Aleksandr Suvorov
Aleksandr Vasiljevitsj Suvorov (russisk Алекса́ндр Васи́льевич Суво́ров; født 13. novemberjul./ 24. november 1730greg. i Moskva, død 6. maijul./ 18. mai 1800greg. i St. Petersburg) var en russisk feltmarskalk, kjent som en av Russlands mest fremtredende generaler.
Aleksandr Suvorov | |||
---|---|---|---|
Født | 13. nov. 1730[1] Moskva[2] | ||
Død | 6. mai 1800[3][4] (69 år) St. Petersburg[2] | ||
Beskjeftigelse | Militært personell, offiser, militær leder, soldat, militærteoretiker | ||
Utdannet ved | Første kadetkorps i St. Petersburg | ||
Ektefelle | Varvara Prozorovskaya | ||
Far | Vasily Suvorov[5] | ||
Mor | Yevdokiya Manukova[5] | ||
Barn | Natalia Suvorova[5] Arkadi Suvorov | ||
Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
Gravlagt | Aleksandr Nevskij lavra-bebudelseskirken | ||
Utmerkelser | 19 oppføringer
Pour le Mérite
Sankta Annas orden (1770) Sankt Aleksander Nevskij-ordenen (1771) 3. klasse av St. Georgordenen (1772) 2. klasse av Sankt Georgsordenen (1773) Gullsverd for tapperhet (1775) 1. klasse av Sankt Vladimirs orden (1783) Andreasordenen (1787) 1. klasse av Sankt Georgsordenen (1789) Den sorte ørns orden (1794) Den hvite ørns orden Den røde ørns orden (1794) Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen (1799) Annunziataordenen (1799) Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden (1799) Sankt Januarius-ordenen Order of Saint John of Jerusalem (1799) Hubertusordenen (1800) Sankt Lazarusordenen (1800) | ||
Troskap | Det russiske keiserdømmet | ||
Våpenart | Den keiserlige russiske hær, Infanteri, kavaleri | ||
Tjenestetid | 1741–1800 | ||
Militær grad | Poručík (25. april 1754 (Julian)), sekund-major, premjer-major, oberst (26. august 1762 (Julian)), brigader (september 1768), generalmajor (12. januar 1770 (Julian)), porutsjik-general (17. mars 1774 (Julian)), general en chef (22. september 1786 (Julian)), generalfeltmarskalk (19. november 1794 (Julian)), generalissimus (28. oktober 1799 (Julian)) | ||
Enhet | Den keiserlige russiske hær | ||
Kommandoer | Den keiserlige russiske hær, Det hellige romerske rikes armé, 12. astrakhanske grenaderregiment, 62. suzdalske infanteriregiment | ||
Deltok i | Russisk-tyrkiske krig 1768–74 Russisk-tyrkiske krig 1787–92 Revolusjonskrigene | ||
Signatur | |||
Våpenskjold | |||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerAleksandr Suvorov kom fra en adelsfamilie som stammet fra Novgorod.[trenger referanse] Hans far Vasilij Suvorov, var en general en chef og senator, og kjent for å ha oversatt Sébastien Le Prestre de Vaubans verker til russisk.[6] Moren, Avdotia Fjodorovna født Manukova, var datter av Fedosej Manukov.
Ifølge slektstradisjonen tilhørte Suvurovene en slekt som stammet fra Sverige.[trenger referanse] I 1742, som tolvåring, ble han innskrevet på Semjonovskijregimentets stamliste. Frem til hans akrive tjenestetiltreden som korporal 12. januar 1748 (som 16-åring) bestod hans tjenesteplikt i skolegang.
Militær
redigerHan utmerket seg under syvårskrigen 1756-1763 i kampene ved Zorndorf, Kunersdorf og Kolberg og ble i 1762 utnevnt til oberst.[trenger referanse]
Suvorov var kjent for at han aldri tapte et slag og for sin bok om krigføring, Seierens vitenskap og utsagn som «tren hardt, kjemp lett», «geværkulen er en tosk, mens bajonetten er en fin fyr», «gå selv til grunne men redd din kamerat».[trenger referanse] Han trente sine soldater til å angripe øyeblikkelig og med tyngde, Suvorovs soldater forgudet ham.[trenger referanse] Han var kjent for å spøke med sine soldater og kalte dem «bror», høyst uvanlig for en adelsmann og offiser på den tiden og fremstilte gjerne resultatene av sin detaljerte planlegging og forsiktige strategi som inspirasjon.[trenger referanse]
Suvorov deltok i en rekke felttog, flere mot Det osmanske rike og var med i krigene som førte til Det polsk-litauiske samvelde, seieren i det tredje og siste felttoget ga han rang som feltmarskalk. Suvorovs siste felttog var under revolusjonskrigene mot det revolusjonære Frankrike hvor han ledet en russisk armé mot franske styrker i Italia, for sin innsats der og for en mesterlig retrett fikk han tittelen generalissimo.
Suvorovs sønnesønn Aleksandr Arkadjevitsj Suvorov (1804–1882) var guvernør og øverste leder for både Guvernementet Estland og Guvernementet Livland i årene 1848–1861.[7]
Referanser
rediger- ^ RBS / Suvorov, Aleksandr Vasiljevitsj[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b regionální databáze Knihovny města Olomouce, tritius.kmol.cz, besøkt 26. september 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ ESBE / Suvorov, Aleksandr Vasiljevitsj, kildekvalitet uspesifisert kalender[Hentet fra Wikidata]
- ^ RBS / Suvorov, Aleksandr Vasiljevitsj, kildekvalitet uspesifisert kalender, «С трудом удалось уговорить С. приобщиться: он не хотел верить, что жизнь кончена. После принятия св. Тайн, он отдал последние распоряжения... Вскоре началась агония, и 6 мая, во втором часу дня, С. не стало.»[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Spalding (1888). «Suvóroff». Illustrated Naval and Military Magazine. VII: 328–340. Besøkt 29. juni 2009.
- ^ Genealogisches Handbuch der Öselschen Ritterschaft, Görlitz, 1935 s.591 Arkivert 2. februar 2019 hos Wayback Machine.
Eksterne lenker
rediger- Alexander V. Suvorov: Russian Field Marshal, 1729-1800
- Speed, Assessment, and Hitting Power: Suvorov's Art of Victory
- Suvorov military museum in Saint Petersburg
- Suvorov's home and family
- Suvorov – the one man who could have stopped Bonaparte
- Aleksandr Suvorov: Count of Rymniksky and Prince of Italy Arkivert 9. november 2006 hos Wayback Machine.