Johannes Bessarion
Johannes Bessarion, opprinnelig navn Basilius Bessarion, (født antagelig 2. januar 1403 i Trebizond, død 18. november 1472 i Ravenna) var en ortodoks biskop og katolsk kardinal. Han ble utnevnt til Trebizond-rikets erkebiskop av Nikea i 1437. Fra 1439 deltok han på konsilet i Firenze og var tilhenger av en gjenforening av den katolske og ortodokse kirke, og ble derfor av Den katolske kirkes kardinaler. For sin støtte til den katolske kirke ble han den 18. desember 1439 utnevnt til kardinal av pave Eugenius IV.
| Johannes Bessarion | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. jan. 1403[1] Trabzon (Trapezunt-riket)[2] | ||
| Død | 18. nov. 1472[1][3] (69 år) Ravenna (Kirkestaten)[2] | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest, filosof, teolog, humanist, politiker, orator, oversetter, filolog, metropolitt | ||
| Embete |
| ||
| Gravlagt | Santi XII Apostoli | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Johannes Bessarion het egentlig Basilius Bessarion, og det navn han er kjent under har han fått etter en feillesning av Gregorios III (Gregorios Mammos)[trenger referanse]. Han fikk sin skolegang i Konstantinopel, og begav seg i 1423 til Peloponnes for å høre Georgios Gemistos Plethons Platonforelesninger.
Liv og virke
redigerDa han ble opptatt som munk tok han navnet Bessarion etter en gammel egyptisk anakoret, hvis livshistorie han har gjenfortalt. I 1437 ble han utnevnt til metropolitt av Nikea av den bysantinske keiser Johannes VIII Palaiologos, som han slo følge med til Italia for å avstedkomme en gjenforening mellom den ortodokse og den katolske kirke som var blitt atskilt ved det store skisma i 1054. Dette tenkte de også ville være en måte å sikre vesteuropeisk bistand mot tyrkerfaren.
Ved gjenkomsten til Hellas fikk han føle harmen over at han tilhørte den minoriteten som ønsket å forene kirkesamfunnene. Ved konsilet i Firenze, som ble avholdt i Ferrara og Firenze, støttet Bessarion den katolske kirken i Roma han vant dermed pave Eugenius IVs gunst. Etter dette ble innsatt av ham som kardinal ved et konsistorium den 18. desember 1439.
Fra 1440 residerte han permanent i Italia, og utførte et stort arbeid med å utbre den nye læren utenlands gjennom sine egne skrifter og ved understøttelse av andre lærde. Hans villa ved Via di Porta San Sebastiano i det sørlige Roma var bokstavelig talt et akademi der humanismen ble dosert, et sentrum for lærde grekere og eksilgrekere, hvor han sørget for avskrifter av greske manuskript og oversettelser til latin som bidro til at den greske boklærdom kunne nå europeerne. I denne ånd støttet han Regiomontanus og forsvarte Nicolaus Cusanus.
Villaen ble oppført på midten av 1400-tallet og er Romas tidligeste renessansevilla. Bygningen har en åpen loggia som smykkes av fresker med landskapsmotiv.
Kardinal Johannes Bessarion ble tildelt erkebiskopssetet Siponto og de suburbikariske bispedømmer Sabina og Frascati. Ved den pavelige konklave i 1455 som valgte den argonesiske kandidaten Alfonso de Borja til pave, som Kallistus III, var kardinal Bassarion tidlig en kandidat, ettersom han var ble oppfattet som nøytral i maktkampen mellom kandidater fra slektene Orsini og Colonna. Hans greske opprinnelse ble brukt mot ham, først og fremst av den franske kardinal Alain de Coëtivy, men ifølge hitorikeren Francis A. Burkle-Young var Bessarions strenghet og reformiver muligens mer trolige årsaker til at pontifikatet gikk ham forbi.
I 1463 gav hans meningsfelle innen humanismen, Aeneas Silvius Piccolomini, da pave Pius II, ham den rent seremonielle tittel Latinsk patriark av Konstantinopel. I fem år (1450–1455) var han legat i Bologna, og han utførte flere sendeferder til mange utenlandske fyrster, blant andre Ludvig XI av Frankrike i 1471. Irritasjon over en fornærmelse fra Ludvig XI sies å ha påskyndet hans død, som inntraff 18. november 1472 i Ravenna.
Lærer
rediger
Bessarion var en av sin tids mest lærde menn. Bortsett fra hans oversettelser av Aristoteles' Metafysikk og Xenofons Memorabilia, var hans viktigste verk en avhandling rettet mot Georgios av Trebizond, en voldsom aristoteliker som hadde skrevet en polemikk mot Platon med tittelen In Calumniatorem Platonis. Skjønt Bessarion var platoniker, var han ikke så langtgående i sin beundring som Gemistus Pletho, og strevde etter å forene filosofene i stedet. Ved at han i sitt verk forsøker å åpne platonismen for religionens hovedspørsmål, bidro han i høy grad til å utvide det filosofiske rom i teologien.
Bessarions bibliotek, som inneholdt en meget omfattende samling greske manuskript, overlot han i 1468 til Venezias senat, og den utgjør stammen i det berømta Sankt Markusbiblioteket, Biblioteca Marciana.
De fleste av hans verk er samlet i Jacques Paul Migne, Patrologia Graeca, vol. 161.
Referanser
rediger- ^ a b Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani bessarione[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118662554, besøkt 25. august 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 12319756w, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]