Andreas Vesalius
Andreas Vesalius (født 31. desember 1514 i Brussel, død 15. oktober 1564 i Zakynthos) var en lege og er kjent for sine bidrag innenfor anatomi. Han studerte medisin ved Universitetet i Louvain, Universitetet i Paris og Universitetet i Padova. Hans mest kjente verk er De humani corporis fabrica («Om kroppens strukturer»).
| Andreas Vesalius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Andries Wytinck van Wesel 31. desember 1514 Brussel | ||
| Død | 15. oktober 1564 Zenta, Hellas | ||
| Beskjeftigelse | Anatom, biolog, lege, kirurg, universitetslærer, fysiolog, skribent  | ||
| Utdannet ved | University of Paris Universitetet i Padova det gamle universitetet i Leuven | ||
| Doktorgrads- veileder | Gemma Frisius (second doctoral advisor)[1] | ||
| Ektefelle | Anne van Hamme | ||
| Nasjonalitet | Habsburg Netherlands | ||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Liv og virke rediger
Oppvekst og utdannelse rediger
Vesalius ble født i Brussel, som da var del av det habsburgske rike, i en innflytelsesrik legefamilie.[trenger referanse] Hans oldefar, Jan van Wesel, tok eksamen i medisin fra universitetet i Pavia og begynte å undervise i medisin ved det nye universitet i Leuven i 1428. Vesalius' farfar, Everard van Wesel, var livlege for keiser Maximilian, mens hans far, Andries van Wesel, fungerte som apoteker for Maximilian og siden som Valet de Chambre for hans etterfølger, keiser Karl V. Andries oppfordret sin sønn til å følge familietradisjonen og fikk ham opptatt i Brødrene av felleslivet,[trenger referanse] hvor han ble utdannet i gresk og latin.
I 1528 begynte Vesalius sine studier ved universitetet i Leuven (Pedagogium Castrensis), først humaniora og etter farens utnevnelse til kammertjener i 1532 medisin på universitet i Paris. Her studerte han blant annet Galens teorier under veiledning av Jacques Dubois og Jean Fernel. Det var her han utviklet sin interesse for anatomi, og han ble ofte iakttatt på Cimetière des Innocents mens han studerte knokler.[trenger referanse]
Han ble tvunget til å forlate Paris i 1536, da forholdet mellom Frankrike og Keiserriket atter ble forverret.[trenger referanse] Han vendte tilbake til Leuven, hvor han ferdiggjorde sine studier det følgende år. Hans avgangsavhandling het Paraphrasis in nonum librum Rhazae medici arabis clariss ad regem Almansorum de affectum singularum corporis partium curatione, en kommentar til den niende bok av Rhazes. Kort etter røk han uklar med sin professor og forlot Leuven.[trenger referanse] Etter et kort opphold i Venezia slo han seg ned i Padova, hvor han begynte sine studier til en doktorgrad ved universitetet i Padova (Universitas aristarum) i 1537.
Karriere rediger
Umiddelbart etter at han ble doktor, ble han tilbudt stillingen som underviser i kirurgi og anatomi (explicator chirurgiae) ved universitetet. Han fungerte også som gjestedosent i Bologna og Pisa. Hittil var undervisningen i disse fag basert på lesning av klassiske tekster, primært Galen, og disseksjon av dyr, som ble utført av en bartskjærer under foreleserens instruksjon. Det hadde ennå ikke vært gjort forsøk på å kontrollere Galens påstander, de var uangripelige.[trenger referanse] Vesalius brukte som noe nytt disseksjon som sitt primære undervisningsredskap. Han utførte dem mens elevene stod rundt om. Han betraktet den direkte observasjon som den eneste pålitelige kilde til viten.[trenger referanse]
På grunnlag av sitt anatomiske arbeid fikk han utført seks utførlige plansjer som illustrasjoner til undervisningen av sine studerende. Da han fant ut av at de i flere tilfeller var blitt kopiert, valgte han å utgi dem i 1538 med tittelen Tabulae Anatomicae Sex. I 1539 utsendte han en oppdatert versjon av Galens anatomiske håndbok, Institutiones Anatomicae, som fikk en av hans tidligere lærere til å innlede et motangrep på den.[trenger referanse]
I 1538 utgav han også en pamflett om veneseksjon og (årelating), som var en meget populær behandling for nesten alle sykdommer. Den var et ledd i en diskusjon om den beste praksis. Galen var talsmann for den klassiske metode: blodet ble tappet fra et punkt nær sykdommens hjemsted, mens den alminnelige praksis i den muslimske verden og i middelalderen var at bruke et punkt fjernt fra sykdommen. Versalius støttet Galens synspunkt og brukte sine egne anatomiske diagrammer som støtte.
