Body Worlds (tysk: Körperwelten) er utstillinger som finnes i flere land og viser dissekerte menneske- og dyrekropper for å vise hvordan de ser ut innvendig. Utstillingene bruker ekte døde menneskekropper de har fått av frivillige donorer.[1] Plastineringsmetoden som blir brukt til å balsamere kroppene med ble utviklet av den tyske legen Gunther Von Hagens70-tallet, men den første utstillingen kom ikke før på 90-tallet.[2] Hensikten med utstillingen var at flere skulle få lære om hvordan kroppene ser ut innvendig og hvilken rolle de ulike orgnanene har. I tillegg viser utstillingene hvordan indre organer endrer seg ved for eksempel røyking.[3][4]

Utstillingen i Norge rediger

Utstillingen har også vært i Norge. I 2017 var det en utstilling ved NTNU vitenskapsmuseet i Trondheim mellom juni og oktober, hvor det var mer enn 38 000 besøkende.[1][3][5][6] Det var ingen aldersgrense på utstillingen, men det ble anbefalt at barn gikk sammen med voksne.[7] Utstillingen var også åpen for å ta i mot skoleklasser og prosjektlederen Randi Wenche Haugen mente at barn rundt 10 - 12 årsalderen ville ha best utbytte av utstillingen.[8]

Arbeid rediger

Body Worlds får menneskekropper til utstillingene sine ved donasjon. Det vil si at de som ønsker å donere melder seg på selv og skriver under på et skjema som samtykker til at kroppen deres kan utstilles etter at de er død. Identiteten og dødsårsaken til donorene blir holdt hemmelig.[3][5] Det er over 1000 donorer på venteliste og de aller fleste er fra Tyskland og nord-amerika.[2]

All behandling av en menneskekropp kan ta rundt 1500 arbeidstimer og bare kroppene som er i god stand uten noe særlig foråtning kan bli brukt.[3] Når kroppen ankommer plassen hvor de skal balsameres blir blodet først erstattet med kjemikalien formaldehyde for å bremse foråtningsprosessen ved å drepe innvendige bakterier og det kan ta opp til rundt fire timer. Deretter fjernes hud, fett og andre deler som ikke skal bli brukt. For å ikke skade organene som skal bli brukt må ansatte være nøye og forsiktig. Delene blir plukket og skåret vekk med skalpell og annen kirugisk verktøy. Mange ganger ønsker de å bevare smådetaljene som nerver og blodårer. Lukearbeidet kan vare i ca. 800 timer.[9]

Når de er ferdig med å fjerne det de ikke skal bruke blir kroppen puttet i et aceton bad på 25 minusgrader for å få vekk fett og kroppsvæske. Deretter blir væsken i badet gjort om til romtemperatur for å skille fettet fra kroppen. Badeprosessen varer i rundt fire måneder. Etter det første badet får liket et andre bad som inneholder flytende silikon. Det brukes en maskin for å suge vekk aceton restene i liket i tillegg til å lage et trykk som sprer silikonen i alle delene av kroppen. Det er for å sikre at silikonen også kommer inn i hulrommene. Behandlingen blir kalt for vakumimpregnering og varer mellom seks til åtte uker. Så blir liket tatt ut for å tørkes og hvilken posisjon det skal stå i på utstillingen blir bestemt når liket fremdeles er bøyelig. Den blir støttet av et stativ og små nåler for å holde posisjonen. For å gjøre kroppen tørr og hard nok benyttes det av en gass. Balsameringsprosessen vil forhindre både foråtning og lukt permanent. Deretter blir kroppene kjørt til plassen hvor utstillingene skal holdes.[9][10]

Kontrovers rediger

Kina-saken rediger

I Australia ble utstillingen kritisert av en gruppe mennesker som inkluderte både leger, vitenskapsmenn og advokater for bruken av menneskekropper på ulovligvis i 2018. Gruppen hadde anklaget Body Worlds for å ha brukt henrettede kinesiske samvittighetsfanger i utstillingene sine. Lederne for utstillingen har sagt at anklagelsene ikke er sanne og at de blir lagd for å bare skape oppmerksomhet. De har sagt at de fikk likene på lovligvis fra et medisinsk universitet i Kina og at ingen pårørende hadde kommet for å hente dem.

En organisasjon som arbeider med å få slutt på tvungen organtransplasjon av politiske- og samvittighetsfanger i Kina mente at udetaljert dokumentasjon var nok bevis på at likene tilhørte henrettede fanger. I tillegg uttalte en av medlemmene seg, professor Maria Fiatarone Singh fra universitetet i Sydney, om at siden kroppene kom fra byen Dalian som har et relativt høyt henrettelsesantall, derfor er sannsynligheten for at påstanden er sant høyere. Professor Vaughan Macefield har sagt at likene som blir brukt av medisinsstudenter er i hovedsakelig eldre personer, men de som ble utstilt var hovedsakelig yngre, derfor kunne det også være et tegn på at påstanden var sann mente han.

