Åpne hovedmenyen

Arthur Samsing

norsk sjømann og NKP-er
Arthur Samsing
Født11. mai 1899
Oslo
Død31. desember 1945 (46 år)
Atlanterhavet
Ektefelle Aagot Wiik Samsing
(død 1940)
Parti NKP
Nasjonalitet Norsk

Arthur Charles Grønhoff Samsing (født 11. mai 1899 i Oslo, død 31. desember 1945Atlanterhavet) var en norsk sjømann og NKP-politiker, sentral i partiets og den internasjonale kommunistiske bevegelsens arbeid blant sjøfolk. Ved opptakten til den annen verdenskrig hadde han nære kontakter til den illegale, antifascistiske såkalte Wollweber-gruppen.

Innhold

Samsing og NKPRediger

Samsing ledet fra tidlig på 1920-tallet organiseringen av kommunistiske celler på norske skip, på et tidspunkt da Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte. Virksomheten var i stor grad knyttet til de såkalte sjømannsklubbene, som i havnene holdt åpent dag som natt. Oslo fikk egen Interklubb, først med tilhold i Karl Johansgate, deretter i Rødfyllgata. I dette miljøet var Samsing aktiv, sammen med Martin Hjelmen som ledet klubben. I 1930 hadde Komintern tatt initiativ til opprettelsen av International Seamen and Harbour Workers Union, og i 1932 deltok Samsing og Hjelmen på ISH-kongress i Hamburg. Der drøftet man blant annet hva som måtte gjøres om Hitler kom til makten.[1]

Da Komintern og NKP etter det svake valgresultatet i 1930 ønsket å styrke partiledelsen var Samsing en av de såkalte «arbeiderrepresentantene» som i mars 1931 ble valgt inn i partiets politbyrå.[2]

15. desember 1932 ble Samsing arrestert i forbindelse med en demonstrasjon av arbeidsløse i Oslo bystyre, der han forsøkte å tale fra galleriet. Ved dette tilfellet marsjerte demonstrantene til Møllergata 19 og holdt stand der til han ble satt fri. I etterkant av en protestdemonstrasjon mot Hitler foran den tyske legasjonen 13. mars 1933 ble han igjen tatt av politiet. Han ble nå pålagt meldeplikt, men istedenfor å overholde meldeplikten klarte han å ta seg til Sovjetunionen. 5. april registrerte han sin ankomst ved den internasjonale sjømannsklubben i Leningrad. Her ble han ansatt som instruktør for den skandinaviske seksjonen av sjømannsklubben. Kona, Aagot Wiik Samsing, var med og fikk jobb samme sted. De bodde i Sovjet i mer enn tre år, den siste tiden i arbeid ved sjømannsklubben i Arkhangelsk.[3]

Da de i november 1936 returnerte til hjemlandet var de først bosatt i Tønsberg, der Samsing jobbet på brygga. Han var også nestformann i NKP-laget i byen. I 1938 flyttet de til Sagene i Oslo.[4] Han fortsatte som NKP-er, og var blant annet aktiv i kommunistenes arbeid for å verve norske frivillige til de spanske regjeringsstyrkene.

Samsing og WollweberRediger

Da den tyske kommunisten Ernst Wollweber vinteren 1935 ble innkalt til det sovjetiske etterretningsvesenet hadde han med seg Samsing til møtet. Dette har blitt tolket som et tegn på at Samsing alt fra starten var sentral i den illegale organisasjonen Wollweber bygde opp blant sjøfolk og bryggearbeidere i årene før krigen.[5] De to hadde dessuten familierelasjoner: Wollweber var norsk gift, og Samsing var hans svoger.[6] Martin Hjelmen inngikk dessuten i Wollweber-gruppen, og Samsing hadde samarbeidet tett med ham før krigen. Under den kalde krigen ble Samsing omtalt som om hans sentrale rolle i gruppen skulle være et ubestridelig faktum.[7]

Forskeren Lars Borgersrud har imidlertid stilt spørsmål ved Samsings rolle. Han mener Wollweber måtte ha hatt gode grunner til å holde ham utenfor: Samsing var på slutten av 1930-tallet sårbar og nervøs, vanskelig å samarbeide med og hadde under arbeidet i sjømannsklubben ikke vist tilstrekkelig lojalitet til den sovjetiske parti-linjen. Han hadde til slutt blitt avsatt og bedt om å dra hjem.[8] Etter dette anså Komintern ham trolig som uskikket til internasjonalt arbeid.[9]

Samsing og tyskerneRediger

Tyskerne arresterte Samsing 16. august 1940, på et tidspunkt da han var bedriftstillitsmann i en Stein-, jord- og sementarbeiderforening. Han hadde dessuten vært aktiv i tilknytning til den såkalte fagopposisjonen[10] i Landsorganisasjonen. Arrestasjonen vakte reaksjoner, og LOs Viggo Hansteen og Erling Olsen sendte 4. november brev til Reichskommissariatet og utba seg en forklaring på anholdelsen.

