Alexander Frison
Alexander Frison (eller Aleksandr Ivanovitsj Frizon / Александр Иванович Фризон; født 5. mai 1875 i Baden[1][2], senere en del av Kutsjurhan, nær Odessa i Tsarrussland, død 20. juni 1937 i Moskva i Sovjetunionen) var en etnisk tysk katolsk biskop i Ukraina.
| Alexander Frison | |||
|---|---|---|---|
| Født | 5. mai 1875 Odesa | ||
| Død | 20. juni 1937 (62 år) Moskva | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1902–), katolsk biskop (1926–1937) | ||
| Embete |
| ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerSvartehavstyskeren Alexander Frison ble født i 1875 i den tyske kolonien Baden ved Svartehavet nær Odessa. Andre kilder mener han ble født i 1873.[3] Han var sønn av Johannes Frison og Elisabeth Schwan og hadde én bror og fire søstre. Familien var etterkommere av tyske bosettere fra Elsass som kom til Det russiske rike i andre halvdel av 1700-tallet..[2][4]
Etter å ha fullført sin grunnutdannelse i Baden og Straßburg meldte foreldrene ham inn på gutteseminaret i Saratov, men etter tre år måtte han trekke seg for å arbeide på slektsgården på grunn av farens alvorlige sykdom[2]. Syv år etter begynte han ved presteseminaret i Saratov.
Prest
redigerEtter å ha vært prestestudent i Russland en tid sendte biskop Anton Johann Zerr ham til Collegium Germanicum i Roma for studier ved Gregoriana,.[1][2][3] ble han presteviet for bispedømmet Tiraspol den 22. november 1902 Han tok doktorgrad i filosofi i 1902 og i teologi i 1904.
Han var opprinnelig rektor for Den hellige jomfru Marias kirke i Kertsj, og tjenestegjorde senere i Simferopol. I 1905 ble han professor ved Saratov-seminaret og var også kapellan og privatsekretær for den volgatyske biskop Josef Alois Kessler i Saratov. Samtidig var han kansellist for den biskoppelige kurie og professor i kirkehistorie og i latin ved det teologiske seminar i Saratov.[1]
Fem år senere ble han utnevnt til rektor for seminaret. Han forble i embetet selv etter instituttets overføring fra Saratov til Odessa, en by som i 1917 ennå ikke var blitt erobret av bolsjevikene. I 1919 ble han utnevnt til sogneprest i menigheten Vår Frues himmelopptagelse i Simferopol. Imidlertid forble han sogneprest i Kertsj til 1925. Det året ble han arrestert for å ha delt ut klær til trengende uten tillatelse fra myndighetene.[5]
I 1922 hadde bolsjevikene seiret i den russiske borgerkrig. Bolsjevikene innledet snart en forfølgelse i av de kristne samfunn, ortodokse så vel som andre. Det lille katolske hierarki ble fullstendig amputert, og ble fullstendig uten noen overhyrder etter skueprosessene i mars 1923 organisert av Grigorij Zinovjev og Nikolaj Krylenko som resulterte bortfallet av biskop Jan Cieplak (fengslet), biskop Constantin Budkiewicz (skutt), biskop Leonid Feodorov og andre høyere geistlige.
Bekymret over situasjonen sendte pave Pius XI jesuitten Michel d'Herbigny til Russland, som på sin vei via Berlin i hemmelighet ble bispeviet av den apostoliske nuntius erkebiskop Eugenio Pacelli, den fremtidige pave Pius XII. Monsignor d'Herbignys oppdrag var å komme seg under ethvert påskudd til Russland og der ordinere flere biskoper og apostoliske administratorer der, for å rekonstituere et katolsk hierarki i landet, om enn det var i all hemmelighet.
Biskop
redigerI 1926 ble Frison utnevnt til titulærbiskop av Limyra og apostolisk administrator av Odessa. Han ble hemmelig bispeviet i kirken Saint-Louis-des-Français i Moskva, uten samtykke fra myndighetene, av den hemmelige biskop Michel d'Herbigny[1][3][5][6][7].
På slutten av året ba sekretæren for Konsistorialkongregasjonen i Roma, kardinal Gaetano De Lai, som var uvitende om de ovennevnte fakta, sammen med Kongregasjonen for troens utbredelse og etter råd fra den apostoliske delegat i Persia, biskop Adriaan Smets om informasjon fra Den hellige stol før han skulle utnevne en overhyrde for de latinske katolikker i Ciscaucasia: Kandidatene var Frizon og Johannes Roth. Etter konsultasjonene falt valget på den russlandstyske presten Roth.[8] Han skulle bispevies, men det lot seg ikke gjøre å finne en anledning til dette gitt den sovjetrussiske overvåkningen. På grunn av økende sovjetisk press, reorganiserte biskop Frizon bispedømmet Tiraspol i fire deler: Sentralområdet (basert i Odessa og ham selv som administrator), Nord/Volga (basert i Saratov og med Augustin Baumtrog som administrator), Sør/Kaukasus (basert i Pjatigorsk og med Johannes Roth som administrator) og Georgia (basert i Tbilisi og med Stefan Demurov som administrator).[9] Frizons eget område dekket katolikkene i Svartehavsdelen av bispedømmet Tiraspol: Krim, Odessa, Taganrog, Nikolajev, Kherson, Rostov-na-Donu, dvs. kystområdet langs Svartehavet.
Sovjetisk politisk politi fikk raskt nyss om den hemmelige bispevielsen av fader Aleksandr Frizon. Han ble forbudt å forlate Simferopol fra 1927, noe som hindret ham i å besøke menighetene.
