Michel d’Herbigny

fransk prest

Michel-Joseph Bourguignon d’Herbigny (født 8. mai 1880 i Lille i Nord-Pas-de-Calais i Frankrike, død 23. desember 1957 i Aix-en-Provence i Bouches-du-Rhône) var en fransk orientalist og hemmelig biskop i Sovjetunionen. Han var i en tiårsperiode (1922–1932) Den hellige stols viktigste rådgiver i russiske anliggender.

Michel d’Herbigny
Født8. mai 1880[1][2]Rediger på Wikidata
Lille[3]
Død23. des. 1957[1]Rediger på Wikidata (77 år)
Aix-en-Provence
BeskjeftigelseUniversitetslærer, katolsk prest (1910–), prelat, katolsk biskop (1926–) Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedDet pavelige orientalske institutt
NasjonalitetFrankrike
Våpenskjold
Michel d’Herbignys våpenskjold

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

D'Herbigny kom fra en stor og velstående katolsk familie som stammet fra området rundt Laon[4]. Han studerte ved et collège ledet av jesuittene i Lille.

Jesuitt rediger

Den 4. oktober 1897 trådte han inn i jesuittordenen. Han var da 17 år gammel. Han fikk så deres tradisjonelle grunnutdannelse og studerte deretter også i Trier og Paris.

Prest rediger

Han ble presteviet den 7. august 1910[5] i Enghien i Belgia. Ved avslutningen av teologistudiene promoverte han til doktorgraden med et dokorarbeid med tittelen Un Newsman russe: Vladimir Soloviev («En russisk Newman: Vladimir Solovjov (1853–1900»), som vakte stor oppmerksomhet og straks ble publisert i 1911. Herbigny var dermed den som gjorde den katolske verden kjent med denne russiske religionsfilosofen, som tidligere ikke var godt kjent i Vesten. Académie française gav ham en pris for dette. Denne boken skulle være med på å stake ut hans løpebane i de katolske østkirkers tjeneste.

Karriere i utdannelsesvesenet rediger

Professor i Enghien: Herbigny begynte sin karriere som professor i teologi for de franske jesuitter i Enghien i Belgia. Han forble i Enghien i nesten ti år (1912–1921). Det forhindret ikke at han om somrene kunne foreta reiser i Øst-Europa og i særdeleshet i Russland. De inntrykk han fikk der – materiell armod, og mangel på geistlige – foranlediget hans grunnleggelse av et russisk katolsk presteseminar i Enghien. I 1912 kom det noen studenter dit fra Russland. Men første verdenskrig førte til at prosjektet slo feil – russerne ble fordrevet av de tyske okkupasjonsstyrker i Belgia.

D'Herbigny forfattet i denne periode en håndbok som skulle muliggjøre for skriftefedre å motta skriftemål fra botferdige som han ikke hadde felles språk med, ved et «optisk» oppsett med 16 språk. Den fullstendige latinske tittel: Prudens sexdecim linguarum confessarius : Methodus optica pro confessione integra et matrimonio, sacerdote et poenitente mutuas linguas prorsus ignorantibus.

Hans avhandling De Ecclesia, offentliggjort i 1920, åpnet for nye økumeniske perspektiver.

Rektor i Roma: I 1921 ble Herbigny kalt til Roma for å undervise[6], især ved det pavelige universitet Gregoriana. Da Det pavelige orientalske institutt (grunnlagt i 1917) i året 1922 ble overdratt av pave Pius XI til jesuittenes ledelsesoppdrag, ble pater Herbigny utnevnt til dets rektor.[7] Han løftet instituttet ut av dets oppstartsproblemer og gav det avgjørende anstøt. Som grunnlegger av Orientalia Christiana, som ble feltets viktigste fagtidsskrift, fikk instituttet en egen identitet som distingverte det fra Gregoriana. Fra desember 1924 ble Herbigny konsultor for Kongregasjonen for de katolske østkirker, selv om han stilte seg kritisk til den måte Pavestolen håndterte russiske anliggender på. Han var også et aktivt medlem av kommisjonen Pro Russia.

