Wikipedia

Anne Marie Breien

norsk motstandskvinne

Anne Marie Breien, alias Anne Marie Langballe (1915–2003). Breien er kjent for sin innsats for den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, spesielt innsatsen for å få norske fanger frigitt.

Anne Marie Breien
Født19. aug. 1915Rediger på Wikidata
Oslo
Død4. apr. 2003Rediger på Wikidata (87 år)
Eureka
NasjonalitetNorge
Medlem avnorsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig

Bakgrunn rediger

Anne Marie Breien ble født 19. august 1915 på Slemdal i Aker.[1] Foreldrene var Roal Breien og Nancy Breien født Giertsen. Familien flyttet til slektsgården Breien ved Ask på Ringerike.[2]

Anne Marie fullførte Statens gymnastikkskole på Lillehammer og dro til München i 1938 for å utdanne seg videre. Ifølge sin egen beretning ble hun engasjert i illegalt arbeid i Tyskland, der hun smuglet jøder til Sveits. Hun ble oppdaget og utvist fra Tyskland, og kom tilbake til Norge like før andre verdenskrig.[3] I 1939 startet hun et eget helseinstitutt i Oslo.[4] Den 2. april 1940 giftet hun seg med juristen Kjell Bügel Langballe (1913–1982).[5] Ekteskapet ble oppløst i 1944. Da krigen kom til Norge i april 1940, nektet hun å samarbeide med Nasjonal Samling, og helseinstituttet hennes ble stengt.[2]

Andre verdenskrig rediger

Breiens far hadde kapteinsgrad i den norske hæren.[1] Etter den tyske invasjonen av Norge i 1940 gikk han inn i det lokale motstandsarbeidet[4], og etter hvert ble han distriktssjef for Milorg D 14.2 på Ringerike. Roal Breien var assistert[klargjør] av sønnen Roal Breien jr., og den andre sønnen Oscar ble etter hvert innrullert i de norske styrkene i Storbritannia.[6] Datteren Nancy hadde flyttet til Paris i 1937, og giftet seg med en russer som gikk inn i de polske styrkene på kontinentet etter at Tyskland invaderte Polen 1. september 1939. Nancy og ektemannen måtte senere flykte fra Frankrike, og etter en dramatisk flukt og tvangsinternering i Casablanca under prekære forhold, endte de opp i USA der Nancy etter hvert ble kontrollør for fire fabrikker i USAs rustningsindustri.[4]

Roal Breien ble arrestert av tyskerne 8. januar 1942, og risikerte dødsstraff. Datteren Anne Marie tok da direkte kontakt med Siegfried Wolfgang Fehmer, den tyske Gestapo-lederen i Oslo, for å få sin far løslatt. Fehmer snakket godt norsk, og han utviste interesse for å samtale med den unge, norske kvinnen. Hun fortalte senere at hun etter hvert hadde kunnet komme og gå som hun ville i Gestapos hovedkvarter i Victoria terrasse.[4] Etter at faren ble løslatt etter ni måneder i enecelle[4], holdt Anne Marie kontakten med Fehmer.[3] Hun hadde løpende kontakt med Milorg, som oppfordret henne til å opprettholde og videreutvikle forbindelsen med Fehmer.[4]

Mens hun pleiet kontakt med Fehmer informerte Anne Marie Breien samtidig den norske motstandsbevegelsen om Gestapos aksjoner. Våren 1943 satt forfatteren Sigurd Evensmo i Grini fangeleir. Evensmos kone kjente tilfeldigvis Breien og ba henne om hjelp. Okkupasjonsmakten besluttet å sende Evensmo til tysk konsentrasjonsleir, men dette klarte Breien å hindre. Breien bidro til at omkring 90 norske fanger ble løslatt fra Grini.[7] Evensmo skrev 3. juni 1945: «Fra høsten 1943 tok hun opp arbeidet med min løslatelse, og etter en meget iherdig innsats lyktes det også. Jeg ble løslatt 24. desember 1943. Det ville ikke under noen omstendighet ha skjedd uten fru Langballes arbeid.»[8] (Breien var frem til 1944 gift med advokat Langballe.)

Haakon Thallaug i motstandsbevegelsen på Lillehammer ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Takket være Breiens innsats ble Thallaug en av de få norske konsentrasjonsleirfangene som kom hjem før krigen var slutt.[9] Ifølge Fehmer reddet Breien livet til minst 60 nordmenn. Ifølge Breien var de to ikke kjærester, og hun var nøye med at Fehmer skulle betrakte henne som en venn. Breien lovet også å hjelpe Fehmers norske kjæreste «Gerda» etter krigen, mot at han løslot dødsdømte nordmenn.[3] «Gerda» ble trolig lurt av Fehmer til å bli angiver, og dømt til 15 års fengsel i rettsoppgjøret etter krigen. Fehmer var gift i Tyskland, og hadde flere kvinnehistorier i Norge. Fehmer og «Gerda» ble observert i hverandres leiligheter.[10]