Mellom 1929 og 1933 ble biskop Frison arrestert og løslatt flere ganger av det hemmelige politi. Anklagene varierte: For ulovlig å ha mottatt bispevielse og for å hjelpe troppene til Den hvite armé under borgerkrigen[1][3], og for ulovlig å ha tillatt mindreåriges nærvær ved religiøs seremoni. I hovedsak gjaldt dette at han hadde latt et barn, på forespørsel fra foreldrene, å få overvære en begravelse.[1][3]
I oktober 1935 ble han arrestert igjen; denne gang ble han anklaget for spionasje til fordel for Adolf Hitlers Tyskland. Sammen med ham ble også hans mor og et søskenbarn arrestert. Som bevis ble det fremlagt flere amerikanske pengesedler, som ble ansett for å være betaling for spionasjevirksomhet. Han ble fengslet i Simferopol-fengselet. Ved den påfølgende rettssaken bak lukkede i 1936 dømte et særkollegium av regionsretten på Krim ham til døden ved skyting av en eksekusjonpelotong. Dommen ble den 10. april 1937 stadfestet av sovjetisk Høyesterett.[3]
Dommen ble fullbyrdet i Moskva i Butyrkafengselet den 20. juni 1937 - andre kilder mener at han ble henrettet i Simferopol,[1][3] da eventuelt den 2. august[10]
Litteratur
rediger- Deutsche aus Russland gestern und heute. Arkivert 7. oktober 2009 hos Wayback Machine. (PDF) 7. Auflage. Bundesministerium des Innern, Landsmannschaft der Deutschen aus Russland, 2006, S. 15.
- Katrin Boeckh: Alexander Frison (1875–1937), ein russlanddeutscher Germaniker unter Stalin. i: Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte 115 (2020), s. 202–216.
- Anton Bosch: Auflösung der deutschen katholischen Kirche in der Sowjetunion und ihr letzter Bischof Alexander Frison. I: Anton Bosch (utg.): Russland-deutsche Zeitgeschichte, Band 2/2002. ISBN 3-9807701-5-X, s. 171–206.
- Roman Dzwonkowski (1998): Losy duchowieństwa katolickiego w ZSSR 1917-1939: martyrologium. Towarzystwo Naukowe Katolickiego Uniwersytetu Lubelskiego. ISBN 9788386668670.
- Joseph S. Height (1973): Paradise on the steppe: a cultural history of the Kutschurgan, Beresan, and Liebental colonists, 1804-1972. North Dakota Historical Society of Germans from Russia.
- Michaela Limbach. Namenlose Zeugen des Glaubens: Märtyrer im 20. Jahrhundert - Alexander Frison (PDF) Arkivert 27. oktober 2017 hos Wayback Machine. Arkivert 2017-10-27 hos Wayback Machine.
- Helmut Moll (Hrsg. im Auftrag der Deutschen Bischofskonferenz), Zeugen für Christus. Das deutsche Martyrologium des 20. Jahrhunderts, Paderborn u. a. 1999, 7. überarbeitete und aktualisierte Auflage 2019, ISBN 978-3-506-78012-6, S. 1123–1124.
- Irina Osipova, Irina (1998); Si el mundo os odia...: Mártires por la fe en el régimen soviético. Encuentro. ISBN 9788474905007.
- Laura Pettinaroli (2016): La politique russe du Saint-Siège (1905-1939). Publications de l’École française de Rome. ISBN 9782728311040.
- Christopher Lawrence Zugger (2001): The Forgotten: Catholics of the Soviet Empire from Lenin Through Stalin. Syracuse University Press. ISBN 9780815606796.
- Книга памяти. Мартиролог католической церкви в СССР. — М., 2000.
Episkopalgenealogi
redigerHans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907
- Pave Pius XII (1835-1958) *1917
- Biskop Michel d’Herbigny (1880-1957) *1926
- Biskop Alexander Frison (1875-1927) *1926[11]
Referanser
rediger- ^ a b c d e f g Osipova 1998, ss. 236-237.
- ^ a b c d Height 1973, s. 356.
- ^ a b c d e f g Dzwonkowski 1998, ss. 235-236.
- ^ "Schriftenreihe der Stadt der Auslandsdeutschen" (1-5). Deutsches Ausland-Institut. 1938: 184. Bischof Alexander Frison war der jüngste Sohn des Kolonisten Johannes Frison aus der Kolonie Baden bei Odessa
- ^ a b Zugger 2001, s. 230.
- ^ Pettinaroli 2016 , s. 400.
- ^ Sergio Trasatti, La croce e la stella: la chiesa e i regimi comunisti in Europa dal 1917 a oggi. A. Mondadori, 1993sp. 367. Il 10 maggio 1926 D'Herbigny conferisce l'ordinazione episcopale, in segreto, a Sloskans e a Frizon.
- ^ Pettinaroli 2016, s. 414.
- ^ Zugger 2001, s. 233.
- ^ Grossu, Sergiu, ed. (1975). The Church in Today's Catacombs. Arlington House Publishers. p. 216. Aug. 2, 1937. Following a mock trial that lasted for nine days, Msgr. Alexander Frizon, apostolic administrator of Odessa, is mercilessly shot to death in the prison of Simferopol.
- ^ frison, lest 26. februar 2022
Eksterne lenker
rediger- Ernst Christoph Suttner: Markus Glaser und Alexander Frison: zwei Glaubenszeugen unter unseren Confratres majores. (PDF; 117 kB)
- Michaela Limbach: Namenlose Zeugen des Glaubens: Märtyrer im 20. Jahrhundert – Alexander Frison Arkivert 7. desember 2010 hos Wayback Machine. (PDF; 426 kB)