Borgundkaupangen
Borgundkaupangen var et sentralt handelssted på Sunnmøre i middelalderen. Byen vokste fram i løpet av vikingtiden og hadde sin storhetstid på 1200-tallet. Nedgangstidene begynte tidlig på 1300-tallet og i løpet av 1500-tallet forsvant byen. Historiske kilder nevner stedet som kaupang eller markedsplass første gang i 1384, da kongen ga folk på Sunnmøre pålegg om å fortsette å handle der. Arkeologen Asbjørn Herteig (1973) hevder at stedet var gjenstand for plyndring på 11-1200-tallet, trolig fordi militært utstyr for leidangen ble lagret der. Kaupangen ligger på en berglendt halvøy i Borgundfjorden og det kan ha vært et tilfluktssted selv om spor etter dette ikke er funnet. Herteig mener navnet «Borgund» viser til selve stedet der kaupangen eller byen lå, ikke til et større område eller en bygd.
Borgundkaupangen | |||
---|---|---|---|
Land | Norge | ||
Borgundkaupangen 62°27′56″N 6°14′02″Ø |
Arkeologiske utgravninger
redigerBosetningsområdet ble i hovedsak utgravd på 1950- og 60-tallet. Disse utgravingene, samholdt med skriftlige kilder, viser at Borgund var en rik handelsby. Spor etter tre kirker bygd i marmor og minst fire kirker nevnt i skriftlige kilder, ved siden av en stor gravplass med 300 kristne graver fra 1000-tallet, viser at Borgund også var et religiøst sentrum. Den nåværende Borgund kirke er middelalderens Peterskirke. På Sunnmøre var det i gammel tid seks eller syv steinkirker, tre-fire av disse var på Borgund, mens de øvrige lå på Giske, i Ulstein og på Åheim.
Grunnlaget for byen var et omfattende torskefiske i Borgundfjorden, en god havn, sentral plassering på Sunnmøre, nærhet til leia langs norskekysten og beskyttelse fra den mektige Giskeætten. Herteig (1973) tror at Borgundkaupganen dels fungerte som omlastingssted for varer som skulle videre til Bergen eller lengre. Over utgravingene av den gamle årestua og to eller tre andre hus, er det i dag reist et bygg som rommer utstillinger og informasjon om kaupangens historie. Dette anlegget er en del av Sunnmøre Museum.
I Romsdalsfjorden er Veøya en parallell til Borgund og de var samtidige som sentrum. Knut Helle (1974) nevner Borgundkaupangen og Veøya som de eneste byene/handelsplassene langs kysten mellom Bergen og Trondheim, samt Lusakaupang (dagens Kaupanger) inne i Sognefjorden, i 1320.
Litteratur
rediger- Kristian Bugge (1927). «Borgund kirker i middelalderen». Tidsskrift for Sunnmøre Historiske lag. Ålesund.
- Knut Helle (1974). Norge blir en stat 1130–1319. Bergen: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-01323-5.
- Asbjørn E. Herteig (1973). Kaupangen på Borgund. Ålesund: Borgundkaupangens venner.
- Robert Kloster (1978). Kirkene i Borgundkaupangen og Giske kapell. Ålesund: Borgundkaupangens venner.
- Arne J. Larsen (1975). Skomoter og skomakeri i middelalderens Borgund. Ålesund: Borgundkaupangens venner. ISBN 82-9903870-7.
- Arne J. Larsen (2008). «Borgund på Sunnmøre». I Hans Andersson, Gitte Hansen og Ingvild Øye. De første 200 årene – nytt blikk på 27 skandinaviske middelalderbyer. Bergen: Universitetet i Bergen Arkeologiske Skrifter. ISBN 978-82-90273-85-4.
- Borgund og Giske 1. Bergen. 1957.
Eksterne lenker
rediger- Stiftinga Sunnmøre Museum
- (no) «Borgundkaupangen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.