Breien informerte 4. juli 1944 ledelsen i Milorg om at Gestapo hadde planlagt en aksjon mot et sommerhus på Flaskebekk på Nesodden, der radiostasjonen Corncrake med de norske agentene Leif Kyrre Karlsen og Ivar William Wagle befant seg. Meldingen kom for sent frem til at Milorg kunne reagere. Fehmer ble alvorlig skadet da de norske agentene brøt seg ut fra bygningen,[6] men nordmennenee ble skutt like etter av en skjult, tysk dekningsstyrke.[11]

Rettsoppgjør rediger

Etter den tyske kapitulasjonen gikk Fehmer i dekning som menig i Luftwaffe på Solør, og etterlot sin schäferhund Spock hos Breien. Det var da Fehmer ringte Breien for å høre hvordan det gikk med hunden, at han ble avslørt av Milorg og arrestert, og senere henrettet etter rettssak.[12] Breien vitnet i saken mot Fehmer.[3]

Etter frigjøringen ble Breien arrestert for landssvik og satt nesten et år i varetekt, men ble frikjent for straffbare forhold. Årsaken til fengslingen var hennes forhold til Fehmer, selv om det ikke fantes lovhjemmel for å straffe et personlig forhold til en tysker. Noen medalje fikk hun aldri, men ble i 1981 tilkjent krigspensjon.[13] Statsadvokat Lars L'Abée-Lund anerkjente hennes innsats: «Saken bes henlagt, idet jeg efter de bevisligheter som foreligger, anser på det rene at det ikke foreligger noe straffbart forhold. Fru Breien må tvert imot ved sine handlinger sies å ha innlagt seg store fortjenester for sine landsmenn.»[6]

Til USA rediger

 
Eksempel på arkitekturen i Eureka, der Anne Marie Breien og søsteren Nancy bosatte seg etter krigen.

I 1946 reiste Anne Marie Breien til sin søster Nancy i USA. Året etter dro søstrene tilbake til Norge, og bosatte seg på familiegården Breien.[4]

Breien arbeidet en stund ved USAs ambassade og hos NATO på Kolsås. I 1954 ble hun oppsagt fra NATO på grunn av virksomheten under krigen, og forlot da Norge for godt.[6] Hun bosatte seg i Eureka i California, der hennes søster Nancy allerede hadde slått seg ned. Breien giftet seg aldri igjen, men leiet seg et lite hus i den forseggjorte arkitektoniske stilen Eureka er kjent for.[4]

Hun ble intervjuet av Verdens Gang i 1998 og fortalte at hun hadde slitt med ettervirkninger av opplevelsene under krigen.[3] Hun fikk krigspensjon i 1981 etter at familien hadde kjempet for hennes sak i flere år,[10][6] men hun fikk aldri noen medalje eller utmerkelse.[14]

Hun døde i California i 2003.[12] I tråd med hennes eget ønske ble kisten hennes sendt til Norge. Hun ligger begravet på familiegravstedet ved Norderhov kirke i Ringerike kommune, like sør for Hønefoss.

Referanser rediger

  1. ^ a b Breien, H.H. (1933). En oplandsslekt gjennom et kvart årtusen : optegnelser om slekten Breien. Oslo. 
  2. ^ a b Hatledal, Kristin (6. mars 2020). «Anne Marie Breien». Store norske leksikon. Besøkt 25. mars 2020. 
  3. ^ a b c d e «Jeg har ingenting å skamme meg over». VG. 25. april 1998. s. 25. 
  4. ^ a b c d e f g h «Anne Marie Breien - i hemmelig tjeneste». nrk.no. 25. mars 2020. Besøkt 4. juli 2023. 
  5. ^ «Kjell Bügel Langballe», Hvem er hvem 1973
  6. ^ a b c d e Østlund, Jan Helge (1997). Krigen på Ringerike. Hønefoss: Kolltopp. ISBN 8299381010. 
  7. ^ Vi Menn, nr 3, 2012, s.6.
  8. ^ Aage Georg Sivertsen: Rinnanbanden (s. 266), Kagge forlag, ISBN 978-82-489-2989-5
  9. ^ Bjørnhaug, Inger (2000). Dølaby, verdensby. Lillehammer: Thorsrud/Lokalhistorisk forlag. ISBN 8278470596. 
  10. ^ a b «Sadist & sjarmør». VG. 14. mars 1998. s. 27. 
  11. ^ Drevon, Fredrik (30. september 2020). «Han sto bak blodbadet på Nesodden». www.klikk.no (norsk). Besøkt 4. juli 2023. «Tre Milorgsoldater forskanset seg i et sommerhus med en radiosender, våpen og ammunisjon. Alle som opererte radiosendere risikerte å bli torturert eller drept hvis de ble tatt av Gestapo. Da den nådeløse nazisten Siegfried Fehmer stormet huset valgte de tre nordmennene å sette hardt mot hardt. De bet fra seg med et regn av kuler og granater.» 
  12. ^ a b Kristin Hatledal. «Anne Marie Breien». Store norske leksikon. Besøkt 12. februar 2018. 
  13. ^ Aage Georg Sivertsen: Rinnanbanden (s. 366)
  14. ^ Aage Georg Sivertsen: Rinnanbanden (s. 366)

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anne_Marie_Breien&oldid=24358013»