I 1539 var en dommer i Padova blitt interessert i Vesalius' arbeid og gav ham adgang til å utføre disseksjoner på likene av henrettede forbrytere. Ut fra dette materiale bygde han opp en meget omfattede samling av anatomiske diagrammer. Mange av dem ble utført av profesjonelle tegnere og fikk langt høyere kvalitet enn hans tidligere arbeider.[trenger referanse]
Mens han var i Bologna, gikk det i 1541 opp for Vesalius at alle de studier Galen hadde gjort var foretatt på dyr, idet disseksjon var forbudt i Romerriket. Derfor hadde Galen i stedet dissektert aper fordi de anatomisk ligner mennesker. Det resulterte i at Vesalius utgav en korreksjon av Galens berømte verk Opera omnia og samtidig begynte å skrive sitt eget anatomiske verk. Inntil Vesalius påpekte det, var Galens iakttagelser ukritisk benyttet som grunnlag for studiet av menneskekroppen.
Men ikke alle var parate til å oppgi Galen som autoritet, og mange vendte seg mot Versalius, fordi han hadde påpekt feil hos Galen.[trenger referanse]
Vesalius fortsatte uforknytt med å skape rot i det legevitenskapen da han også offentliggjorde beviser på at autoriteter som Mondino de Liuzzis og Aristoteles’ arbeider bygget på feilaktige antagelser; for eksempel hadde de og Galen beskrevet hjertets oppbygning og funksjon på en feilaktig måte.
I 1543 utførte Vesalius en offentlig disseksjon av Jakob Karrer von Gebweiler, en forbryter fra Basel. Som hjelper hadde han kirurgen Franz Jeckelmann, og han samlet skjelettet som ble donert til universitetet i Basel. Dette preparat er det eneste urført av Vesalius som er bevart for ettertiden.[trenger referanse]
De Corporis Fabrica rediger
I 1543 bad Vesalius Johannes Oporinus (opprinnelig tysk navn: Herbster eller Herbst) om dennes hjelp til å utgi syvbindsverket De humani corporis fabrica (Om oppbygningen av den menneskelige kropp). Det ble et banebrytende verk som omhandlet den menneskelige anatomi. Versalius dediserte det til keiser Karl V. Illustrasjoner ble angivelig utført av Tizians elev Jan Van Calcar. Få uker senere sendte han ut en forkortet utgave til studenter, Andrea Vesalii suorum de humani corporis fabrica librorum epitome, og dediserte det til Filip II av Spania, keiserens sønn.
I verket legger han stor vekt på disseksjon og det anatomiske syn på kroppen; det vil si at menneskets indre skal anskues som en kroppslig helhet, og at organene var en tredimensjonal helhet.[trenger referanse] Dette var i sterk motsetning til det fremherskende synspunkt innenfor anatomien på dette tidspunkt, som var sterkt preget av elementer fra Galens og Aristoteles’ lære og astrologi. Selv om det var utgitt anatomiske verker i årene før Vesalius (for eksempel av Mondino de Liuzzi og Jacopo Berengario da Carpi), var deres verker stadig sterkt påvirket av Galens og de arabiske doktriner.
Utover å lage den første gode beskrivelse av kilebeinet, viste han også at sternum består av tre deler, og sacrum av fem eller seks; dertil beskrev han meget presist labyrinten i mellomøret. Ikke bare bekreftet han Etiennes observasjoner af venene, han beskrev også vena azygos og oppdaget den kanal som forbinder fosteret med vena cava, siden kalt ductus venosus. Han beskrev omentum og dens forbindelser til magen, milten og tykktarmen; han laget den første korrekte beskrivelse av pylorusas struktur; observerte at størrelsen av appendix caecalis var relativt liten hos mennesker; den første gode beskrivelse av mediastinum og pleura og den hittil mest komplette beskrivelse av hjernen; samt viste at alle mennesker, både menn og kvinner, hadde tolv par ribbein. Han forstod imidlertid ikke det indre kretsløp; og hans beskrivelse av nervesystemet er forvirrende.
