Wikipedia

Alain de Benoist

Alain de Benoist (11. desember 1943 i Saint-Symphorien i departementet Indre-et-Loire i Frankrike) er en fransk akademiker, filosof,[13] grunnlegger av ideologiske bevegelsen Nouvelle Droite («Det nye høyre») og leder av tankesmien GRECE.

Alain de Benoist
FødtAlain Marie de Benoist
11. des. 1943[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (80 år)
Saint-Symphorien
BeskjeftigelseFilosof, skribent, essayist, politisk aktivist, politisk teoretiker, journalist[5]
Utdannet vedFaculté de droit de Paris
Université Panthéon-Sorbonne (akademisk grad: filosofi, sosiologi, historie)
Lycée Montaigne
Lycée Louis-le-Grand
PartiMouvement nationaliste du progrès
NasjonalitetFrankrike
MorsmålFransk
SpråkFransk[6][7][8][9]
Medlem avGRECE
Mensa France[10]
Northern League[11]
Bayreuths venner[12]
Mensa
UtmerkelserPrix de l'essai (1978)
PseudonymFabrice Laroche, Martial Laurent, Cédric de Gentissard, Tanguy Gallien, Frédéric Laurent, Robert de Herte, David Barney, Pierre Dolabella, Maxime Meyer, Jean-Pierre Dujardin, Frédéric Toulouze, Jean-Louis Cartry, Pierre Jacob, Julien Valserre, Pierre Carlet, Jean-Pierre Hébert, Maiastra, Gilles Foumier, Mortimer Davidson, Fabrice Valclérieux, Éric Saint-Léger, Éric Lecendreux, Éric Dumesnil
PeriodeAntivekst, Nouvelle Droite, etnisk nasjonalisme
Notable verkVu de droite
Nettstedhttps://www.alaindebenoist.com/
IMDbIMDb
Våpenskjold
Alain de Benoists våpenskjold
Alain de Benoist på Commons

Han er en aggressiv kritiker av nyliberalisme,[14] kapitalisme og egalitarianisme.[15] Hans synspunkter er til dels selvmotsigende, men ligger på den radikale høyresiden: han er motstander av den amerikansk «smeltedigel», motstander av ikke-vestlig innvandring, men knytter bånd til islamsk kultur, [16] motstander av Jean-Marie Le Pen, men inspirerer dennes tilhengere. Hans kritikere på venstresiden hevder han utvikler en ny forklaring på fascisme.[17]

Biografi rediger

Alain de Benoist ble født i Saint-Symphorien (i dag en del av Tours, Indre-et-Loire) og studerte på Sorbonne. Han studerte jus, filosofi, sosiologi, og religionshistorie.

Benoist er redaktør av to tidsskrifter: Nouvelle Ecole («Ny skole») siden 1968 og Krisis («Krise») siden 1988. Han har også skrevet i antropologiske Mankind Quarterly, nyhedenske Tyr, paleokonservative Chronicles, og i ulike aviser som blant annet Le Figaro. Det venstreorienterte tidsskriftet Telos har også utgitt en del av hans tekster, noe som førte til protester fra en deler bladets styre. Benoist har en omfattende forfatterskap med mer enn 50 bøker, blant annet On Being a Pagan (2005) og Vu de droite: Anthologie critique des idées contemporaines (1977) som Académie française ga pris til. Bensoit har siden 2000-tallet arbeidet med «raserealister» og i 2013 holdt han tale ved National Policy Institute, en rasistisk-ideologisk gruppe tilknyttet hvit overherredømme og nasjonalisme.[18]

Hans inspirasjonskilder er blant annet Antonio Gramsci,[19] Ernst Jünger, Jean Baudrillard, Georges Dumézil, José Ortega y Gasset, Vilfredo Pareto, Guy Debord, og Konrad Lorenz.[20]

Synspunkter rediger

Fra å være nær fransk-algeriske bevegelser i begynnelsen av sin skribentkarriere i 1970, forflyttet han seg til å angripe globalisering, masseinnvandring og liberalisme for å være livsfarlig for Europas eksistens. Hans ideologi er mer opptatt på negativisme og hva han misliker framfor å skissere positive idealer på hvordan mennesker kan leve sammen.

