Anker Thorsrud

norsk motstandsmann og tysk fange
Anker Thorsrud
Anker Thorsrud i tysk fangenskap 1942.jpg
Anker Thorsrud i tysk fangenskap 1942.
Født7. desember 1912[1]Rediger på Wikidata
DrammenRediger på Wikidata
Død28. november 1982[1]Rediger på Wikidata (69 år)
Gravlagt Østre gravlundRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Osvald-gruppenRediger på Wikidata

Anker Solfred Thorsrud (født 7. desember 1912Strømsø i Drammen, død 28. november 1982) var en norsk lastebilsjåfør, bryggearbeider, kommunist og motstandsmann. Han var tilknyttet Wollweber-organisasjonen, den senere sabotasjeorganisasjonen Osvald-gruppen. Fra 1942 til krigens slutt satt han som fange i Tyskland. Etter krigen var han sentral i krigsinvalidenes organisasjon.

Thorsrud startet rett etter Folkeskole som bud ved Melkeforsyningen. Fra han var rundt 17 år jobbet han som hjelpegutt på lastebil, og tok sertifikat da han var 18. Deretter kjørte han lastebil fram til 1937, da han begynte å jobbe i lossegjengen på Oslo havn. Etter hvert ble han sjauerbas. Mens han jobbet på brygga tok han tre-årig aftenskole på handelslinjen.[2]

Tidlig sabotasjeRediger

I det radikale miljøet på brygga var han aktiv i bryggearbeidernes forening, og deltok som kommunist i møter og demonstrasjoner - og i miljøet rundt «Den røde fagopposisjonen» der organisatorer og sjøfolk som Martin Hjelmen og Arthur Samsing var toneangivende.

Alt i 1936 gikk Thorsrud med i det som senere ble kjent som Wollweber-organisasjonen, forløperen til det som skulle bli krigens mest aktive sabotasjeorganisasjon i Norge, Osvald-gruppen. Hjelmen var i 1936 sentral i organisasjonen, og vervet selv Thorsrud.[3]

Formålet var blant annet å drive skipssabotasje, rettet mot Hitlers krigsforberedelser. Aktiviteten var illegal, og mye er fortsatt ukjent. Trolig deltok omtrent ti mann i gruppa på Oslo havn. Åtte navn er kjent: I tillegg til Thorsrud deltok Yngvar Jensen, Einar Martinsen, Harald Braathen, Alv Torbjørnsen, Osvald Abrahamsen, Birger Augland og Carl Johan Jacobsen.[4] Lignende grupper ble etablert i andre land og havner.

Aksjonene startet i 1937, og minst 21 skip ble sabotert. Thorsrud selv var med i lossegjengen før motorskipet «Claus Böge» forlot Oslo. Da det la fra kaia ropte han med knyttet neve: «Rot Front!». Skipet skulle til Franco-Spania. På ferden fra Oslo gikk det i lufta og sank vest for Jylland 19. mars 1938.[5]

Fange hos tyskerneRediger

Gestapo rullet opp mye av Wollweber-organisasjonen 1941, først og fremst i Danmark, Sverige og Belgia. Høsten 1941 avslørte man også aktiviteten i Norge. Braathen, Martinsen, Jacobsen og Abrahamsen ble tatt i april 1942. Thorsrud ble arrestert 22. juni 1942. Han var da nærmere 30 år gammel.[6]

Han ble forhørt på Møllergata 19, før han ble sendt til Tyskland og Sachsenhausen i august. Fra leiren ble han sendt til Berlin for nye forhør. Siden ble han overført Buchenwald, der han satt som «fange nr. 20057» til krigens slutt.[7] Thorsrud ble til slutt transportert til friheten i de hvite bussene.

Nazistene la i utgangspunktet opp til å føre sak mot Wollwebers folk i rettsapparatet, som en større propaganda-rettssak. Krigens gang gjorde det imidlertid vanskelig å gjennomføre dette. De fikk heller ikke tak i lederen Ernst Wollweber. Han satt arrestert i Sverige, og etter tautrekking Berlin-Moskva-Stockholm avviste svenske myndigheter til slutt å utlevere ham til Tyskland. Isteden ble han sendt til Moskva.

Thorsrud selv ble under fangenskapet «frikjent» i den tyske folkedomstolens første senat, noe forskeren Lars Borgersrud tolker som en sterk indikator på at han aldri lot seg presse til å erkjenne deltagelsen i sabotasjeorganisasjonen.

Han berettet om sitt fangeliv i dokumentar-romanen Sabotør og fange. Boka ble skrevet høsten 1945, da Thorsrud fortalte sin historie til Torvald Ulstein, som førte beretningen i pennen. De to var blitt kjent da de satt sammen som fanger i Tyskland. Beretningen ble gitt romanform, og er ikke strengt dokumentarisk. I første omgang fikk ikke Ulstein/Thorsrud utgitt boka, og manuset ble lagt til side inntil det mot slutten av 1990-tallet ble «gjenfunnet» i gamle NKP-arkiver av forskeren Borgersrud. Først etter at boka var kommet ut ble Ulsteins rolle som den skrivende avklart.[8][9]

Strid for krigsinvalideneRediger

Etter krigen engasjerte Thorsrud seg i arbeidet for de norske krigsinvalidenes sak. Han ble en sentral mann i krigsveteranmiljøet, der han jobbet for at det skulle reises erstatningssak mot tyske myndigheter. Dette ble under den kalde krigen en politisk betent sak, siden norske myndigheter ikke ønsket å sette forholdet til den nye tyske Forbundsrepublikken på spissen.

Thorsrud hadde en tid vervet som formann i Oslo og omlands krigsinvalideforening, var leder av krigsinvalidenes dagsenter i Munkedamsveien i Oslo og var styremedlem i Krigsinvalideforbundet. Han arbeidet også for veteranenes rekreasjonsentre på Solhøgda ved Drøbak og Bæreia ved Kongsvinger.[10]

ReferanserRediger

  1. ^ a b http://www.begravdeioslo.no/maler/grav/grave_id/67386
  2. ^ Side 818, Høyesterett-dom 20. juni 1981, «krigsskadedommen»
  3. ^ Side 7, Lars Borgersruds forord i Sabotør og fange, Falken Forlag 2002
  4. ^ Side 8, Lars Borgersruds forord i Sabotør og fange, Falken Forlag 2002
  5. ^ Side 9, Lars Borgersruds forord i Sabotør og fange, Falken Forlag 2002
  6. ^ Side 10, Lars Borgersruds forord i Sabotør og fange, Falken Forlag 2002
  7. ^ Kristian Ottosen: «Thorsrud, Anker Solfred», Nordmenn i Fangenskap 1940 - 1945, Universitetsforlaget, Oslo 1995/2004
  8. ^ Lars Borgersrud: «Tillegg til Forord til Sabotør og fange», Oslo 10. oktober 2002. Distribuert av Falken Forlag i deler av bokas opplag.
  9. ^ Lars Borgersrud: «Uredelig om konsentrasjonsleire?» Kronikk i Dagbladet 30. oktober.2007
  10. ^ Side 15, Lars Borgersruds forord i Sabotør og fange, Falken Forlag 2002