Anthologia Graeca

Anthologia Graeca («Den greske antologi») er en samling med greske dikt, hovedsakelig epigrammer, som strekker seg fra den antikke til den bysantinske perioden av gresk litteratur. Det meste av materialet i boksamlingen kommer fra to manuskripter, Anthologia Palatina («Den palatinske antologi») fra 900-tallet, og Anthologia Planudea («Planudes’ antologi») fra 1300-tallet.

Anthologia Graeca, Bosch og Lenneps versjon (i fem bind, begynte i 1795 av by Bosch, fullført og utgitt av Lennep i 1822). Fotografert i British Museum, London.

Mens papyrus med fragmenter av poesisamlinger har blitt funnet i Egypt, særlig ved Oxyrhynchus, ble den eldste kjente samlingen på gresk satt sammen av Meleagros fra Gadara på 100-tallet f.Kr., da kalt for Anthologia («Blomstersamling»). Den inneholdt dikt skrevet av Meleagros selv og førtiseks andre poeter, blant annet Arkhilokhos, Alkaios, Anakreon og Simonides fra Keos. I forordet til sin samling beskrev Meleagros sitt arrangement av dikt som om det var en krans av blomster vevd sammen i en tour de force som gjorde ordet «antologi» framtidige generasjoner til et synonym for en samling av litterære tekster.

Meleagros’ Anthologia ble populær nok til at den førte til senere tillegg. Forordene til utgavene til Filippos av Thessalonika og Agathias Scholastikos ble bevart i senere utgaver for å bevitne deres tillegg til senere dikt. Den endelige utgaven ble framstilt av Konstantin Kefalas på 900-tallet som la tile n rekke andre samlinger: homoerotiske dikt samlet av Straton fra Sardis på 100-tallet e.Kr.; en samling av kristne epigrammer funnet i kirker; en samling av satiriske og lystige epigrammer samlet av Diogenianos Grammatikos; Khristodoros beskrivelser av statuer i det bysantinske gymnasion ved Zeuxippos i Konstantinopel; og en samling av inskripsjoner fra et tempel i Kyzikos.

Den lærde munken Maximos Planudes framstilte også en utgave av Den greske antologi på 1200-tallet. Han la til en del dikt, slettet eller endret på mange av diktene han mente var altfor direkte eller obskøne. Hans utgave var den eneste som var kjent i vestlige Europa (hans egenhendige kopi, datert 1301, er bevart; den første utgaven basert på hans samling ble trykt i 1494) fram til 1606 da Claudius Salmasius fant en fyldigere samling i biblioteket i Heidelberg som var basert på Konstantin Kefalas. Kopien som Salmasius framstilte ble imidlertid ikke trykt før i 1776 da Richard François Philippe Brunck inkluderte den i sin Analecta. Den første kritiske utgave ble framstilt av Friedrich Jacobs i 13 bind i tiden 1794–1803, revidert utgave i 1813–17.

Siden verket ble formidlet til resten av Europa har Den greske antologi etterlatt et dypt inntrykk på sine lesere og det litterære miljø. I en artikkel i 1971 om Robin Skeltons engelske oversettelse av et utvalg av diktene fra antologien skrev en anmelder for Times Literary Supplement at «Livets tid eksisterer ikke når det er umulig å oppdage det i et mesterlig dikt som man aldri før har sett.» Dets innflytelse kan bli sett hos ulike forfattere som blant annet Propertius, Ezra Pound og Edgar Lee Masters. Siden en fullstendig og usensurert engelsk oversettelse ble gjort tilgjengelig mot slutten av 1900-tallet har dets innflytelse økt ytterligere.

Litterær historie

Kunsten med leilighetsdikt har blitt kultivert i Hellas fra en tidlig tid. I mindre grad som et virkemiddel for personlige følelser enn som et anerkjente minnesmerke om bemerkelsesverdige enkeltpersoner eller hendelser, da plassert på gravmonumenter eller votivofringer: slike poetiske komposisjoner ble betegnet som epigrammer, det vil si inskripsjoner.> Det moderne betydningen av ordet er et avvik fra dens opprinnelige mening ved at det indikerte at diktet hadde til hensikt å bli gravert eller innrisset som inskripsjon.

