Åpne hovedmenyen

Borgund kirke (Møre og Romsdal)

korskirke i Ålesund fra 1130

Koordinater: 62°27′58,889″N 6°14′1,0500″Ø

Borgund kirke (Møre og Romsdal)
Borgund kyrkje i Aalesund.jpg
Område Ålesund
Bispedømme Møre bispedømme
Byggeår ca 1250
EndringerRestaurert 1632, 1868 og 1907
KirkegårdDet er kirkegård ved kirken
Arkitektur
Arkitekt Christian Fürst og H. Fürst (for gjenreisingen etter brann i 1904 (1907)
TeknikkMur
ByggematerialeStein
Kirkerommet
Plasser550
Beliggenhet

Borgund kirke
62°27′59″N 6°14′3″E
Borgund kirke (Møre og Romsdal) på Commons

Borgund kirke er en korskirke fra omkring 1300[1], omkring 1250[2][3] eller tidligere[4] i Ålesund kommune i Møre og Romsdal fylke. Den er en del av Den norske kirke og hører til Nordre Sunnmøre prosti i Møre bispedømme. Bygget skriver seg fra middelalderen og har i århundrene gjennomgått mange omfattende endringer og flere branner. Brannen i 1904 ødela det rike inventaret i kirken.

Den var kirke for en stor del av innbyggerne i tidligere Borgund kommune som i 1968 ble slått sammen med Ålesund kommune. Deler av Ellingsøya hører fremdeles til Borgund sogn, men har eget kirkebygg.

Kirken og kirkegården ligger inntil Sunnmøre Museum, i området «Borgundgavlen» og Nørvasundet. På området omkring kirken er det foretatt betydelige utgravinger som viser gammel bosetning, sannsynligvis fra den såkalte Borgundkaupangen. Kirken ligger i utkanten av det registrerte bosetningsområdet.[3]

Byggverket er i stein og har 550 plasser.[1] Den har eller hadde grove kistemurer i tilhugget gneis og granitt. I kirken er det en minnetavle over prosten Hans Gaas (1599-1644), far til presten Claus Hansen Gaas.

Her tjenestegjorde presten Hans Strøms far, Peder Strøm da kong Christian VI og hans hoff kom på besøk under den store Norgesreisen i 1733.

Innhold

MiddelalderRediger

I middelalderen ble det oppført steinkirker på bare fire steder på Sunnmøre: Åheim (Sankt Jetmund kirke), Ulstein, Giske og i Borgundkaupangen. I Borgundkaupangen ble det reiste tre eller fire kirker i stein.[5]

Bygget ble antagelig oppført eller påbegynt før 1250, trolig siste halvdel av 1100-tallet samtidig med Giske kirke. De opprinnelig romanske rundbuene tyder på at den eldste delen er fra 1100-tallet. I et testamente fra 1308 er kirkene i Borgund og på Giske tilgodesett. Det er funnet rester etter fire kirker (tre ifølge Ekroll[2] i Borgundkaupangen: Peterskirken, Kristkirken («Christkirken på Sunnmøre»), Matteskirken og Margretekirken (eller Maritekirken). Kristkirkens og Matteskirkens gods nevnes i Aslak Bolts jordebok fra 1430, der omtales også Peterskirken som sognekirke. Det er uklart om Matteskirken og Kristkirken var samme bygning.[6]

«Kristkirke» ble i norsk middelalder bare brukt om bispekirker eller kirker med katedralstatus. Ingen norske kilder nevner bispesete i Borgund. William av Newburgh (Newbury) nevner en biskop «Tore av Borgund» i sin oversikt fra 1100-tallet. Dersom det faktisk var et bispesete i Borgund, mener bygdeboken at det var kortvarig eller lite viktig fordi det har etterlatt seg så få spor.[6]

