Brian Boru

Brian Bóruma mac Cennétig (født 926 eller 941, død 23. april 1014), eller i anglifisert form Brian Boru, var overkonge av Irland fra 1002 til 1014. Han har fått et ettermæle som den som forente de rivaliserende småkongene i Irland mot vikingenes herjinger, og han har en plass i irsk folketradisjon lik Alfred den store i engelsk.

Brian Boru konge av Munster overkonge av Irland
Brian Boru-skulptur i Dublin Castle
Født		941 Killaloe
Død		1014 Clontarf
Embete		Overkonge (1002–1014) King of Munster (978–1014)
Ektefelle		Mór, Gormflaith, Echrad, Dubhchoblaig
Far		Cennétig mac Lorcáin
Mor		Bé Binn inion Urchadh
Barn		Sønner: Murchad, Conchobar, Flann, Donnchad, Tadc, Domnall Døtre:Sadb, Sláine, Bé Binn
Nasjonalitet		Kingdom of Munster
Gravlagt		St Patrick's Cathedral, Armagh
Annet navn		Brian mac Cennétig
Regjeringstid		978/1002–1014
Forgjenger		Mathgamain mac Cennétig/ Máel Sechnaill mac Domnaill
Etterfølger		Dúngal mac Donnchada/Máel Sechnaill (gjeninnsatt)
Brian Boru på Commons

Han videreførte med hell de krigene hans bror hadde innledet mot rivaliserende klaner, og ble etterhvert konge over hele Munster.

Brian bygde gradvis opp sin maktbase gjennom krig og politikk, og i 1002 tvang han den regjerende irske overkongen, Máel Sechnaill mac Domnaill, til å overgi tittelen til Brian. Brian lyktes i større grad enn sine forgjengere å virkelig bli overkonge mer enn bare i navnet.

Innen 1011 hadde alle de regionale herskerne i Irland anerkjent ham som sin overordnede, i 1012 gjorde kong Máelmorda av Leinster opprør mot Brian. Dette førte til slaget ved Clontarf i 1014 mellom Máelmorda og hans norrøn-gæliske-allierte (blant dem orknøyjarlen Sigurd) på den ene siden, og Brian og hans allierte på den andre. Brians styrker vant slaget, men Brian selv ble drept.

Historisk bakgrunn

Utdypende artikkel: Irland i tidlig middelalder

Irland i middelalderen var ikke et land samlet under én konge. Det var lokale småkonger som var under herredømme av regionale overkonger. Tradisjonelt var Irland delt inn i fem regioner, kalt Coiced — femteparter. Disse var Munster, Leinster, Mide, Ulster og Connacht. Fra 600-tallet var Uí Néill det dominerende dynastiet i Irland, fordelt i to grener. Det Nordlige Uí Néill hadde i løpet av 800-tallet fått kontroll over størstedelen av den tradisjonelle regionen Ulster, mens det Sørlige Uí Néill hersket i Mide. Rangen som irsk overkonge alternerte mellom Uí Néill ættene Cenél nEógain i nord og Clann Cholmáin i sør. Bare unntaksvis hadde overkongen reelt herredømme over mer en halvparten av øya. Særlig kongene av Munster gjorde motstand mot Uí Néills krav om overherredømme, og mente selv å ha rett til å herske over den sørlige delen av Irland i henhold til en tradisjonell todeling kjent som «Leth Cuinn og Leth Moga».

Norrøne folkeslag fra Skandinavia hadde vært aktive i Irland siden begynnelsen av 800-tallet. Først hadde de kommet som vikinger på plyndringstokt, men fra midten av 800-tallet begynte det å vokse fram permanente norrøne bosetninger. Disse hadde ved tusenårsskiftet utviklet seg til Irlands første byer, og hadde en sammensatt norrøn-gælisk befolkning. Byene var viktige sentrum for handel, og rådde også over betydelige militære ressurser.