Et slikt dikt eller tekst var nødvendigvis kort og kortfattet, og denne begrensningen sammenfalt med enkelheten i gresk smak i å foreskrive nøyaktighet i uttrykket, modenhet i meningen, renhet i uttrykket, og målbevissthet i tanken, som det uunnværlig for den epigrammatiske stilens utmerkelse. Begrepet ble snart utvidet til enhver stykke tekst hvor disse forhold ble oppfylt.

Overgangen fra epigrammets monumentale forhold til dets rent litterært vesen ble favorisert ved utmattelsen av langt mer luftige former for poesi, den generelle økningen, fra den generelle spredningen av kultur, av dyktige forfattere og et lesende publikum med dannelse og kunnskap. Men først og fremst av endrete politiske omstendigheter i tiden, hvilket oppmuntret mange som ellers ville ha engasjert i offentligheten til å følge sine litterære interesser. Disse grunnene kom særlig fram under den hellenistiske tiden i Alexandria da epigrammet som poetisk form var fullstendig utviklet.

Rundt år 60 f.Kr. tok sofisten og poeten Meleagros fra Gadara på seg oppgaven å kombinere de mest utsøkte utstrømningene til sine forgjengere til et enkeltstående verk med framragende poesi. Samlinger av inskripsjoner fra monumenter hadde tidligere blitt satt sammen av Polemon fra Athen og andre, men Meleagros var den første som prinsippet en omfattende og innholdsrik anvendelse. Hans utvalg, satt sammen fra førtiseks av hans forgjengere, og inkluderte en rekke av hans egne bidrag, fikk tittelen Blomsterkransen (gresk: Στέφανος). Et innledende dikt fra hver poet er sammenlignet med en bestemt blomst, fantasifullt bedømt som velegnet for den nevnte poetens genialitet. Han arrangerte sin diktsamling alfabetisk i henhold til første bokstav for hvert epigram.

I tiden under keiser Tiberius på midten av 100-tallet e.Kr. ble arbeidet til Meleagros fortsatt av en annen epigramdikter, Filippos av Thessalonika, som var den første som benyttet begrepet antologi. Hans samling, som inkluderte dikt fra tretten forfattere som kom etter Meleagros, ble også arrangert alfabetisk, og inneholdt et innledende dikt. Den generelle kvaliteten var dog av lavere kvalitet enn Meleagros’ samling. Noe senere, under keiser Hadrian, ble ytterligere en tilføyelse som ble utformet av sofisten Diogenianos Grammatikos (100-tallet) og deretter satte Straton fra Sardis sammen sin elegante samling Musa Puerilis (Μουσα Παιδικη), bestående av sine egne produksjoner og av forfattere fra før sin tid. Ingen ytterligere samling fra ulike kilder er nedtegnet før i tiden under keiser Justinian da skriving av epigrammer, særlig med seksuell figur eller tendens, fikk en stor blomstring fra pennene til Agathias Scholastikos, Paulus Silentiarius og deres litterære sirkler. Deres oppfinnsomme, men affekterte produksjoner ble samlet av Agathias i en ny antologi kalt Sirkelen (Κυκλος). Denne var den første som var inndelt i bøker, og arrangert i henhold til emnene til de enkelte tekstene.

Disse og andre samlinger som ble framstilt i løpet av middelalderen har siden gått tapt. Den delvise innlemmelsen i et enkelt bind, klassifisert i henhold til innholdet i femten bøker, ble gjort av en mann ved navn Konstantin Kefalas. Hans navn er bevart i et enkeltstående manuskript med hans samling. Han levde antagelig i en litterær blomstringstid i Konstantinopel på begynnelsen av 900-tallet under navnet Konstantin Porfyrogenitos. Tilnavnet Porfyrogenitos betyr «den lillafødte», det vil si at han var av kongelig tilknytning som sønn av den bysantinske herskeren Leo VI. Han synes kun å ha gjort utdrag fra eksisterende antologier og med tillegg med utvalg fra Lukillios, Palladas og andre epigramdiktere som tidligere hadde blitt publisert adskilt. Hans opplegg er grunnlagt på et klassifiseringsprinsipp, og i nær grad tilsvarer det til hva som ble benyttet av Agathias. Hans prinsipp for utvelgelse er ukjent; det er kun sikkert at mens han utlot mye av hva han burde ha tatt med, bevarte han uansett mye av hva som ellers ville ha gått tapt.

