Åpne hovedmenyen

Bergen Telefonkompani

Bergen Telefonkompagnie AS var et privat telefoni-selskap som ble grunnlagt i Bergen i 1881. Handelsstanden i Bergen var i slutten av 1870-årene avhengig av morse-telegrafen for å holde forbindelsen med utenbys næringsliv. Da Alexander Graham Bell fikk patent på telefonen i USA i 1876, gikk ryktene om nyvinningen raskt. I begynnelsen av 1880-årene var det stor interesse i Bergen for den nye oppfinnelsen [1][trenger referanse], ikke minst etter at Drammen (International Bell Telephone Company i 1880) og Oslo (samme selskap i 1881) hadde startet telefontjeneste.

Bergen i telefoniens framvekstRediger

Telegrafvæsenet drev elektronisk fjernkommunikasjon i Norge fra 1855, mens utbyggingen av telefoni startet i andre halvdel av 1870-tallet i privat regi., Telegrafbestyrer Ole Amundsen Norshuus i Bergen var også interessert i den nye oppfinnelsen, og bidro med avisinnlegg og teknisk ekspertise til å holde oppe interessen for telefoni i Bergen.

Høsten 1877 oppholdt Bell seg i London, og den 25 årige ingeniøren Jens S. K. Hopstock fra Bergen, som var utdannet ved Chalmerske sløydskole i Gøteborg 1870-73 , besøkte Bell for å prøve å få tillatelse til å drive agentur for et Bell-selskap i Norge, Sverige og Danmark. Dette oppnådde Hopstock, og ved hjemkomsten åpnet han kontor i Christiania. Herfra begynte han å reise rundt og markedsføre den nye oppfinnelsen, samtidig som han prøvde å reise kapital til dannelse av et Bergens Telefonkompagni. Da han følte at tiden var moden, rykket han inn følgende annonse i en lokal avis i Bergen:

«Bells Telefone.

Herr Civilingenieur J. S. K. Hopstock af Kristiania er bleven antaget som Generalagent for Norge, Sve­rige og Danmark for den af mig opfundne Telefone, og Alle de, der i disse Lande øn­ske samme indført, ville behage at hen­vende sig til ham.

p. t. London 1ste Novbr. 1877.
A. Graham Bell.

Paa Grund heraf advares Alle mod at forhandle Bells Tele­fone, der ikke er leverede af mig for Norge, Sverige og Danmark eneberettigede For­handler.
J. S. K. Hopstock,
Generalagent for Skandinavien.

Adr. Theatergaden 7, Kristiania.
Telegrafadresse: Hopstock»

Konkurrerende grupperRediger

En annen interessegruppe i Bergen tok kontakt med LM Ericsson i Stockholm, som hevdet å ha forbedret Bells telefon. En tredje gruppe, International Bell Co som alt hadde fått konsesjon i Oslo og Drammen, ville prøvde å få konsesjon for å komme i gang også i Bergen, markedsført gjennom Premierløytnant Olaf P. Foss.[1][trenger referanse]

Bell hadde løst patent på telefonsystemet i USA og en del europeiske land, men ikke for Skandinavia. Flere uavhengige firma kunne derfor kopiere og forbedre Bells telefon, og noen av disse valgte også å selge den vesentlig billigere enn Bell gjorde. Blant disse selskapene var L.M.Ericsson. De konkurrerende gruppene i Bergen var avhengige av at magistrat[2] og formannskap ga en av dem den nødvendige konsesjon. Det var også krefter innen kommuneadministrasjonen som mente at en eventuell utbygging måtte skje i kommunal regi, og argumenterte med at Telegrafloven av 1881 hadde gitt Telegrafverket enerett på all langdistanse telefoni, samt at konsesjonæren i Oslo, Int. Bell Tel. Co ikke hadde det beste skussmål på seg.[1][trenger referanse] Kommunen vegret seg derimot selv for å starte eget telefoniselskap, og tre ulike, private aktører arbeidet parallelt for å reise kapital og skaffe konsesjon.