Familie

Brian var gift ikke mindre enn fire ganger. Hans første kone var Mór og den andre var Echrad. Om disse vet vi ikke så mye. Hans tredje kone var Gormflaith, datter av Leinster-kongen Murchad MacFinn og enke etter Olav Kvåran. Hans fjerde kone var Dubchoblaig, datter av kongen av Connacht.

Med Mór fikk han sønnen Murchad, som var aktiv som hærfører mens Brian var overkonge og ble drept sammen med Brian ved Clontarf. Med Echrad fikk han sønnen Tadc. Tadcs sønn Toirdhealbhach ble senere overkonge. Med Gormflaith fikk han sønnen Donnchad. Det nevnes også en datter som ble gift med Sigtrygg Silkeskjegg, hennes navn er ikke kjent.

Liv og virke

Stilisert kart over provinsene i Irland på Brian Borus tid. Det refereres i denne artikkelen til de nordlige områdene Breifne, Oriel, Ulidia og Northern Ui Neill som Ulster. Områdene merket med rødt er norrøne bosetninger.

Tidlige år (941-976)

Han ble født på Irlands vestkyst nær Killaloe (Kincora) i det som i dag er grevskapet Clare. Hans far var Cennétig mac Lorcáin, konge av Thomond og hans mor var Bé Binn ingen Murchada, datter av kongen av den vestlige delen av Connacht.

Brians mor skal ha blitt drept av vikinger mens han var et barn. Hans søster Órlaith var gift med Donnchad Donn, konge av Mide og overkonge av Irland. Etter Cennétigs død i 951, ble Brians bror Mathgamain konge av Thomond, og Brian ble konge etter hans død i 976.

Brian Boru tilhørte en klan kalt Dál Cais som kontrollerte et territorium langs Shannon, den lengste elven i Irland. Dette området ble etterhvert kjent som kongedømmet Thomond, og utgjør i dag deler av grevskapene Clare og Limerick.

Brians klan hadde i generasjoner rivalisert med den sørlige Eóganacht-klanen om herredømmet i Munster. En annen maktfaktor i området var vikingbyen Limerick ved elven Shannons utløp.

I 964 erobret Dal Cais under ledelse av Brians bror Mathgamain Caisel eller Cashel, hovedsetet til Eóganachtklanen. Etter dette gjorde han krav på hele provinsen Munster. Eóganachts leder, Maelmuad, sønn av Bran, allierte seg blant annet med Limericks hersker Ivar i kampen mot Mathgamain. I 967 seiret Mathgamain over Ivars hær i slaget ved Sulchoid, og plyndret og brente byen Limerick. I 976 ble Mathgamain ved svik tatt til fange og overgitt til Maelmuad som drepte ham. Etter dette ble Brian leder for Dal Cais og konge av Thomond.

Konge av Munster

Brian Boru tok raskt initiativ til å hevne sin bror og bekrefte Dal Cais’ kontroll over Munster. I rask rekkefølge angrep og nedkjempet han først vikingene i Limerick, så Maelmuads irske allierte før han møtte Maelmuad i et avgjørende slag hvor Maelmuad ble drept. Etter dette hadde Brian og hans klan full kontroll over området resten av Brians levetid.

Måten Brian la under seg Munster viste egenskaper som skulle karakterisere alle hans senere kriger: Han tok initiativet og nedkjempet sine fiender før de kunne forene seg mot ham, og selv om hans framferd i krig nok kan karakteriseres som brutal etter vår tids standard, søkte han forsoning etter en seier heller enn å fortsette fiendskap med enn slagen fiende. Etter at han hadde drept både Ivar av Limerick og hans etterfølger, lot han likevel den norrøne befolkningen få bli boende i bosetningen i Limerick. Etter at han hadde drept Maelmuad behandlet han hans sønn og etterfølger Cain med respekt, og ga ham sin egen datter Sadhbh til hustru. Slik knyttet han til seg Eóganacht-klanen som allierte heller enn fiender, og Cain forble en trofast alliert av Brian hele sitt liv.