I dette verk er Vesalius den første som beskriver mekanisk ventilasjon, det vil si simulering av åndedrett hos pasienter som ikke selv er i stand til det.[2]
Selv om Vesalius' anatomiske verk ikke var det første basert på virkelige disseksjoner, og ikke engang det første i denne periode, så betød det at de dyktige tegnere som hadde utført verkets meget detaljerte og velutførte plansjer, tydeligvis hadde vært til stede ved disseksjonene, at boken øyeblikkelig ble en klassiker.[trenger referanse] Kort tid etter ble kopiversjoner tilgjengelige. Det var Vesalius selv oppmerksom på, ifølge en av hans noter til forleggeren.
Versalius var 30 år gammel ved utgivelsen av den første versjon av De Fabrica.
Keiserlig lege rediger
Kort etter utgivelsen ble Vesalius invitert til å virke som lege ved Karl Vs keiserlige hoff. Han meddelte senatet i Venezia at han ville forlate Padova, noe som fikk Cosimo I de Medici, hertug av Toscana, til å tilby ham en stilling ved det ekspanderende universitetet i Pisa. Vesalius avslo det og tok i mot den keiserlige invitasjon. Ved hoffet måtte han tåle de øvrige legers nedlatende beskrivelse av ham som en simpel barteskjærer.[trenger referanse]
I løpet av de følgende tolv år reiste Vesalius sammen med hoffet, behandlet skader pådratt i krig eller turneringer, og utførte operasjoner og obduksjoner. I de årene skrev han et mindre verk, Radicis Chynae, hvori han både beskrev egenskapene ved en legeplante og forsvarte sine anatomiske oppdagelser. Utgivelsen medførte nye angrep.[trenger referanse]
Anklagene var så alvorlige at keiseren innledet en undersøkelse i Salamanca som skulle klarlegge de religiøse forviklinger av Vesalius’ oppdagelser. Selv om han ble frikjent, fortsatte angrepene. Fire år senere utgav en av hans hovedmotstandere et verk med den teori at den menneskelige kropp var forandret etter at Galen hadde beskrevet den.
Etter Karls abdikasjon fortsatte Vesalius arbeidet ved hoffet, hvor Filip II fortsatte som hans velynder. Han ble tildelt en livslang pensjon og utnevnt til pfalzgreve. I 1555 utgav han en revidert utgave av De Corporis.
Siste livsfase rediger
I 1564 begav Vesalius seg på pilegrimsferd til Det hellige land. Han seilte med den venetianske flåte under Iacobbo Malatestas kommando via Kypros mot Jerusalem. Da han nådde frem, mottok han en beskjed fra Venezias senat som anmodet ham om å akseptere professoratet i Padova som nå var blitt ledig etter at hans venn og elev Gabriele Falloppio var død.
Han nådde aldri tilbake, for han døde på øya Zakynthos i Det ioniske hav, sannsynligvis etter et forlis. Kun en gavmild velgjørers bidrag til hans begravelse forhindret at hans lik ble kastet til de ville dyr.[trenger referanse] Han var ennå ikke fylt 50 år.
Det har i mange år vært påstått at Vesalius’ pilegrimsferd var et resultat av et press fra inkvisisjonen. Det anses i dag for å være usannsynlig.[3] Noe tyder på at denne historie stammer fra Hubert Languet, der virket som diplomat under Karl V og siden hos prinsen av Oranien. Han påstod i 1565 at Vesalius hadde utført en obduksjon på en spansk aristokrat, og at han under den hadde oppdaget at hjertet stadig slo. Det skulle ha fått inkvisisjonen til å dømme ham til døden. Filip V skulle angivelig ha omstøtt dommen og påbudt Vesalius å foreta en pilegrimsreise.
Denne historie dukket opp med jevne mellomrom.
Referanser rediger
- ^ Mathematics Genealogy Project, verkets språk engelsk, www.genealogy.math.ndsu.nodak.edu, besøkt 10. august 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ Vallejo-Manzur F et al. (2003) "The resuscitation greats. Andreas Vesalius, the concept of an artificial airway." Resuscitation" 56:3-7
- ^ C.D. O'Malley Andreas Vesalius' Pilgrimage, Isis 45:2, 1954
Eksterne lenker rediger
- (en) Andreas Vesalius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Andreas Vesalius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Om Vesalius i Tidsskrift for Den norske lægeforening