Graden av vår forpliktelse kan bli fastslått ved en sammenligning mellom hans antologi og den til den neste redaktør, munken Maximos Planudes (1320-tallet), som ikke kun i stor grad mishandlet antologien til Kefalas ved utelatelser, men som også skjemmet den ved å legge inn poesi som han selv var forfatter av. Imidlertid er ettertiden likevel takknemlig for bevarelsen av epigrammer som av ulike årsaker har blitt utelatt fra den eneste gjenværende kopi av Kefalas.

Planudes' antologi i sju bøker var den eneste utgave av antologien som var kjent under renessansen da interessen for den antikke greske litteraturen våknet i Vest-Europa. Den ble første gang publisert i Firenze av Johannes Laskaris i 1494. Lenge fortsatte den å være den eneste tilgjengelige samlingen for selv om manuskriptet kjent som Anthologia Palatina, den eneste bevarte manuskript som bevarte samlingen til Kefalas, ble oppdaget i det palatinske bibliotek i Heidelberg, og kopiert av franske Claudius Salmasius i 1606, men ble ikke publisert før så sent som i 1776 da det ble inkludert i Bruncks Analecta Veterum Poetarum Graecorum.

Manuskriptet i seg selv hadde jevnlig hatt ulike eiere. I 1623 hadde det blitt stjålet under herjingen av Heidelberg under tredveårskrigen og ble sendt med resten av innholdet i det palatinske bibliotek til Roma som en gave fra kurfyrste Maximilian i Bayern til pave Gregor XV. Han fikk manuskriptet delt i to deler. Det første som var den største delen, ble tatt til Paris i 1797. Det kom tilbake til Heidelberg i 1816, men i ufullstendig tilstand. Den andre delen forble igjen i Paris. Det er i dag representert i Heidelberg ved en fotografisk faksimile (gjengivelse).

Bruncks utgave ble avløst av den standardiserte utgave til Friedrich Jacobs (1794–1814, 13 bind), som ble gjenopptrykket i en mer bekvem utgivelse i årene 1813–1817, og utgjør tre bind Tauchnitz-serien av gresk litteratur fra antikken.

Den beste utgaven for generell hensikt er kanskje den til Johann Friedrich Dübner i Didots Bibliotheca (1864–1872), som inneholder Anthologia Palatina, epigrammene til Anthologia Planudea som ikke eksisterte i den foregående, en appendiks av tekster avledet fra andre kilder, rikelig med noter valgt fra alle, og en bokstavelig prosaoversettelse til latin av Hugo Grotius. Et tredje bind, redigert av E. Cougny, ble publisert i 1890. Den beste utgaven av Anthologia Planudea er en utgivelse framstilt av van Bosch og van Lennep (1795–1822). Det finnes også en fullstendig utgave av teksten gjort av Stadtmüller i Teubner-serien.

Arrangement

Manuskriptet til Anthologia Palatina, arketypen for den nærværende teksten, ble transkribert av forskjellige mennesker ved ulike tidspunkter, og det faktiske opplegget for samlingen stemmer ikke overens med hva som signaliseres i innholdsfortegnelsen. Den er som følgende: Bok 1: kristne epigrammer; 2: Khristodoros' beskrivelser av bestemte statuer; 3: Inskripsjoner i tempelet i Kyzikos; 4: Forordene til Meleagros, Filippos og Agathias til deres respektive samlinger; 5: erotiske epigrammer; 6: votivinskripsjoner; 7: gravskrifter; 8: epigrammene til Gregor av Nazianz; 9: retoriske og illustrative epigrammer; 10: etiske tekster; 11: humoristiske og selskapelig; 12: Straton fra Sardis' Musa Puerilis; 13: metriske merkverdigheter; 14: puslespill, gåter, orakler; 15: ulike tekster.

Epigrammene om kunstverker er utelatt fra Codex Palatinus og må bli lest i en appendiks med epigrammer som kun finnes i Anthologia Planudea. Epigrammene hittil gjenopprettet fra antikke monumenter og tilsvarende kilder danner tillegg i det andre og tredje bindene av Dübners utgave. Liddell Scotts Greek Lexicon deler kildene i Anthologia Graeca i Anthologia Palatina, Anthologia Planudea (1864-1968), og deretter Appendix nova epigrammatum (1890 og framover).