Etter å ha etablert herredømme over Munster, begynte Brian Boru å utvide sin innflytelse til naboprovinsene Leinster i øst og Connacht i nordvest. Gjennom dette kom han raskt i konflikt med overkongen Máel Sechnaill mac Domnaill som hørte hjemme i provinsen Meath. I løpet av de neste femten årene, fra 982 til 997, ledet Máel Sechnaill gjentatte ganger hærstyrker inn i Leinster og Munster. Brian brukte elven Shannon til å angripe Connacht og Meath på hver sin side av elven. Brian led mange nederlag i denne striden, men det ser ut som om han lærte av sine feil. Han utviklet en militær strategi som han gjorde god nytte av også senere, en koordinert bruk av sjø- og landstridskrefter. Sjøstridskreftene hans inkluderte avdelinger fra vikingbyene som han hadde brakt under kontroll. Han kombinerte på mange måter det beste fra vikingenes sjøstridstradisjon med tradisjonelt irsk infanteri. Skip som fraktet deler av hæren hans, enten på elvene eller langs kysten, kunne gi både direkte og indirekte støtte. Indirekte kunne en flåte av skip gjøre en avledningsmanøver ved å angripe fienden langt unna der Brian hadde planlagt sitt hovedangrep, og dermed få fienden til å spre styrkene sine. Han kunne også bruke flåten direkte sammen med hæren, slik at flåten og hæren utgjorde hver sin arm i en knipetangmanøver.

Konge av Leth Moga

Slaget ved Clontarf, oljemaleri av Hugh Frazer, 1826

I 996 hadde Brian endelig kontroll også over Leinster. Det kan ha vært dette som fikk Máel Sechnaill til å inngå et forlik og kompromiss med ham året etter. I 997 anerkjente Máel Sechnaill Brians autoritet over Leth Moga, den sørlige halvdelen, som inkluderte Munster og Leinster og vikingbyene i disse provinsene. Máel Sechnaill beholdt kontroll over «Leth Cuinn», den nordlige halvdelen, altså provinsene Meath, Connacht og Ulster.

Det var ikke populært i Leinster at kongen der hadde underkastet seg Brians autoritet. Han mistet tronen i 998 og ble erstattet av Máelmorda mac Murchada. Ettersom Máelmorda kom på tronen som følge av misnøye med Brians kontroll over området, er det ikke overraskende at han gjorde åpent opprør mot Brians herredømme. Som svar samlet Brian Munster-styrkene for å beleire vikingbyen Dublin, hvor Sigtrygg Olavsson Silkeskjegg, Máelmordas nevø og nærmeste allierte, var hersker.

Máelmorda og Sigtrygg valgte å møte Brian på åpen mark heller enn å risikere en beleiring, og i 999 møttes de i slaget ved Glen Mama. Brian vant seier, og plyndret Dublin etterpå. Men igjen viste Brian vilje til forsoning. Han lot Sigtrygg få tilbake kontrollen over Dublin og befestet freden gjennom giftermål. Sigtrygg giftet seg med Brians datter, og selv giftet han seg med Gormflaith, Sigtryggs mor og Maelmordas søster. Hun hadde tidligere også vært gift med Máel Sechnaill.

Brians ambisjoner var ikke tilfredsstilt bare med halve kongeriket, slik avtalen fra 997 ga ham. I år 1000 førte han en hær med styrker fra Munster, Leinster og Dublin i et angrep på Máel Sechnaills egen provins Meath. Kampen om hvem som skulle ha overherredømme i Irland ble gjenopptatt.

Máel Sechnaills viktigste allierte var Cathal, kongen av Connacht. Mellom de to provinsene Connacht og Meath gikk elven Shannon, og Brian hadde med sine overlegne sjøstridskrefter kontroll over den. I denne tiden lot Máel Sechnaill bygge flere broer over Shannon. Det gjorde transport av forsyninger og tropper mellom provinsene han kontrollerte enklere, og bruene fungerte også som hindringer for Brians flåte på plyndringstokt langs Shannon.

