Wikipedia

Slaget ved Clontarf

Slaget ved Clontarf fant sted 23. april (langfredag) 1014 ved Clontarf utenfor Dublin i Irland. Slaget sto mellom styrker fra Munster og Meath under ledelse av Brian Boru og Máel Sechnaill på den ene siden, og styrker fra Leinster, Dublin, Orknøyene og Man på den andre. Det er en av de mest kjente hendelsene i irsk historie. Slaget endte med en knusende seier for Brian Boru og Máel Sechnaill, men Brian ble drept i slaget. I ettertiden er slaget ofte blitt framstilt som et slag mellom en forent irsk hær ledet av Brian mot en invaderende vikinghær, og regnet som den hendelsen som gjorde slutt på vikingenes innflytelse i Irland.

Slaget ved Clontarf
Konflikt: Opprør fra Leinster og Dublin mot overkongen Brian Boru

Slaget ved Clontarf, oljemaleri av Hugh Frazer, 1826
Dato23. april 1014
StedClontarf, Dublin
53°21'54"N 6°11'51"V
ResultatNederlag for Leinster/Dublin alliansen
Stridende parter
Irske styrker fra Munster og MeathIrske og norrøne styrker fra Leinster, Dublin, Orknøyene og Man.
Kommandanter og ledere
Brian Boru
Máel Sechnaill		Máelmorda
Sigtrygg
Sigurd
Broðir
Styrker
ca. 7400 mann(usikkert)7000 mann (usikkert)
Tap
1600-4000 døde (usikkert)6000 døde (usikkert)

Bakgrunn rediger

Brian Boru hadde rundt 1010 som den første irske overkonge etablert reell kontroll over hele øya. Hovedbasen for hans makt var likevel fortsatt hans hjemprovins Munster. Han hadde tatt tittelen overkonge fra Máel Sechnaill i 1002, men i Brians regjeringstid synes det som om Máel Sechnaill, som fortsatt var konge i Meath, opptrer mer som en alliert enn en rival.

Kongen av Leinster, Máelmorda mac Murchada, hadde i allianse med det norrøne kongedømmet Dublin gjort opprør mot Brian i 998, og lidd nederlag i slaget ved Glen Mama i 999. I 1012 gjorde han på nytt opprør, og også denne gangen var Dublins konge Sigtrygg Silkeskjegg hans nærmeste allierte.

Brian og Máel Sechnaill rykket fram mot Dublin våren 1014, og Máelmorda og hans allierte møtte den framrykkende hæren ved Clontarf.

Slaget rediger

 Irlands menn vil oppleve en sorg som aldri vil bli gammel i menns minne. 

Volvens spådom i Njåls saga

Brian Borus hær besto av menn fra Munster, noen tropper fra Connacht og en kontingent ledet av Domnall[1], mormaer av Marr. Senere kilder oppgir at troppene fra Meath, ledet av Máel Sechnaill, deltok i hærmønstringen, men trakk seg tilside da kamphandlingene begynte. Det er imidlertid sannsynlig at Máel Sechnaill og Meath-mennene virkelig tok del i slaget.[2] Det er sannsynlig at det også deltok menn fra de norrøne bosetningene Limerick og Waterford, som på dette tidspunkt var under kontroll av Brian. Noen kilder oppgir også at det var menn fra Man også på Brians side. Dette er mer usikkert.

Den andre hæren besto sannsynligvis i hovedsak av styrker fra Leinster, ledet av Máelmorda. I tillegg til disse kom styrker fra Dublin under ledelse av Sigtrygg, styrker fra Orknøyene under ledelse av jarl Sigurd Lodvesson Digre og skip og styrker fra Man under ledelse av Broðir. Annalene beskriver dem som Leinster-menn og fremmede (Gaill) fra Áth Cliath (Dublin) og Lochlainne. Fra 1200-tallet brukes «Lochlainne» om Norge eller Skandinavia. Donnchad Ó Corrain fører en overbevisende argumentasjon for at det i tidlig middelalder ble brukt om det norrøne riket i Skottland og på øyene.[3] Flere senere kilder oppgir at Sigtrygg ikke selv deltok i slaget, men holdt seg bak Dublins murer. Det synes usannsynlig, og kan være en senere tradisjon oppstått ettersom han var den eneste av lederne på den tapende siden som overlevde slaget.