Han er imot den amerikanske tanken om en «smeltedigel», en metafor for at et homogent samfunn utvikler seg fra ingredienser ved at folk fra ulike kulturer og religioner bidrar til et felles multietnisk samfunn. Benoist har i stedet gjort seg til talsmann for adskilte folk og kulturer, og utviklet begrepet «etnopluralisme» hvor etniske kulturer og nasjoner må leve og utvikle seg adskilt fra hverandre.[21] Han har en utopisk forestilling om at Europa kan og må tilbake til sine førkristne røtter for tusen år tilbake som et alternativ til både kommunisme og kapitalisme.[13]

Benoist misliker USA og hva landet står for: «Heller å bære hjelmen til en soldat i den røde hær», skrev han i 1982, «framfor å leve på en diett av hamburgere i Brooklyn.»[22] I 1991 kritiserte han europeiske tilhengere av den første Gulfkrigen som «kollaboratører av den amerikanske orden».[23]

Han har motsatt seg arabisk innvandring til Frankrike samtidig som han støtter å knytte forbindelser med islamsk kultur.[16] Benoist motsetter seg også kristendommen under ulike negative begrunnelser. I stedet fremmer han ulike hedenske trosforestillinger som tilsynelatende alternativ.

Benoist hevder at han er motstander av rasisme og vold. I stedet bygger han «en tankeskole, ikke en politisk bevegelse.»[24] Han hevder at selv er verken på høyre- eller venstresiden. Han hevder at han støtter en multikultur, men ikke innvandring, og har uttalt at han håper på en fri debatt og større folkelig deltagelse i demokratiet, men er samtidig kritisk til moderne demokrati.[25]

Som en av de fremste ideologiske talsmennene for det nye høyre i Frankrike har han uttalt: «Vi er en teoretisk og kulturell bevegelse... den er akseptert i Frankrike som en del av det kulturpolitiske landskapet... Det er gjennom at det nye høyre har tatt opp bestemte emner som bestemte debatter i det hele tatt har skjedd. Jeg tenker eksempelvis på diskusjoner om den indoeuropeiske arven i Europa, den konservative revolusjonen i Tyskland, om polyteisme og monoteisme, eller om IQ — arv eller miljø (hvilket er delvis en temmelig falsk dikotomi), deltagerdemokrati, føderalisme og kommunitære ideer, kritikk av markedsideologien, og så videre. Ja, vi var innblandet i alle disse spørsmål.»[26]

Hans kritikere, som blant annet Thomas Sheehan, argumenterer for at Benoist har utviklet en ny forklaring på fascisme.[17] Roger Griffin argumenterer, ved å benytte en idealistisk definisjon av fascisme som inkluderer «populistiske ultranasjonalisme» og «palingenesis» (heroisk gjenfødsel), at det nye høyre og Benoist trekker på slike fascistiske ideologer som Armin Mohler og Julius Evola på en slik måte at Benoist kan hevde å ha et «metapolitisk» standpunkt, men har uansett rester av fascistiske ideologiske elementer.[27]

Benoists kritikere hevder også at hans synspunkter vekker minner om nazistenes forsøk på å erstatte kristendommen med sin egen hedendom.[28] Blant annet har historikeren Walter Laqueur og journalisten Martin A. Lee identifisert det nye høyre som en ny eller pyntet tapping av nyfascismen eller en høyreekstrem ideologi med betydelig tankegods i fascismen.[29][30]

Bibliografi (utvalg) rediger

Blant Benoists bøker oversatt til engelsk finnes:

  • On Being a Pagan (Ultra 2004)
  • The Problem of Democracy (Arktos 2011)
  • Beyond Human Rights (Arktos 2011)