I 1002 overga Máel Sechnaill tittelen Ard Ri til Brian, og Brian beholdt rangen som overkonge til sin død. Det kommer ikke tydelig fram av de kjente annaler hvorfor Máel Sechnaill ga opp kampen. I skriftet Cogadh Gaedhil re Gallaibh gjengis en historie om hvordan Brian utfordrer Máel Sechnaill til å kjempe et slag ved Tara i Meath. Máel Sechnaill ber om en måneds våpenhvile slik han kan innkalle sine allierte, og Brian innvilger ham dette. Men ingen vil støtte Máel Sechnaill mot Brian, og han må gi seg. Denne versjonen gjengis i flere senere irske historieverk, men virker usannsynlig. Ut ifra det vi ellers kjenner til om Brian er det lite trolig at han ville gitt en rival tid til å samle sine styrker når han befant seg i en svakere stilling enn Brian.

Ard Rí na hÉireann

I motsetning til andre som bare hadde vært overkonge i navnet, ville Brian virkelig være konge over hele Irland. For å oppnå dette måtte han underkue den siste provinsen som ikke allerede anerkjente ham, nemlig Ulster. Det tok Brian ti år med kontinuerlig krigføring å oppnå dette. Tatt i betraktning av at Brian kunne bruke hele den samlede irske militærmakt mot Ulster, og også her benyttet seg av koordinerte felttog til lands og til sjøs, sier dette noe om hvor hårdnakket motstanden fra herskerne i Ulster var. Han nedkjempet de forskjellige regionale lederne en etter en og tvang dem til å anerkjenne hans overhøyhet, og i 1012 hadde han full kontroll over også denne provinsen.

Brian brukte ikke bare militærmakt for å konsolidere sin posisjon som overkonge. Som mange andre av middelalderens herskere søkte han en allianse med kirken. I motsetning til hva som var vanlig i andre områder, var kirken i Irland ikke dominert av biskoper og erkebiskoper med bispe- og erkebispedømmer. Kirken var bygd opp rundt klostre ledet av mektige abbeder. Disse abbedene tilhørte ofte de dominerende herskerklanene i områdene hvor klostrene lå. Blant de viktigste klostrene var Armagh (Ard Macha) i Ulster, hvor den hellige Patrick ifølge tradisjonen opprettet sitt bispesete i 444. Armagh var den gang (som nå) senter for kirken i Irland. Ifølge opptegnelsene i Armaghs bok ga Brian i 1005 22 unser gull til klosteret, og erklærte at Armagh var den religiøse hovedstaden i Irland som alle andre klostre skulle sende innsamlede midler til. Slik knyttet Brian det mektige Armagh-klosteret til seg, deres status som hovedsete for det åndelige liv var bekreftet av den verdslige makten – så lenge Brian var overkonge. I hvor stor grad kirken nå støttet Brian understrekes av at han i Armaghs bok og andre steder nå omtales som Augustus eller keiser.

Det er mulig at Brian og kirken i samarbeid forsøkte å etablere en ny form for kongedømme i Irland, etter modell av kongedømmene i England og Frankrike, med en enekonge kronet av kirken i stedet for en overkonge som har under seg mer eller mindre selvstendige regionale konger. Brians allianse med kirken bidro sannsynligvis til å styrke hans posisjon i samtiden. Det er helt sikkert at det gode forholdet til kirkens menn har styrket hans ettermæle, ettersom det vi har av skriftlige kilder om Irland på denne tiden ble nedtegnet og overlevert i klostrene.

Siste år

En avbildning av Brian Boru fra 1700-tallet.

Máelmorda av Leinster gjorde igjen opprør mot Brian i 1012. Cogadh Gaedhil re Gallaibh gjengir en historie om hvordan en av Brians sønner fornærmer Máelmorda. Máelmordas mor Gormflaith (som i mellomtiden er blitt tilsidesatt som Brians hustru) overtaler ham til å gå til opprør på grunn av denne fornærmelsen. Det er nok likevel sannsynlig at det lå realpolitiske overveielser bak opprøret.