Utstillingssjefen Tom Zaller forklarte at Body Worlds alltid pleier å undersøke likene og at det ikke var noen tegn til trauma, og derfor kunne ikke tilhørt torturerte og henrettede fanger. Kroppene ble godtkjent av den australske myndigheten. De har også blitt godtkjent i Europa, Asia og nord-amerika.[11]

Allerede i 2004 ble det en diskusjon rundt utstillingene. Da sendte utstillingsansvarlige noen av likene de hadde mottatt fra Kina tilbake igjen på grunn av usikkerheten rundt den avdødes samtykke. Body Worlds hadde på den tiden 647 lik på lageret og to av dem hadde hull i hodeskallen, noe som kunne være skuddhull.[12]

Påstandene om at utstillingene brukte henrettede fanger ble avist av den høyeste domstolen i Tyskland og mente at påstandene var ubegrunnet.[2]

Kritikk i Belgia rediger

Anatomiprofessoren Jan Pieter Clarijs ved det medisinske fakultet på det Frie Universitet i Brüssel var begeistret over teknikken de brukte for å lage utstillingen, men ikke om hvordan de brukte det.[10] Han sa:

 Det er etisk uansvarlig å vise fram mennesker på denne måten. Han (Von Hagens) gir blaffen i den respekt vi i vårt samfunn har for døde mennesker og stiller heller ut disse kroppene for Gud og hvermann slik at han kan tjene penger 

Jan Pieter Clarijs

Kritikk i Norge rediger

Utstillingen i Norge i Trondheim hadde mer enn 38 000 besøkende og flere av de intervjuede mente at det var lærerikt, men også den norske utstillingen mottok kritikk. Professor Torleiv Ole Rognum i rettsmedisin ved UiO kalte utstillingen for «litt respektløs», «sensasjonspreget» og var usikker på hvor lærerrik utstillingen var. Han påpekte at de fleste donorene var frivillige, men at fostrene ikke kunne gi samtykke til å bli utstilt. Fostrene ble plassert på et eget rom med et advarselsskilt over døren slik at besøkende ikke måtte se dem hvis de ikke ønsket det. Begrunnelsen til at fostrene ble utstilt var på grunn av læringseffekten ifølge utstillingslederne, men at de ønsket å ta hensyn til at ikke alle besøkende ville se dem. På advarselsskiltet stod det at fostrene kom fra gamle anatomiske samlinger og etablerte medisinske institusjoner på legalt vis.[6]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Aglen, Tone Sofie (5. juni 2017). «Døde mennesker på museum». adressa.no. Besøkt 29. juli 2019. 
  2. ^ a b c Vitenskapsmuseet, Dr Angelina Whalley, kurator for Body Worlds-utstillingene og administrerende direktør for Institutt for plastinering, Heidelberg og Reidar Andersen, museumsdirektør NTNU (12. juni 2017). «Opphavet til kroppene i «Body Worlds» stammer fra et donasjonsprogram». adressa.no. Besøkt 30. juli 2019. 
  3. ^ a b c d Rygg, Inga (6. juni 2017). «Åpnet omdiskutert utstilling». universitetsavisa.no. Besøkt 29. juli 2019. 
  4. ^ «Philosophy». Body Worlds. Besøkt 29. juli 2019. 
  5. ^ a b Thobroe, Grete (2. juni 2017). «Stiller ut døde mennesker – forberedt på reaksjoner». NRK. Besøkt 29. juli 2019. 
  6. ^ a b Helgesen, Silje (4. oktober 2017). «Reagerer på norsk utstilling av døde kropper: - Fostrene har de vel neppe fått tillatelse fra». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 30. juli 2019. 
  7. ^ Fossen, Christian. «BODY WORLDS Vital». www.ntnu.no. Arkivert fra originalen 29. juli 2019. Besøkt 29. juli 2019. 
  8. ^ juni 2017, Kjersti Lunden NilsenPublisert: 9 (9. juni 2017). «Body Worlds: – Ikke for sterk kost for barna». trondheim24. Besøkt 30. juli 2019. 
  9. ^ a b OriginalBodyWorlds (8. september 2017). «BODY WORLDS & The Art of Plastination (English/Français)». Besøkt 29. juli 2019. 
  10. ^ a b NRK (27. februar 2002). «Døden på utstilling». NRK. Besøkt 29. juli 2019. 
  11. ^ Mao, Frances (26. april 2018). «'Real bodies' show in Australia controversy» (engelsk). Besøkt 29. juli 2019. 
  12. ^ Harding, Luke (23. januar 2004). «Von Hagens forced to return corpses to China». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 29. juli 2019. 

Eksterne lenker rediger