De to hovedpersonene bak konsesjonssøknadene, Hopstock og Foss, drev begge en intens lobbyvirksomhet og en heftig avispolemikk av teknisk natur for å styrke sine egne posisjoner.[1][trenger referanse] Avisene[1][trenger referanse] refererte blant annet fra en demonstrasjon der Ing. Hopstock hadde anlagt en telefonlinje mellom politistasjonene i Bergen og Sandviken - een avstand paa vel 1/2 fierdings vei - og under oppsyn av Stiftamtmannen, medlemmer av Magistraten, Formannskap og flere Autoriteter samt Pressens representanter, ble det vist at forbindelsen, ifølge avisene:

 vagte ved sin Tydelighed og Følsomhed, almindelig Overraskelse og Beundring. Man fik Svar paa selv ganske svag Hvisking , ligesom man selv uten Hørerør tydelig kunne høre Sang, Musik, Hurra etc. frit i Værelset. 

[1][trenger referanse]

Demonstrasjonen var altså meget vellykket, og ble gjentatt dagen etterpå for almuen. Foss hadde litt senere en liknende demonstrasjon, men den hadde ikke den samme nyhetens interesse, og var ikke besøkt av de dignitærene.[1][trenger referanse]

Hopstock søker konsesjonRediger

En liten gruppe investorer i Bergen gikk i kompaniskap med Hopstock, som både var agent for Bells telefoner og som eide navnet Bergen Telefonkompagni. I et møte 12. mars 1881 mellom de få som hadde tegnet aksjer, ble det nedsatt et utvalg med mandat til «at foretage det foreløpige til Selskapets Dannelse». Utvalget besto av konsul H.R. Greve, P.G. Halvorsen, NBL (Kulkompagniet af 1871) og kjøpmann Ludolf I.E. Næss.[1][trenger referanse] Allerede 18. mars ble det gjennom avisene og via utsendte sirkulærer innbudt til aksjetegning i Bergen Telefonkompagni med kr 500.- per aksje.[1][trenger referanse]

I løpet av en måned hadde Overrettssakfører H. Bonnevi Angell på oppdrag laget utkast til statutter, og disse ble sendt til alle aksjeeiere den 16. april, samtidig som det ble innkalt til et møte den 19. april på Børsen for å diskutere forslaget.[1][trenger referanse] Her var det fremmøtt representanter for 10 aksjer, og utvalget fikk fullmakt til å søke om konsesjon.

Kommunen bestemmer segRediger

Søknader om å få tildelt konsesjon var innkommet i løpet av 1880, og International Bell Co hadde søkt om en konsesjonsvarighet på 30 år. I et møte mellom magistrat [2] og formannskap 31. januar 1881, ble avgjørelsen om konsesjon stilt i bero i påvente av at man ville innhente opplysninger både om erfaringene fra driften i Oslo, samt få laget et overslag av kostnadene forbundet med et telefonisystem i Bergen. Den 14. februar 1881 kom det så beskjed om at Staten vurderte enerett på å eie og drive anlegg for telegrafi og telefoni.[1][trenger referanse] Dette var sannsynligvis årsaken til at Bell fravek kravet om 30 års konsesjonsvarighet, og samtidig informerte at de var villig å koble sin sentral sammen med andres hvis det ville bli en delt konsesjon.[1][trenger referanse]

Et kostnadsoverslag utarbeidet av telegrafist Norshuus innløp til kommunen i slutten av mars 1881, basert på tre års drift med hhv 80, 100 og 120 abonnenter.[1][trenger referanse] Den 21. mai ble det avholdt kombinert møte mellom magistrat og formannskap, der forsamlingen besluttet følgende:

Forsamlingen bifalder, at et indenbyes gjensidig Selskap indrømmes Eneret for et tidsrum af 5 aar til Anlæg og Drift af Telefonledninger i Bergen paa følgende Betingelser:

  • A: Udbyttet for Aktionærerne maa ikke overstige 6 Pct. P.A
  • B: Kommunen har til enhver Tid Ret til at ophæve Koncessionen mod at overtage Aktiva og Passiva.
  • C: Koncessionen omfatter ikke Ledninger, som Enkeltmand maatte erholde Tilladelse til at anlægge alene til egen Afbenyttelse.
  • D: Kompagniets Regnskaber ere underkastet den Kontrol, som Magistrat og Formandskab maatte bestemme.
  • E: Kompagniets Statuter blive at approbere af Magistrat og Formandskab.
  • F: Med hensyn til Ledningernes Anbringelse og Nedtagelse har Selskabets at befølge de Forskrifter, som Magistrat og Formandskap maatte bestemme.
Bergen Raadstue, 31te Mai 1881.
Platou. H.R. Bang.

