». Aviation News. St. Leonards on Sea, UK: HPC Publishing. 66 (3). mars 2004. 
  • British Airports Authority Annual Report and Accounts 1977/8. London, UK: British Airports Authority. 
  • British Airports Authority Annual Report and Accounts 1978/9. London, UK: British Airports Authority. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=British_Caledonian&oldid=23718407»