Åpne hovedmenyen
Bikirer
Polypterus senegalus
Polypterus senegalus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Polypteridae,
Polypteriformes,
Cladistia
Norsk(e) navn: bikirer
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Beinfisker
Underklasse: Strålefinnefisker
Antall arter: 16
Habitat: brakk- og ferskvann
Utbredelse: Nigeria, Kamerun, Zaire
Delgrupper:

Bikirer er en orden strålefinnefisker med en eneste nålevende familie. De er sammen med stører ofte klassifisert i en egen gruppe (bruskganoider) på grunn av de harde skjellene. Bikirer er en gammel og delvis meget primitiv fiskegruppe.

Innhold

BygningRediger

Pikirene viser en underlig kombinasjon av trekk som bare finnes hos noen få grupper strålefinnefisker, enkelte fossile funn og blant kjøttfinnefiskene. De har tykke, harde skjell bestående av solide beinskjell dekket med ganoin som gir dem et emaljeaktig utseende. På ryggen har de 8-15 småfinner i stedet for en enkel ryggfinne. Hver av disse har en skarp pigg. Kjevestrukturen ligner mer på tetrapoder enn på egentlige beinfisker.[1]

Svømmeblæren fysostom og fungerer som rudimentære lunger, og gjør dem i stand til å hente oksygen fra luften når de er i oksygenfattige vann. Gjellene sitter bak et gjellelokk som hos alle beinfisk, men de har også et åpent sprøytehull slik som man finner hos haier. I motsettning til alle andre fisker mangler de den bakre gjellebuen, slik at de bare har fire gjellebuer.[1]

Bikirer har vært brukt som modeller for hvordan de firbeinet virveldyrenes forfedre har levd og beveget seg. De bruker for det meste halen når den svømmer, men kan ta seg fram på grunt vann med brystfinnene. Finnene sitter på en liten stilk med bein og muskulatur slik som hos kjøttfinnefiskene. Bikirer som har blitt holdt på land utvikler evnen til å ta seg fram med finnene, og skulderbladene, gjellebeina og knoklene i finnene utvikler seg mer slik de gjorde hos forløperne for de tidligste panserpaddene.[2]

LevevisRediger

Som lungefisk og amfibier har de et tydelig larvestadie der yngelen har ytre gjeller, men disse er antatt å være konvergent evolusjon.[3] Maksimal lengde blant disse artene er rundt 90 cm, skjønt de færreste blir lengre enn 30 cm.

Bikirer er populære fisk i offentlige og store private akvarier. De er rovfisker, men er ellers fredelige og relativt rolige. De holder seg stort sett på bunnen, og er gode naboer for andre arter som er store eller raske nok til å ikke regnes som bytte. Noen akvarister har observert at harniskmaller kan angripe bikirer og suge seg fast på huden deres.

ArterRediger

 
Bikiryngel med ytre gjeller

Bikirene er en afrikansk gruppe, det finnes ingen arter fra denne gruppen naturlig i Norge. Systematisk utgjør de en egen orden, delt opp to slekter med 12 arter:[4]

Orden Polypteriformes

Det er også kjent en rekke fossile bikirer, blant annet:

ReferanserRediger

  1. ^ a b Britz, R. (2003-08). «On the homology of the posteriormost gill arch in polypterids (Cladistia, Actinopterygii)» (PDF). Zoological Journal of the Linnean Society. 138 (4): 495–503. doi:10.1046/j.1096-3642.2003.t01-1-00067.x. Besøkt 5. juli 2018.  Sjekk datoverdier i |dato=, |year= / |date= mismatch (hjelp)
  2. ^ Standen, Emily M. (27. august 2014). «Developmental plasticity and the origin of tetrapods». Nature. 513 (7516): 54–58. doi:10.1038/nature13708. Besøkt 5. juli 2018. 
  3. ^ Schoch, R.R.; Witzmann, F. (2011). «Bystrow’s Paradox - gills, fossils, and the fish-to-tetrapod transition». Acta Zoologica. 92 (3): 251–265. doi:10.1111/j.1463-6395.2010.00456.x. Besøkt 30. oktober 2017. 
  4. ^ Mal:FishBase family
  5. ^ Otero, Likius, Vignaud & Brunet (2006). «A new polypterid fish: Polypterus faraou sp. nov. (Cladistia, Polypteridae) from the Late Miocene, Toros-Menalla, Chad». Zoological Journal of the Linnean Society. 146 (2): 227. doi:10.1111/j.1096-3642.2006.00201.x. 

Eksterne lenkerRediger

LitteraturRediger