Stil

Diktene i antologien representerer ulike perioder. Fire stadier kan bli indikert:

• Den første tid hvor Simonides fra Keos (ca. 556 – 469 f.Kr.), forfatteren av de fleste av de gravinskripsjoner av de som er innenfor de persiske kriger, er representativ for stilen. Bortimot alle tekstene fra denne tiden er faktiske inskripsjoner eller henvendelser til faktiske personer, enten de er levende eller døde.
• Den andre tid fikk epigrammet fikk en stor utvikling da diktformen ble utvidet til omfatte anekdoter, satire, og amorøs lengsel; da graviskrifter og votivinskripsjoner ble skrevet til fiktive personer og ting. Omformingen har en representant i Leonidas fra Tarantas (200-tallet f.Kr.), en samtidig med hærføreren Pyrrhos, og avsluttes med Antipatros fra Sidon, rundt 140 f.Kr. eller senere. Kallimakhos fra Kyrene, en av poetene i Alexandria, påvirket formen med sin enkelhet.
• Den tredje tid var preget av Meleagros fra Gadara som var fra Syria. Hans tekster var vanligvis erotiske med søkte opplegg. Hans frekke lystigheter og tøylesløshet ble etterlignet og overdrevet av hans sen samtidige Filodemos fra Gadara, og hans fantasier opptrer på nytt hos Filodemos' samtidige, men ellers ukjente Zonas hos Krinagoras, som skrev under tiden til Augustus, og av Marcus Argentarius, forfatter av rundt tretti epigrammer av ukjent dato. Ve en senere tid under det romerske keiserriket utviklet en annen sjangre, den satiriske. Lucillius, som var virksom under keiser Nero, og Lukianos som viste et talent for det skarpsindige og bitende epigram. Den samme stilen er ble oppnådd hos Palladas, en grammatiker i Alexandria på 300-tallet, de siste av de antikke epigramdiktere, Hans litterære posisjon er den harmfulle, men fortvilete motstanderen av kristendommen.
• Den fjerde perioden, eller bysantinske stil av epigrammer, ble kultivert ved hoffet til Justinian. Uttrykksmåten og formen til Agathias og hans likesinnede er den utsmykkete.

Litteratur

Oversettelser til engelsk

• Fitts, Dudley (1956): Poems from the Greek Anthology, New York
• Sinclair, Andrew (1967): Selections from the Greek Anthology: The Wit and Wisdom of the Sons of Hellas, utvalg og oversettelser, New York
• Jay, Peter., red., (1981): The Greek Anthology and Other Ancient Greek Epigrams, Allen Lane, 1973; gjenopptrykt av Penguin Classics
• Hine, Daryl (2001): Puerilities: Erotic Epigrams of The Greek Anthology, Princeton UP
• Constantine, Peter; Hadas, Rachel; Keeley, Edmund og Dyck, Karen Van, red. (2009): The Greek Poets: Homer to the Present, New York; W. W. Norton

Eksterne lenker

• Anthologia Palatina, original gresk tekst hos Wikisource
• Anthologia Planudea, original gresk tekst hos Wikisource
• Select Epigrams from the Greek Anthology Arkivert 28. juni 2011 hos Wayback Machine. av J. W. Mackail (Project Gutenberg)
• Greek Anthology bøkene 1–6, oversatt til engelsk av William Roger Paton, med motstående gresk tekst (Loeb Classical Library, 1916) fra Internet Archive
• Select Epigrams from the Greek Anthology av J. W. Mackail, redigert med utdrag på gresk (unicode) og med søk
• Ren tekst av bind 1, bind 2, bind 3, bind 4, og bind 5 hos Google Books.
• Epigrams by Women from the Greek Anthology Arkivert 6. juni 2011 hos Wayback Machine. fra Diotima
• Maximus Planudes fra Smith, William (1867): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, bind 3, s. 384–390; inkluderer en detaljert «Literary History of the Greek Anthology»
• Les Birds and Beasts of the Greek Anthology av Norman Douglas hos Project Gutenberg Australia
• Epigramas/Ἐπιγραμματα, Miguel Sulis (overs.) i: (n.t.) Revista Literária em Tradução nº 1 (set/2010), Fpolis/Brasil, ISSN 2177-5141 www.notadotradutor.com