Máelmorda allierte seg igjen med Sigtrygg og fant også støtte i Ulster som Brian nylig hadde lagt under seg. De angrep først i provinsen Meath, og den tidligere overkongen Máel Sechnaill søkte nå Brians hjelp. I 1013 ledet Brian en hær fra Munster og det sørlige Connact inn i Leinster. Hans sønn Murchad ledet en styrke som herjet den sørlige delen av Leinster i tre måneder. Brian og Murchads styrker ble forent utenfor Dublin 9. september, og byen ble beleiret. Brians hær slapp imidlertid opp for forsyninger, og beleiringen ble hevet ved juletider.

Máelmorda hadde sannsynligvis håpet på bred støtte fra andre regionale herskere som Brian tidligere hadde tvunget til underkastelse. Denne støtten uteble – selv om få fra Connacht og færre fra Ulster sendte soldater til støtte for Brian, var det bare en hersker i Ulster som aktivt støttet Máelmorda. Det er sannsynlig at manglende støtte i Irland fikk Máelmorda til å søke støtte utenfra. Sigtrygg reiste til Orknøyene og øya Man, ifølge Njåls saga på oppdrag av sin mor Gormflaith (i Njåls Saga Kormloð), men mer sannsynlig er det at det var Máelmorda som hadde bedt ham reise. Her får han støtte fra jarl Sigurd av Orknøyene og også en viss Brodir fra Man.

Brian med sine allierte, blant dem Máel Sechnaill, møtte Máelmorda og hans viking-allierte til et avgjørende slag ved Clontarf, like utenfor Dublin. Brians styrker vant slaget, men Brian selv ble drept. Brian skal ha blitt drept av Brodir, ifølge tradisjonen mens han satt i teltet sitt og ba. Dette kan være en senere tradisjon, men det er ikke sannsynlig at den aldrende kongen selv aktivt deltok i kamphandlingene.

Det knytter seg flere legender til Brians død. En er at hans 15 år gamle sønn Tadc var i teltet sammen med ham, og at den ubevæpnete gutten løftet armen for å beskytte sin far. Brodir skal da i et eneste hugg ha hugget av Tadcs arm og Brians hode. Da blodet fra Brian traff Tadcs armstump grodde hånden mirakuløst ut igjen.

Historisk betydning

Brian har fått et historisk ettermæle som kongen som forente Irland, og som den som fikk slutt på vikingenes herjinger i landet. Slaget ved Clontarf blir ofte framstilt som et invasjonsforsøk fra skandinaviske vikinger, som blir fordrevet av en irsk hær under Brians ledelse. Virkeligheten var nok adskillig mer sammensatt, det var irer på begge sider ved Clontarf, og selv om «vikinger» fra Dublin, Man og Orknøyene kjempet mot Brian så er det svært sannsynlig at «vikinger» fra Limerick, Cork og Waterford kjempet sammen med Brian.

Den viktigste grunnen til Brians ettermæle er nok skriftet Cogadh Gaedhil re Gallaibh. Dette skriftet ble forfattet på en tid da Brians etterkommere rivaliserte med andre slekter om posisjonen som overkonge, og bærer overdrevent preg av lovprisninger av Brian og apologier mot at han skulle være tronraner.