Hemmelig biskop i Sovjetunionen rediger

D'Herbigny ble pave Pius XIs fortrolige rådgiver for øst-anliggender og i særdeleshet for de russiske. Frem til 1926 var trykket fra religionsforfølgelsene i Sovjetunionen blitt så sterke at hele den katolske kirkes ledelse der var blitt eliminert - satt i fengsel eller drevet i landflyktighet. Pave Pius XI fattet den beslutning at det skulle etableres et foreløpig hierarki som sen sovjetiske regjeringen verken skulle konsulteres om eller ha kjennskap til.[8] Planene ble fastholdt i reskriptet Plenitudine potestatis og i dekretet Quo aptius[9]. Apostoliske administratorer skulle i utvalgte større byer søke å tre i stedet for de bispedømmestrukturer som var blitt etablert i tsartidens Russland.

D'Herbigny ble utvalgt til å eksekvere dette forsøket, og den 11. februar 1926 ble han i hemmelighet utnevnt til titularbiskop av Ilium (Troja). Herbignys oppdrag i Sovjetsamveldet kan da også tildels sammenlignes med den trojanske hest.[10] Den apostoliske nuntius i Berlin Eugenio Pacelli (den senere pave Pius XII) bispeviet ham, hemmelig og bak lukkede dører med ett vitne, til biskop i det apostoliske nuntiatur i Berlin.[11]

D'Herbigny la så på vei til Moskva under det påskudd å foreta et sjelesørgerisk besøk hos de vesteuropeiske katolikker som oppholdt seg i den sovjetiske hovedstad.

I Moskva bispeviet D'Herbigny den 21. april 1926 Pie Eugène Neveu, som til da var sogneprest i den katolske menighet i gruvebyen Makijivka i Ukraina, og innsatte ham til sogneprest i Den hellige Ludvig av Frankrikes kirke i Moskva med den hemmelige rolle å være apostolisk administrator for den katolske kirke i regionen Moskva. Herbigny bispeviet den 10. mai samme år Aleksander Frison og Boļeslavs Sloskāns til biskoper og gav dem de tilsvarende oppdrag i Odessa og Mogilev.[12] Den 13. august samme år bispeviet han også Antoni Malecki og utnevnte ham til samme rolle i Leningrad. Videre misjoner i Sovjetunionen fulgte. Prosjektet endte i katastrofe: alle nye biskoper ble arresterte. Åpenbart hadde sovjetisk etterretningstjeneste fått kunnskap om det hele og hadde ved sine agenter passet nøye på d'Herbigny under hans reise.

For en tid fikk som Pius XI' fortrolige som leder for kommisjonen Pro Russia den uavhengighet som han mente at kommisjonen trengte fra kongregasjonen for østkirkene. Det det fra 1927 ikke lenger var ham mulig med flere besøk til Sovjetunionen, vendte han blikket mot andre østkirker og besøkte i 1927 patriarkene i Midtøsten.

Mot slutten av 1932 ble D'Herbigny trukket inn i den alvorlige skandale rundt den russiske prest Alexander Deubner (nevø til den berømte kommunist Clara Zetkin). D'Herbigny hadde ansatt ham som oversetter, og denne merkverdige prest stod også offisielt som medforfatter til en bok som Herbigny akkurat hadde publisert. Etter at Deubner i november 1932 av grunner som ikke var særlig ærerike i stor hast dro til Berlin, ble han beskyldt for å være sovjetisk spion.

I unåde: Bortsendt fra Roma rediger

I 1928 ble Det pavelige Collegium Russicum (Russicum) grunnlagt av pave Pius XI. Dette prosjektet tiltalte D'Herbigny, ettersom hans gamle drøm fra 1911 nå ble virkeliggjort i Roma. Men tidene hadde forandret seg. D'Herbigny begikk også indiskresjoner, og hans mislykkede prosjekter i Russland begynte å bli kjent. I 1931 fratrådte han som rektor for Det pavelige orientalske institutt, og dro i 1933, offisielt av helsegrunner, tilbake til Belgia. Hen han vendte aldri mer tilbake til Roma. I 1934 forlot han kommisjonen Pro Russia, sannsynligvis som følge av at hans forsøk på å gjenopprette et hierarki i Sovjetunionen hadde slått feil.

Frem til 1937 reiste D'Herbigny rundt i verden og holdt mange foredrag med sterkt antikommunistisk preg. I 1937 ble han pålagt taushet, slik har det var ham strengt forbudt å kommunisere med noen utenom sine egne ordensmedbrødre og sin familie. Historikere har ikke fullt ut funnet ut av de bakenforliggende omstendigheter til dette.[13] Den franske kirkehistoriker Yves Chiron angir en rekke mulige grunner: en intern regulering innen jesuittordenen; at den polske generalsuperior Wladimir Ledóchowski skulle ha vært misunnelig på grunn av hans privilegerte bånd til Pius XI; en mulig kvinnehistorie; en russisk provokasjon som hevn for hans fordekte virksomheter; hans politikks og taktikks almene havari.[14]

Etter å ha gitt avkall på alle biskoppelige insignier levde han i tyve år tilbaketrukket i Mons i département Gers som vanlig prest. Han døde i 1957 i Aix-en-Provence, og ble begravet der.