Den nåværende Borgund kirke er middelalderens Peterskirke. Matteskirken og Kristkirken ble trolig nedlagt på 1400-tallet, mens Margretakirken forfalt på 1500-tallet. To av de omtalte kirkene er ikke lokalisert arkeologisk, men det er funnet rester etter tre kirker. De to forsvunne kirkene det er rester etter hadde murer med utvendig marmorkledning i jevnt tilhuggede «kvadrer» på samme måte som Giske kirke, men byggemåten er ellers ikke kjent i Norge. Gjennom Giskeætten og geografisk nærhet var det trolig nær tilknytning mellom marmorkirkene i Borgund og på Giske.[6] Borgundkaupangen forsvant raskt som handelssted omkring 1450, tilbakegangen skyldtes trolig befolkningsnedgangen etter svartedauden og at hanseatene tok over handelshegemoniet på kysten.[7] På slutten av middelalderen lå trolig Borgundkaupangen øde. Etter Svartedauden gikk folketallet sterkt tilbake og det var bare fem prestegjeld på Sunnmøre der Borgund prestegjeld omfattet dagens Ålesund kommune, Sula, Haram, Skodje og Vatne.[5] Borgund var i middelalderen et sentrum på Sunnmøre med en form for bydannelse. Stedet ligger nær de rike fiskefeltene og ved innløpet til de store fjordene. Nær kirken ligger Tinghaugen som tyder på at det har vært et tingsted.[8]

I middelalderen ble det oppført omkring 10 steinkirker i Møre og Romsdal, tre eller fire av disse i Borgundkaupangen.[2] Dersom det var så mye som fire kirker i Borgundkaupangen tror Bugge at de ikke nødvendigvis var i bruk samtidig. Bugge tror også at en av kirkene (Kristkirken) kan ha vært fylkeskirke og en av de andre kirken for den lille byen.[8]

Peterskirken, den eneste som står igjen, er trolig den eldste. Etter reformasjonen ble den kalt Borgen Hovedkirke. I kirken er følgende innskrift: «EX TEMPLO PETRI ET MARGRITHÆ CONDITUR UNUM, DICITUR & PETRI» («av Peters og Magretas templer bygges her ett, den kalles også Peter»).[3] Bugge skriver at dagens kirke står der middelalderens Kristkirke sto. Ifølge Bugge var Margaretakirken et annet navn på Kristkirken.[8]

Utvidelse i 1632Rediger

Peterskirken ble trolig utvidet med stein fra Margretakirken som var forfallen og/eller ute av bruk (slik den latinske teksten antyder). Utvidelsen var i form av en fløy mot nord. Det var trolig Hans Gaas som sto bak utvidelsen av den gamle Peterskirken, avkastning av Margretakirkens jordegods kan også ha blitt brukt til å finansiere arbeidet. Peterskirken ble trolig utvidet fordi den var for liten for menigheten som nå var samlet i en kirke. Korskirken i Bergen ble utvidet til korskirke i tidlig på 1600-tallet og kan ha vært forbilde for utvidelsen av Borgund til korskirke fra 1632. Arbeidet begynte 26. mai 1632 ifølge minnetavlen som ble murt inn i veggen. Over portalen ble familiene Juells og Gjøes våpenskjold murt inn, på samme måte som i Korskirken i Bergen. Sunnmøre og Borgund ble i 1622 innlemmet i Bergenhus len der Jens Juel var lensherre.[6] (Ifølge Norsk biografisk leksikon var Juel stattholder i Norge til 1629 og deretter lensherre i Ålborghus og Bøvling len.[9]) Ved utvidelsen ble bygget utvendig kledd med marmor fra Margretakirken. Inventaret ble samtidig fornyet med blant ny altertavle og ny prekestol. Dette nye inventaret gikk tapt i brannen i 1904, men skal ha vært i en overdådig barokkstil som var vanlig i Norge på tidlig 1600-tall. Stilen kom med danske og tyske håndverkere til Bergen spredte seg på Vestlandet. Tilsvarende utsmykning i Kinn kirke og Ørskog kan ha vært utført av samme håndverker. På 1600-tallet ble det på gamlekirkens sydvegg tilføyd et våpenhus med lensherre Henrik Thotts og hustru Beate Holgersdatter Rosenkrantz' våpenskjold og initialer.[6]

Ombygginger fra 1847Rediger

I siste del av 1800-tallet ble det foretatt endringer og utvidelser. Alteret ble flyttet til langveggen mot sør og stolen ble orientert mot sør i stedet for øst der alteret var tidligere. Vinduene ble utvidet. En lang fløy med nytt kor ble tilføyd mot sør slik at kirkens hovedakse da gikk nord-sør i stedet for tradisjonell vest-øst orientering. Den gamle Peterskirken (skip og opprinnelig kor) fremsto da som korsarmer og en mindre del av kirken.[6]