Samsing var mistenkt for sin Wollweber-rolle. Han ble lenket med håndjern til gestapisten Fehmer, sendt med Josef Terbovens kurerfly til Berlin og plassert i fengselet i Gestapo-hovedkvarteret i Prinz Albrechtstrasse. 2. mai 1941 ble han overført Hamburg-Fühlsbüttel. 15. desember 1941 ble han imidlertid uforklarlig løslatt, og vendte tilbake til Oslo. I motstandskretser ble dette tolket som tegn på at han hadde brutt sammen i forhør og var gått i Gestapos tjeneste. Kontakt med ham ble sett på som en sikkerhetsrisiko.

Samsing skal i ettertid ha vedgått avtalen med Gestapo, men forklart at han ikke hadde noen intensjoner om å følge den opp. Samsing ble da arrestert igjen 24. august 1943, noe som indikerer at dette var riktig. Han satt nå på Bredtvedt, Møllergt. 19 og Grini inntil han 3. august 1944 ble sendt til Hamburg-Fühlsbüttel og Sachsenhausen. Der satt han til krigen endte.[11][12][13]

Samsings dødRediger

Han holdning til Sovjetunionen hadde etter hvert gjort at han hadde falt i unåde i Moskva, og spørsmålene rundt hans forhold til tyskerne gjorde at han i etterkrigs-Norge nok ble sett på med en viss mistenksomhet. Høsten 1945 besluttet Samsing igjen å dra til sjøs.

Der døde han brått og uventet da han seilte som matros på Nortrashipfarttøyet «Leif Erikson», på en tur fra Barry i England til New Orleans. Ifølge sjøforklaringen begynte han å føle seg dårlig da han hadde utkikk på broen, og ble like etter funnet død på lugaren. Han ble begravet i havet, uten at det var muligheter for å avklare årsakene til dødsfallet nærmere. Hans plutselige død førte etter krigen til spekulasjoner om det kunne dreie seg om en likvidasjon, og VG oppsummerte senere: «Samsings skjebne blir etter all sannsynlighet aldri helt belyst».[14]

ReferanserRediger

  1. ^ Per Madsen: «Nøytralitet og ettergivenhet», side 123-123 Tidsskrift for arbeiderhistorie nr. 2 1982
  2. ^ Side 233. Ole Martin Rønning: Stalins elever, Universitetet i Oslo 2010
  3. ^ Side 26, Lars Borgersrud, Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  4. ^ Side 26, Lars Borgersrud, Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  5. ^ Jan Hårstad: «Wollweber og Asbjørn Sunde», Dagbladet 10. november 1997
  6. ^ Leif Vetlesen: «Krigen før krigen (2)», side 11, Aftenposten 20. juni 1987
  7. ^ «Mistanke om at Sunde-ligaen forberedte seg på sabotasje under en fremtidig krig : Direkte tilknytning til sabotasjelederen Wollweber helt siden før krigen», side 6, VG 9. februar 1954
  8. ^ Side 45-46, Lars Borgersrud, Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  9. ^ Side 168, Lars Borgersrud, Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  10. ^ Side 160, Lars Borgersrud, Nødvendig innsats, Universitetsforlaget 1997
  11. ^ Side 598. Kristian Ottosen: Nordmenn i fangenskap 1940-1945, Universitetsforlaget, 2. utg. Oslo 2004
  12. ^ Per Madsen: «Nøytralitet og ettergivenhet», side 133 Tidsskrift for arbeiderhistorie nr. 2 1982
  13. ^ Leif Vetlesen: «Krigen før krigen (1)», side 10, Aftenposten 13. juni 1987
  14. ^ «Hvordan omkom Osvalds venn Arthur Samsing?», side 5, VG 11. februar 1954
 Denne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)