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Hovedverker rediger

  • Un Newsman russe: Vladimir Soloviev. Paris 1911.
  • Prudens sexdecim linguarum confessarius, 1914.
  • L'anglicanisme et l'orthodoxie gréco-slave. Paris 1922.
  • La tyrannie soviétique et le malheur russe. Paris 1923.
  • Pâques 1926 en Russie. Paris 1926.

Fiksjon rediger

  • Den engelskspråklige roman The Jesuit av John Gallahue (Stein and Day, 1973, 296 sider) er inspirert av Michel d'Herbignys liv.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 17. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Pierre-Marie Dioudonnat, Le Simili-Nobiliaire-Français, 2012, p.149-150
  5. ^ Bishop Michel-Joseph Bourguignon d’Herbigny, S.J., Catholic Hierarchy
  6. ^ Charles Frazee (1992): Omtale av en artikkel av Léon Tretjakewitsch: «Bishop Michel D'Herbigny SJ and Russia: A Pre-Ecumenical Approach to Christian Unity», i Russian Review, 51: 592-3.
  7. ^ Hansjakob Stehle: The Eastern Politics of the Vatican, 1917-1979. Ohio University Press, 1981, s. 81
  8. ^ Stehle, s. 84
  9. ^ Christopher Lawrence Zugger: The Forgotten: Catholics of the Soviet Empire from Lenin Through Stalin. Syracuse University Press, 2001, s. 229
  10. ^ Stehle, s. 87
  11. ^ Manfred Barthel: Die Jesuiten: Legende und Wahrheit der Gesellschaft Jesu - Gestern, Heute, Morgen. Econ Verlag, 1982, s. 311
  12. ^ (de) Christian Weise: «Herbigny, Michel-Joseph Bourguignon d'» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 32, , sp. 667–679.
  13. ^ Stehle, S. 177
  14. ^ Yves Chiron: Pie XI: 1857-1939. Perrin, 2004, a. 191
  15. ^ dher, lest 23. februar 2022

Litteratur rediger

  • Paul Lesourd: Entre Rome et Moscou: Le Jésuite Clandestin, Mgr d’Herbigny. P. Lethielleux, Paris 1976, ISBN 978-2-249-60107-1.
  • Hansjakob Stehle: The Eastern Politics of the Vatican, 1917-1979. Ohio University Press, Athens-OH 1981, ISBN 0-8214-0564-0.
  • Etienne Fouilloux: Les Catholiques et l'Unité Chrétienne du XIXe au XXe Siècle. Le Centurion, Paris 1982, ISBN 2-227-31037-5.
  • Manfred Barthel: Die Jesuiten: Legende und Wahrheit der Gesellschaft Jesu – Gestern, Heute, Morgen. Econ Verlag, Düsseldorf 1982, ISBN 3-430-11172-2.
  • Antoine Wenger: Rome et Moscou: 1900-1950. Desclée de Brouwer, Paris 1987, ISBN 978-2-220-02623-7.
  • Léon Tretjakewitsch: Bishop Michel d'Herbigny SJ and Russia: A Pre-Ecumenical Approach to Christian Unity, Augustinus Verlag, Würzburg, 1990 ISBN 3-7613-0162-6
  • Antoine Wenger: Catholiques en Russie d'Après les Archives du KGB: 1920-1960. Desclée de Brouwer, Paris 1998, ISBN 2-220-04236-7.
  • Christopher Lawrence Zugger: The Forgotten: Catholics of the Soviet Empire from Lenin Through Stalin. Syracuse University Press, Syracuse-NY 2001, ISBN 0-8156-0679-6.
  • David Alvarez: Spies in the Vatican: Espionage & Intrigue from Napoleon to the Holocaust. University Press of Kansas, Lawrence-KA 2002, ISBN 0-7006-1214-9.
  • Yves Chiron: Pie XI: 1857-1939. Perrin, Paris 2004, ISBN 2-262-01846-4.
  • (de) Christian Weise: «Herbigny, Michel-Joseph Bourguignon d'» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 32, , sp. 667–679.