André Masséna (italiensk Andrea Massena, født 6. mai 1758 i Nice i Frankrike, død 4. april 1817 i Paris) var en fransk militær underoffiser under revolusjonskrigene og napoleonskrigene. Han ble gjort til hertug av Rivoli i 1808, fyrste av Essling i 1810 og marskalk av Frankrike i 1804.

André Masséna
FødtAndrea Massena
6. mai 1758[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Nice
Død4. apr. 1817[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (58 år)
Frankrikes flagg Paris
Tuberkulose
BeskjeftigelsePolitiker, militært personell Rediger på Wikidata
Embete
  • Parlamentsmedlem i Frankrike
  • ordfører i Nice
  • Pair de France Rediger på Wikidata
Partner(e)Eugénie Renique[5]
BarnVictoire Thècle Masséna
François Victor Masséna
NasjonalitetFrankrike (1814–)
GravlagtPère Lachaise
Grave of Masséna
Utmerkelserhertug av Rivoli
fyrste av Essling
TroskapFrankrikes flagg Frankrike
VåpenartInfanteri
Tjenestetid17751789, 17921815
Militær gradmarskalk av Frankrike

Revolusjonskrigene

Napoleonskrigene

EnhetHæren
Kommandoer5e corps d'armée, 4e corps d'armée
Deltok iRevolusjonskrigene, Napoleonskrigene
Signatur
André Massénas signatur
Våpenskjold
André Massénas våpenskjold

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Masséna stammet fra en småbondefamilie som hadde bodd i området rundt Nice siden 1500-tallet.[trenger referanse] Faren, Jules Masséna, var vinbonde og vinhandler, og moren Cathrine Fabre kom fra en småborgerlig familie i Nice. Det er uklart hvor navnet Masséna kommer fra. Én forklaring har vært at det kan tilbakeføres til den jødiske navneform Manassé, men denne antakelsen er omstridt. Den franske historikeren J. Valynseele antar at navnet er opprinnelig provencalsk, fra «en ukjent» (Maun Souna).[6]

Masséna hadde to brødre og tre søstre. Faren døde tidlig, i desember 1764, og da giftet moren seg på nytt og forlot barna, som så ble tatt hånd om av slektninger på farssiden. I en alder av 14 år hadde han en heftig krangel med onkelen, og han forlot da Levens-området og dro til Toulon, der han tok hyre som skipsgutt på et handelsskip.[trenger referanse]

Tidlig militær karriere

rediger

Etter å ha vært til sjøs begynte Masséna i 1775 på sin militære løpebane, først som vanlig soldat og fra 1783 som underoffiser ved den kongelige franske hærs italienske regiment. Etter et edikt fra den franske krigsminister Philippe-Henri de Ségur som nektet alle underoffiserer av ikke-adelig herkomst opprykk til offiser, hadde Masséna ingen utsikt til forfremmelse til løytnant, så han avsluttet i 1789 sin militærtjeneste, og giftet seg med Anne Marie Rosalie Lamare (1765–1829), datter av en kirurg fra Antibes.[trenger referanse] Medgiften muliggjorde åpningen av en liten forretning.[trenger referanse]

De franske revolusjonskrigene

rediger

Da den franske revolusjonen brøt ut, forlot den nygifte Masséna hæren etter 14 år. Han hadde da oppnådd tittelen adjutant, det høyeste nivå man kunne få som ikke-adelig. I 1791 kom han tilbake igjen, og gjorde det godt i hæren, der han allerede året etter ble utnevnt til oberst. Etter god innsats i kriger i Nord-Italia ble han utnevnt til brigadegeneral, og senere divisjonsgeneral i desember 1793. I 1796-97 markerte han seg under Napoleon Bonaparte, blant annet da han kjempet ved Rivoli, og så, bare 24 timer senere, ved Favorite, over 50 kilometer unna, med sin divisjon. Bonaparte ga ham tilnavnet l'enfant chéri de la victoire, «seierens yndlingsbarn».[trenger referanse]

 
André Masséna som marskalk av Frankrike.

Masséna vant i 1799 med 30 000 mann det andre slaget ved Zürich, der han stoppet russiske og østerrikske angrep i Sveits, noe som effektivt reddet Frankrike fra invasjon. Året etter kjempet han for å forsvare Genova fra østerriksk beleiring. En avtale ble inngått som gjorde at franskmennene kom pent fra det, og dessuten gjorde det ting lettere for Frankrike som samtidig angrep Østerrike.[trenger referanse]

Napoleonskrigene

rediger

Masséna var ingen større beundrer av Napoleon,[trenger referanse] men han ble likevel utnevnt til marskalk av Napoleon da Napoleon ble keiser. Året etterpå, i 1805, fortsatte han i Nord-Italia. Han tapte imidlertid slaget mot erkehertug Karl ved Caldiero. Han besatte deretter Napoli i 1806 for kong Joseph Bonaparte. 1807 var han med på felttoget mot Øst-Preussen.

I 1809 førte Masséna et korps ved den hæren Napoleon angrep Østerrike med, og i slaget om Aspern-Essling 21.–22. mai ledet han slaget om disse to byene. I slaget om Wagram 5.–6. juli samme år sto han på den venstre fløyen og mottok angrepet fra østerrikerne som skulle avskjære franskmennene fra broene over Donau. Etter slaget ble han utnevnt til fyrste av Essling.

Året etter ble Masséna sendt til Spania, men lyktes ikke å snu krigslykken til franskmennenes fordel. Etter suksess i begynnelsen, tapte han flere slag mot Wellingtons angrep. Han ble erstattet av Auguste Marmont, og kom ikke tilbake til aktiv tjeneste, men ble guvernør i Toulon.

Etter Napoleon

rediger

Etter Napoleons annen abdikasjon, etter de hundre dagene og slaget ved Waterloo, overtok Masséna en kort stund kommandoen over Nasjonalgarden i Paris. Etter at bourbonerne igjen var blitt gjeninnsatt trakk han seg tilbake fra det offentlige liv. Bourbonerne var åpent mistroisk mot ham,[trenger referanse] og hans helse var svekket. Han trakk seg tilbake til sitt slott i Rueil. På grunn av det fiendskap som var oppstått mellom ham og Ney i Portugal, avslo han å være bisitter under krigsretten mot marskalk Ney.[trenger referanse]

Den 14. april 1817 døde Masséna av tuberkulose, omgitt av sin familie i Paris. Han ble begravet på Père Lachaise.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Andre Massena, duc de Rivoli, prince d'Essling, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Andre-Massena-duc-de-Rivoli-prince-dEssling, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 39322[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=andre;n=massena;oc=1[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, oppført som André Massena, GeneaStar person-ID massenaa[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Napoleonica, hefte 20, side(r) 102-128, utgitt 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Joseph Valynseele: Les Maréchaus de Premier Empire. Paris, 1957, s. 92.

Eksterne lenker

rediger