Saken ble behandlet i repræsentantmøtet (bystyret) 10. juni og forslaget ble vedtatt med simpelt flertall.[1][trenger referanse] Eneste endring var at eneretten ble redusert fra 5 til 3 år.[1][trenger referanse]

Den 15. juni hadde komiteen fått tilbakemelding om at konsesjonsvilkårene var blitt vedtatt av kommunestyret 10. juni, men bare med simpelt flertall. De innkalte umiddelbart til konstituerende generalforsamling mandag 20. juni på Børsen, og de tre komitémedlemmene ble der valgt til det første styre. Den 20. juni 1881 ble dermed stiftelsesdagen for Bergen Telefonkompagni.

Konsesjonsbestemmelsene ble endelig vedtatt i kommunestyremøte 30. juni 1881. Ole Amundsen Nordhuus ble etter opprettelsen av Bergen Telefonkompagni også ansatt i selskapet som leder av den tekniske planlegging, først på deltid, senere med fast ansettelse.

Installasjon og driftRediger

Selskapets styre ivaretok det formelle forholdet til kommunen og arbeidet med å få tegnet flere aksjer, skaffe abonnenter og å få oversikt over og bestille alt det tekniske materiellet som trengtes til de første hundre abonnentene. Særlig den nye teknologien var vanskelig å forholde seg til for styret[1][trenger referanse], og derfor ble Hr. Hopstock etter en tid ansatt for å avhjelpe direksjonen.[1][trenger referanse] Det ble også avertert etter en inspektør for ledninger og apparater.[1][trenger referanse] Et egnet lokale for telefonsentralen ble funnet i «kjøbmann Emil Petersens eiendom, hjørnet mellom Strandgaden og Torvet».[1][trenger referanse] Abonnementsinnbydelse ble utferdiget og bekjentgjort 9. september 1881.[1][trenger referanse]

 
Bergens Telefoncompagnis første sentral holdt til i huset til høyre
 
Sentralen i Store Markevei 1

På den tekniske siden ble det omsider bestemt å bruke L.M. Ericssons system, og to Centralapparater à 50 abonnenter samt et 100-talls telefonapparater ble bestilt telegrafisk den 4. oktober. Med to måneders leveringstid regnet man med å være i drift litt etter årsskiftet 1881-82. De ansatte på linjesiden hadde planlagt, og begynte å bygge ledningsnettet fra Centralstasjonen og utover slik at de fleste abonnentene skulle ha ledningsnettet fremført innen telefonmateriellet ankom. Det var imidlertid så hektisk aktivitet på utbyggingssiden i hele Europa, at leveransen fra Ericsson ble forsinket og måtte deles i to, et sentralbord skulle leveres ved årsskiftet og det neste ca. 2 måneder senere.[1][trenger referanse] Denne leveringstakten klarte Ericsson, og de første abonnentene ble tilknyttet Centralstasjonen i slutten av januar 1882.[1][trenger referanse]

Arbeidet med å utdanne sentralbordbetjeningen gikk for fullt, og på styremøtet 20. februar 1881 ble det informert om at atten abonnenter var blitt tilknyttet så langt, og at driften offisielt var satt i gang fra 17. februar 1882. Dermed fikk Bergen som den femte norske by installert telefoni. Antall abonnenter var 73 midt i mars, 181 i juli, og 236 abonnenter ved utgangen av 1882. Det akkumulerte antall telefonsamtaler i 1882 hadde nådd nesten 16 000.