Brannen i 1904Rediger

 
«Borgund Kirkes ruiner», påskrift for hånd: «Straks efter branden 1904»
 
Kirken i ruiner etter brannen i 1904

Kirken var rikt utsmykket med eldre billedskjærerarbeider i mørk eik (på altertavlen, prekestolen og deler av galleriet). Spesielt den eldre delen av galleriet, den såkalte «Gamle-Lemmen», like under tårnet viste en overdådighet på treskjærerkunst med motiver fra Kristi korsfestelse, nattverden, Adams og Evas tilblivelse, syndefallet, hyrdenes tilbedelse av Josef som ble solgt av brødrene sine, Jonas som kastes i havet, Elias' himmelfart, hjemkomsten fra Babylon, de kloke og de dårlige jomfruer, osv.. Det ble påstått å være to hollandske brødre som arbeidet i sju år med billedskjæreroppgavene i hautrelieff. Her var også en rekke oljemalerier av stor kunstnerisk verdi som viste prestefamilier som hadde tjenestegjort i kirken og reliøse motiver som viste oppstandelsen.[trenger referanse]

13. april 1904 ble kirka påtent av en gjerningsmann som i politirapporten blir omtalt som «sinnsforvirret».[trenger referanse] Ifølge jubileumsboken for Borgund kommune ble ikke brannen oppklart.[10] Selve Ålesund (by) litt lenger vest brant ned 23. januar samme år. Brannen ødela det rike inventaret og murene ble så skadet at de måtte gjenoppbygges. Den gjenoppbygde kirken er i hovedtrekk lik den som brant, med hovedaksen sør-nord og alteret mot nord. Korsarmene øst-vest markerer den gamle Peterskirkens plassering. Den nye kirken ble bygget opp i gammel stil, med rike treutskjæringer.[6] Kun en mindre del av altertavlen ble reddet. Ved siden av denne er det kun bevart et epitaf, ved Bergen museum.[11] Motivet er et skjelett som river en rik mann bort fra sin familie.[trenger referanse]

Et minnebilde (epitaf) over presten Claus Nielssøn (Cornielsen?) Gaas (Claus Hansen Gaas' bestefar) med kone og 14 barn gikk tapt i brannen.[4]

ReferanserRediger

  1. ^ a b «Borgund kyrkje, Ålesund». Kirkesøk - Kirkebyggdatabasen (norsk). Besøkt 1. desember 2018. 
  2. ^ a b c Ekroll, Øystein (1957-) (1997). Med kleber og kalk: norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget. ISBN 8252147542. 
  3. ^ a b c Herteig, Asbjørn E. (1919-2006) (1973). Kaupangen på Borgund. Ålesund: Borgundkaupangens venner. 
  4. ^ a b Kloster, Robert (1978). Kirkene i Borgundkaupangen og Giske kapell. Ålesund: Borgundkaupangens venner. 
  5. ^ a b I balansepunktet: Sunnmøres eldste historie. Ålesund: Sunnmørsposten forl. 1994. ISBN 8291450005. 
  6. ^ a b c d e f g Borgund og Giske. Bergen: [s.n.] 1957. 
  7. ^ Lilleheim, Karsten: Ålesund. Utgitt av Sunnmørsposten, 1990.
  8. ^ a b c Bugge, Kristian: Borgunds kirker i middelalderen. Tidsskrift for Sunnmør historiske lag 1925-1926. 16-17de årgang. Utgitt i Ålesund.
  9. ^ Jens Juel i Store norske leksikon
  10. ^ Ratvik, Hans (1937). Borgund kommune, 1837-1937: minneskrift. Ålesund: [Kommunen]. 
  11. ^ Epitafet ble flyttet til Bergen museum i 1848, og finnes avbildet i Illustreret Nyhedsblad.

LitteraturRediger

  • Borgund Stenkirke (s. 117-118). Folkebladet No. 8. 30te April 1904.

Eksterne lenkerRediger