Alexander II (pave)

(Omdirigert fra Aleksander II (pave))

Alexander II (født som Anselm av Badagio på ukjent dato i Milano, død 21. april 1073) var den katolske kirkes pave fra 30. september 1061 til sin død.

Alexander II
Alexander II
Papa Alexandre II.jpg
FødtUkjent dato
Milano
Død21. april 1073
RomaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Geistlig, katolsk prest, skribent[1]Rediger på Wikidata
Embete
  • Pave (1061–1073)
  • biskop (1057–)
  • katolsk biskop Rediger på Wikidata
Gravlagt PeterskirkenRediger på Wikidata
DåpsnavnAnselmo Baggio
Valgt30. september 1061
Innsatt30. september 1061
SaligkåretIkke saligkåret
HelligkåretIkke helligkåret
Festdag-
ForgjengerNikolas II
EtterfølgerGregor VII

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Anselm studerte under den lærde Lanfranc som var abbed i benediktinerklosteret Bec i Normandie.[2] Anselm ble siden biskop av Lucca, og samarbeidet da med Hildebrand mot simoni og for å håndheve regelen om sølibat for kleresiet, som var i ferd med å bli innført som universell praksis i vestkirken.

PaveRediger

Valget av det nokså uvanlige navnet Alexander skyldes at Anselm tidlig i sin tid som biskop i Lucca utviklet en særlig ærefrykt for martyrpaven Alexander I, og sørget for å få dennes benrelikvier overført til kirken Sant' Alessandro Maggiore der i byen.[3]

Alexander II var den første pave som ble valgt etter de nye reglene innført av Nikolas II i 1059. Reformen overlot pavevalget til kardinalene og reduserte den tysk-romerske keiserens rolle. Nikolas' forbund med normannerne hadde i forveien underminert hans krav på italienske områder og hans tradisjonelle rolle som pavens beskytter. Kort før Nikolas' død erklærte de tyske biskopene hans vedtak som ugyldige og brøt kontakten med Roma. Dette bruddet fikk alvorlige følger.[4]

Valget av pave Alexander etter de nye reglene ble ikke anerkjent av den tysk-romerske hoffet som lanserte sin egen kandidat, biskop Cadalus av Parma, proklamert som pave i Basel under navnet Honorius (II). I 1062 droppet de likevel denne motpaven sin.[5] Våren 1062 hadde Cadalus marsjert mot Roma med sine tropper og biskop Benzo av Alba[6] som støttespiller. 14. april kom det til et sammenstøt der pave Alexanders tropper ble jagd bort, mens motpaven presiderte som pavekirkens overhode frem til mai, da grev Godfrey av Toscana (997-1069) og hans menn jaget ham tilbake til Parma.[7] Grev Godfrey var bror til den tidligere paven Stefan IX som døde, trolig forgiftet av romerne under sine forsøk å få sin bror Godfrey kronet til hellig tysk-romersk keiser.[8] Den franskfødte tyske kongemoren Agnes som stod bak Cadulus, mistet makten da hennes sønn, den tyske kongen Henrik 4., ble bortført av en gruppe adelsmenn, ledet av erkebiskop Anno av Köln. Anno iverksatte en granskning av hvordan Alexander kunne bli valgt til pave. I mai 1063 vendte Cadalus tilbake til Roma, men forlot byen i 1064 etter at konsilet i Mantova stilte seg bak Alexander. Cadalus trakk seg da tilbake til Parma og et liv i ubemerkethet, men skal ha holdt fast ved sitt påståtte krav på pavestolen til sin død i 1072.[9]

I 1065 skrev pave Alexander II til Béranger, vicomte av Narbonne, og til Guifred, byens biskop, hvor han roste dem for å ha forhindret en massakrejøder, og minnet dem om at Gud ikke godkjenner blodbad. Det samme året advarte han Landulf VI av Benevento mot å foreta tvangskonvertering: «konvertering av jøder skal ikke skje med makt».[10] Samme år oppfordret han til et korstog mot maurerne i Spania.[11]

Etter at William Erobreren besluttet å foreta en invasjon av England, sendte hans gamle lærer Lanfranc en budbringer til Roma med anmodning om pavelig støtte til invasjonen. Lanfrancs utsending hevdet at den engelske kirke forfalt, og lovet at om William seiret, ville han iverksette et omfattende reformarbeid. Uten videre erklærte pave Alexander invasjonen av England som et lovlig korstog og utstyrte Lanfrancs utsending både med et korsbanner og en ring som angivelig inneholdt et hår fra St. Peter. Alexander gikk så langt at han uten videre ekskommuniserte kong Harold Godwinson på bakgrunn av Williams beskyldninger om at Harold skulle ha myrdet tronarvingen Ælfred Ætheling i 1036, for å tilrane seg den engelske trone. I virkeligheten var Harold lovlig valgt av Witenagemot, dvs. lovlig valgt konge etter engelsk lov.[12]

I slaget ved Hastings førte normannerne dermed et korsbanner som ses to steder på Bayeux-teppet. Banneret var velsignet av pave Alexander personlig, og ga normannerne et påskudd for sin krigføring. Slik kunne de se seg selv som korsfarere som ville komme rett til himmelen om de falt i kamp.[13] Alexanders inngripen bidro sterkt til normannernes seier. Straks invasjonen ble lansert som et korstog, strømmet det til frivillige. Attpåtil kom ekskommuniseringen som et sjokk på Harold Godwinson, som ikke var skyld i noe av det paven hadde lagt til grunn. Sjokkert og motfallen uttalte han dagen før slaget at Herren fikk avgjøre utfallet, og sørge for en rettferdig seier: «Herrens hellige hånd vil handle rettferdig.» Godwinson deltok i slaget som en uengasjert tilskuer. Det skal ikke finnes indikasjon på at han tok noen avgjørelser eller ledet sine soldater etter at slaget ved Hastings var i gang.[14]

Alexander ble etterfulgt av Hildebrand, som tok navnet Gregor VII.

ReferanserRediger

  1. ^ Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Benediktinerklosteret Bec i Normandie
  3. ^ Hergemöller, Bernd-Ulrich (1980): Die Geschichte der Papstnamen, Münster: Verlag Regensberg, s. 56
  4. ^ pave Nikolas 2., Britannica
  5. ^ pave Alexander 2., Britannica
  6. ^ Biskop Benzo av Alba
  7. ^ Cadalus, motpave Honorius, Catholic encyclopedia
  8. ^ pave Stefan IX, Catholic365
  9. ^ motpave Honorius, Britannica
  10. ^ Simonsohn, s 35–37.
  11. ^ Phillips, Jonathan P. (2007): The Second Crusade: Extending the Frontiers of Christendom, St. Edmundsbury Press Ltd., s. 246.
  12. ^ William Erobrerens invasjon
  13. ^ Normannernes korsbanner, velsignet av Alexander
  14. ^ William Erobrerens invasjon

LitteraturRediger

  • Cabrol, Fernand (2003): Liturgical Prayer: Its History and Spirit, s. 46.
  • Simonsohn, Shlomo (1988): Apostolic See and the Jews - Documents 492-1404 (Studies and Texts), Pontifical Institute of Mediaeval Studies, ISBN 0888440944


Forgjenger:
Nikolas II
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Gregor VII