Referanser rediger

  1. ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 11216[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000015767, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 160400[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6n14z1m, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jx20051019003, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  6. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb118912339; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 118912339.
  7. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo20201080963, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  8. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo20201080962, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  9. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jx20051019003, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  10. ^ www.phdn.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Au-delà des vents du Nord, side(r) 117[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Visages de la Nouvelle Droite, side(r) 61[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b «A big splash from France's new wave from the right», The Economist 14. juli 1979
  14. ^ Benoist, Alain de (1990): «Preface: The New Right: Forty Years After» i: Sunić, Tomislav: Against Democracy and Equality. ISBN 978-1-907166-25-9. Sitat: «In contrast, on this side of the Atlantic, a liberal is primarily a spokesman of individualism, a supporter of free trade, and an opponent of the state (and also a supporter of America).»
  15. ^ «Trouble on the right; recent gains by the extreme-right leader Jean-Marie Le Pen have left conservatives and moderates confused about whether to imitate or attack him», France The Atlantic Februar 1985
  16. ^ a b «Under cover story», The Guardian (London) 14. august 1987
  17. ^ a b Sheehan, Thomas (våren 1981): «Myth and Violence: The Fascism of Julius Evola and Alain de Benoist»" i: Social Research 48 (1): 45–73. s. 66–67: «To summarize: De Benoist's fascism is at odds with Evola's metaphysics but agrees with his social and political philosophy.... [F]or de Benoist, the organic State is an ideal that men can set for themselves and perhaps, with force, establish.»
  18. ^ «The Identity Question», National Policy Institute, på YouTube
  19. ^ «The Marcuse factor», Modern Age, 22. mars 2005
  20. ^ «Posthistoire: Has History Come to an End?» CLIO 1. januar 1994
  21. ^ «Making hate safe again in Europe: right cultural revolutionaries». The Nation 19. september 1994.
  22. ^ «Paris shrugs off Mickey Mouse's cultural imperialism», The Independent (London) 12. februar 1991
  23. ^ Tempest, Rone (15. februar 1991): «French Revive a Pastime: Fretting About U.S. 'Imperialism' : Reaction: Talk of 'secret agendas' surfaces on the left and the right. Some chafe at their country's secondary role in the Gulf. Others worry about diminished European influence», Los Angeles Times
  24. ^ «France; Ideas and bombs», The Economist 23. august 1980
  25. ^ Benoist, Alan de (Sommeren 2003): «Democracy Revisited: The Ancients and the Moderns» (PDF). The Occidental Quarterly 3 (2): 47–58.
  26. ^ Warren, Ian B.: «Charting Europe's Future in the 'Post Postwar' Era: The 'European New Right': Defining and Defending Europe's Heritage. An Interview with Alain de Benoist» i: The Journal of Historical Review 14 (2): side 28: «We are a theoretical and cultural movement... it is accepted in France as a part of the cultural-political landscape. ... it is because the New Right has taken up particular themes that particular debates have taken place at all. I refer, for example, to discussions about the Indo-European legacy in Europe, the Conservative Revolution in Germany, about polytheism and monotheism, or about I.Q. — heredity or environment (which is partly a rather false dichotomy), participatory democracy, federalism and communitarian ideas, criticism of the market ideology, and so forth. Well, we were involved in all these issues.»
  27. ^ Griffin, Roger (2000): «Between metapolitics and apoliteia: the Nouvelle Droite's strategy for conserving the fascist vision in the 'interregnum'» i: Modern & Contemporary France 8 (1): 35–53. doi:10.1080/096394800113349.
  28. ^ Sunic, Tomislav (Vinteren 1995): «Marx, Moses, and the Pagans in the Secular City» i: CLIO 24 (2): 169–188. Sitat: «In the age that is heavily laced with the Biblical message, many modern pagan thinkers, for their criticism of biblical monotheism, have been attacked and stigmatized either as unrepentant atheists or as spiritual standard-bearers of fascism. Particularly Nietzsche, Heidegger, and more recently Alain de Benoist came under attack for allegedly espousing the philosophy which, for their contemporary detractors, recalled the earlier national socialist attempts to "dechristianize" and "repaganize" Germany.»
  29. ^ Laqueur, Walter (1996): Fascism: Past, Present, Future, New York: Oxford: Oxford University Press.
  30. ^ Lee, Martin A. (1997): The Beast Reawakens, Boston: Little, Brown and Co.

Litteratur rediger

  • Griffin, Roger, red. (1995): Fascism, s. 346–348.
  • Lee. Martin A. (1997): The Beast Reawakens, s. 208–213.
  • Rees, Philip, red. (1990): Biographical Dictionary of the Extreme Right Since 1890, s. 29–30.
  • Marcus, Jonathan (1995): The National Front and French Politics, New York: New York University Press, s. 22–4, 151.
  • O'Meara, Michael (2004): New Culture, New Right Anti-liberalism In Postmodern Europe, ISBN 978-1-4107-6461-4
  • Sunić, Tomislav (1990): Against Democracy and Equality: The European New Right, New York: Peter Lang,. ISBN 0-8204-1294-5

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alain_de_Benoist&oldid=23350647»