Litteratur

• Inisfallen-annalene, redigert og oversatt av Seán Mac Airt. Elektroniske utgaver hos CELT - Corpus of Electronic Texts: Redigert utgave (mellomirsk/latin), Engelsk oversettelse
• Annalene av de fire mesterne, redigert og oversatt av John O'Donovan. Elektroniske utgaver hos CELT - Corpus of Electronic Texts: Redigerte uoversatte utgaver (mellomirsk/latin) til 902 903–1171 1172–1372 Engelsk oversettelser: til 902 903–1171 1172–1372
• Ulster-annalene, redigert og oversatt av Seán Mac Airt og Gearóid Mac Niocaill (Dublin 1983). Elektroniske utgaver hos CELT - Corpus of Electronic Texts: Redigert utgave (mellomirsk/latin), Engelsk oversettelse
• Tigernach-annalene, redigert og oversatt av Gearóid Mac Niocaill. Elektroniske utgaver hos CELT - Corpus of Electronic Texts: Redigert utgave (mellomirsk/latin), Engelsk oversettelse
• «Mac Briain, Donnchad [Donough O'Brien] (d. 1064), king of Munster | Oxford Dictionary of National Biography». www.oxforddnb.com (engelsk). Besøkt 5. april 2019. 
• Byrne, Francis John (2005). «Ireland and her neighbours, c.1014-c.1072». I Ó Cróinín, Dáibhí. A New History of Ireland: Prehistoric and Early Ireland. I. Oxford: Oxford University Press. s. 862–898. ISBN 0-19-922665-8. 
• Byrne, Francis John (1973). Irish Kings and High-Kings. London: Batsford. ISBN 0-7134-5882-8. 
• Downham, Clare (2003). «England and the Irish Sea Zone in the Eleventh Century». Anglo-Norman Studies (engelsk) (26): 55–73. 
• Duffy, Seán (1992). «Irishmen and Islesmen in the Kingdom of Dublin and Man 1052-1171». Ériu (engelsk) (43): 93–133. 
• Duffy, Seán (2009). «Ireland, c.1000–c.1100». I Stafford, Pauline. A Companion to the Early Middle Ages: Britain and Ireland, c.500–c.1100 (engelsk). Blackwell Publishing Ltd. s. 285–302. ISBN 978-1-405-10628-3. 
• «Ua Conchobair, Áed [Aedh O'Connor, Áed inGaí Bernaig] (d. 1067), king of Connacht | Oxford Dictionary of National Biography». www.oxforddnb.com (engelsk). Besøkt 5. april 2019. 
• «Brian Bóruma [Brian Boru] (c. 941–1014), high-king of Ireland | Oxford Dictionary of National Biography». www.oxforddnb.com (engelsk). Besøkt 5. april 2019. 
• Etchingham, Colman (2001). «North Wales, Ireland and the Isles: the Insular Viking Zone». Peritia (15): 145–187. ISBN 250351152X. ISSN 0332-1592. 
• «Máel Sechnaill mac Domnaill (948–1022), high-king of Ireland | Oxford Dictionary of National Biography». www.oxforddnb.com (engelsk). Besøkt 5. april 2019. 
• Hudson, Benjamin (1996). Prophecy of Berchán: Irish and Scottish high-kings of the early Middle Ages (engelsk). London: Greenwood. ISBN 0313295670. 
• Jaski, Bart (2005). «Brian Boru (926[?]–1014)». I Seán Duffy. Medieval Ireland. An Encyclopedia (engelsk). Abingdon og New York: Routledge. s. 45–47. ISBN 978-0-415-94052-8. 
• Keating, Geoffrey (1634). Comyn, David og Dinneen, Patrick S. (red. og oversettelse), red. The History of Ireland (Foras Feasa ar Éirinn) (engelsk). Digital utgave hos CELT. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Marianus Scottus (1844) [1082]. «Cronicon». I Pertz, G. H. Monumenta Germaniae Historica: scriptores (latin). Hannover. s. v. 559, s.a. 1065. 
• Moore, Thomas (1858). History of Ireland (engelsk). 2. New York: Edward Dunigan&brother. 
• Ó Corráin, Donnchadh (1978). «Nationality and Kingship in Pre-Norman Ireland». I T.W. Moody. Historical Studies XI: Nationality and the pursuit of national independence, papers read before the Conference held at Trinity College, Dublin, 26–31 May 1975. Belfast: Appletree Press. Besøkt 19. mars 2010. 
• Todd, J. H. (1867). Cogadh Gaedhel Re Gallaibh: The War of the Gaedhil with The Gaill (mellomirsk og engelsk). London: Longmans. 

Forgjenger:  Máel Sechnaill mac Domnaill

Overkonger av Irland (1002–1014)

Etterfølger:  Máel Sechnaill mac Domnaill (gjeninnsatt)