Slaget ble langvarig og med store tap på begge sider. De forskjellige annalene oppgir tapstall mellom 3000 og 6000 på den tapende siden, ut ifra antallet småkonger og ledere som er oppgitt blant de falne på den seirende siden anslås tapstallet der til mellom 1400 og 4000. Clontarf var det største slaget, både i antall deltakere og antall falne, i Irland i denne perioden. Leinster-mennene og de fremmede ble drevet på flukt og led et knusende nederlag. Brian Boru ble imidlertid drept under slaget, flere kilder oppgir at han ble drept av Brodir i slagets sluttfase. Senere kilder går mer i detalj; Brian skal ha blitt drept mens han satt i teltet sitt og ba,[4] men om dette er historisk korrekt kan vi ikke vite med sikkerhet. Det er ikke sannsynlig at han selv tok aktivt del i slaget i alder av 73 år.[5] Brodir ble selv drept i slaget, likeledes Máelmorda og jarl Sigurd.

(Det finnes mer detaljerte skildringer av selve slaget i både Njåls saga og skriftet Cogadh Gaedhil re Gallaibh, men disse skildringene regnes ikke som historisk etterrettelige av moderne forskere.)

Etterspill rediger

Clontarf var et avgjørende nederlag for kongedømmet Dublin. Máel Sechnaill ledet en hær dit året etter, og «brente festningen og alle husene utenfor festningen».[6] Sigtrygg fortsatte likevel som konge i Dublin.

Máelmorda hadde falt i slaget, og Máel Sechnaill plyndret deler av Leinster og innsatte en ny konge der.

Etter Brians død fikk Máel Sechnaill tilbake tittelen som overkonge. Det oppstod rivalisering mellom Brians sønner, og også mellom andre som hadde vært allierte med Brian. Dette gjorde at Máel Sechnaill ikke hadde alvorlige utfordrere, men også at det som hadde sett ut som en begynnende «samling av Irland», i.e. en sterk sentralmakt, smuldret opp i indre stridigheter. I tiden som fulgte etter Máel Sechnaill var hvert tronskifte preget av strid og ofte regulær krig.

Historisk betydning rediger

 Clontarf var for viktig til å bli overlatt til historikerne, så det ble lagt i legendeskaperens hånd. 

Gwyn Jones[7]

Slaget ved Clontarf har en sterk symbolverdi i Irland, og det blir sett på som et slag hvor irene samlet seg, forsvarte seg mot og beseiret en mektig ytre fiende. Slagets legendariske status skriver seg nok først og fremst fra Cogadh Gaedhil re Gallaibh (irenes kamp mot de fremmede), et skrift som ble avfattet i den tiden Muichertach Ua Briain var overkonge. Muichertach var sønnesønns sønn av Brian Boru, og skriftet bærer preg av å være en glorifisering av Brian med den politiske agenda å styrke hans etterkommeres krav til tronen. Betydningen av Máel Sechnaill som alliert og Máelmorda som motstander blir tonet sterkt ned. Brian er den gode, og den onde representeres ved Sigtrygg som under innflytelse av sin mor Gormflaith rekrutterer fremmede krigere fra Orknøyene og Man for å angripe Irland generelt og Brian spesielt. Njåls saga er nok inspirert av dette skriftet og tradisjoner rundt det i sin framstilling av slaget ved Clontarf.

Slaget ble viktig også i senere irsk middelalderdiktning, hvor det kom til representere irenes kamp mot fremmede undertrykkere. Betegnende ble ofte samme ord som tidligere hadde vært brukt om vikinger, gaill, brukt av irene om engelskmenn.

Daniel O'Connell ønsket å holde et massemøte ved Clontarf i 1843 for å markere motstand mot det britiske styret, men dette ble nektet av statsminister Robert Peel som uten tvil var redd for de følelsene som kunne bli vekket ved et slikt stedsvalg.

Referanser rediger

  1. ^ Ulsterannalene oppgir «Domhnall m. Eimhin m. Cainnigh mormhaer Marr i n-Albain» blant de falne på Brians side
  2. ^ AFM og AU oppgir begge at Brian og Máel Sechnaill sammen ledet en hær til Dublin (Áth Cliath), og AFM oppgir også at det var Máel Sechnaill som drev fienden på flukt.
  3. ^ Ó Corraín
  4. ^ Dette nevnes først av Marianus Scotus ca. 1070
  5. ^ Enda mer usannsynlig dersom han var født i 926 som noen kilder hevder, og dermed 88 år
  6. ^ AFM (1014.19)
  7. ^ Gwyn Jones, A History of the Vikings, London 1973, s.396, sitert fra Downham

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Clontarf&oldid=23414711»