Sentralstasjonen ble flyttet inn i et nybygg i Torgalmenninge 15 i april 1887, utvidet inn i nabobygget nr 17 i 1896.[1][trenger referanse] En ny, halvautomatisk sentral ble åpnet i Veiten 1 i 1915.[1][trenger referanse] Alt dette brant opp i den store bybrannen den 15. januar 1916, og kun en del av dokumentarkivet ble reddet.[1][trenger referanse] Organisasjonen var imidlertid intakt og begynte umiddelbart å lete etter utstyr som kunne få i gang en provisorisk løsning. Det ble skaffet til veie utrangerte sentralbord fra Stavanger og Tønsberg, og en enkel manuell sentral for 1 000 abonnenter ble satt i drift 4. februar, bare 3 uker etter brannen.[1][trenger referanse] Kort tid senere ble den utvidet til 2 200 abonnenter.[1][trenger referanse]

Staten overtarRediger

31. desember 1945 utløp den siste konsesjonsperioden, og Telegrafverket skulle overta alle aktiva og passiva og betale ut kjøpesummen for Bergen Telefonkompani.[1][trenger referanse] Forhandlingene mellom Bergen Telefonkompani[hvem?] og myndighetene (Finansdepartementet) hadde imidlertid ført til en avtale med Direktoratet for fiendtlig eiendom om at Bergen Telefonkompani[hvem?]skulle bruke deler av kjøpesummen til å overta de norske filialene av de tre tyske selskapene AEG, Siemens og Telefunken,

Saken ble imidlertid utsatt i påvente av en stortingsbehandling om overtagelsen av de tyske selskapene, og i årsberetningen for Bergen Telefonkompagni for 1946 ble det opplyst at Stortingsvedtaket først ble fattet nesten ett år senere, den 12. desember 1946. Diskusjoner om overdragelseskontrakten med Telegrafverket ble påbegynt umiddelbart, men ble ikke undertegnet før 10. januar 1947, med virkning fra 1. januar 1947.[1][trenger referanse] Samtidig ble også kontrakten mellom Bergen Telefonkompagni og Handelsdepartementet om overtagelse av de tyske selskapene undertegnet. Styret i Bergen Telefonkompagni administrerte overtagelsen av de tyske krigsbytteselskapene under eget navn, etterhvert som Bergen Telefonkompagni Investeringsselskap, senere Bergen Industri Investering.. Dette selskapet opptrådte som konsernselskap for alle de tidligere tyske selskapene ved regnskapene frem til 1952.[3] Samtidig ble telefonivirksomheten i Bergen overført Telegrafverket under navnet Bergen Telefonanlegg.

Direktør Figenschou holdt en orientering for journalister i 1953:

 I kontrakten om overtakelsen av de tidligere tyske selskaper forbeholdt Staten seg 20 % av aksjekapitalen i disse og andre selskaper BT måtte starte eller erverve. En annen betingelse var at BT måtte forplikte seg til å skifte navn, hvis det skulle bli vanskeligheter ved forveksling med det nuværende Bergen Telefonanlegg (Telegrafverket). Dette måtte begge parter snart erkjenne var aktuelt, og BT tok derfor etter beslutning på generalforsamlingen i 1952 navnet Bergen Industri Investering A/S. 

[4]

Den 20. november 1946 ble det holdt avskjedsfest for 210 ansatte i forbindelse med forhandlingene om statliggjøringen av telefonivirksomheten. Mange ansatte ble med over til Televerket (Bergen Telefonanlegg), noen fortsatte i Telefonkompagniet og noen begynte å arbeide på Nera i Bergen.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å Skipsmekler Johan Martens Jubileumsbok : Bergen Telefoncompagni gjennom 50 aar, 1881-1931, Eget forlag.
  2. ^ a b Betegnelsen Magistrat var fra ca.1660 navnet på bystyret eller byrådet i Bergen, som bestod av en Magistratpresident, to borgermestre, fire rådmenn og 16 borgerrepresentanter.
  3. ^ «En orientering om Bergen Industri Investering A/S, og et bedriftsbesøk hos A/S NERA BERGEN», artikkel i Elektroteknisk Tidsskrift Nr.5, 1953
  4. ^ «En orientering om Bergen Industri Investering A/S, og et bedriftsbesøk hos A/S NERA BERGEN», artikkel i Elektroteknisk Tidsskrift Nr.5, 1953

LitteraturRediger

  • Martens Johan, Skipsmegler (1931). Bergen Telefoncompagnie gjennom 50 aar, 1881-1931. Bergen: Eget Forlag. 

Eksterne lenkerRediger