Julius Evola


Baron Giulio Cesare Andrea Evola (født 19. mai 1898 i Roma, død 11. juni 1974 i Roma) bedre kjent under dikternavnet Julius Evola, var en italiensk fascistisk kulturfilosof, dikter, esoteriker, billedkunstner, okkultist, metafysiker og aristokrat. Hans verker og ideer er fremdeles kontroversielle.

Julius Evola
Evola.jpg
Evola på 1920-tallet
FødtGiulio Cesare Andrea Evola
19. mai 1898
RomaRediger på Wikidata
Død11. juni 1974 (76 år)
RomaRediger på Wikidata
Gravlagt Campo VeranoRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Dikter, raseteoretiker, skribent, maler, filosof
Utdannet ved ITI L.Da Vinci, La SapienzaRediger på Wikidata
Nasjonalitet Italia (19461974), Kongedømmet Italia (18981946)Rediger på Wikidata
ÆraDet 20. århundres filosofi
RegionVestlig filosofi
HovedinteresserHistorie, religion, esoterisme, metafysikk, okkultisme
Ideer«magisk idealisme», «åndelig raseteori»
Påvirket avGautama Buddha, Laozi, St. Athanasius, Freud, Marx, Darwin, Nietzsche, Platon, Papini, Spengler, Guénon, de Maistre, Donoso Cortes, Jünger, Wilde, Michelstaedter, Benn, Vico, Tzara, Weininger, Stirner, Dostojevskij, Eckhart, Novalis, Croce, Merezkovskij, Gurdjieff
Påvirket hvemHesse, Serrano, Moynihan, Limonov, Dugin, de Benoist, Rauti, Scaligero, Eliade, Saviano, Godwin, Yourcenar, Yockey, Levkin, Kopff, Tucci, Pinchbeck, Karlsson

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Giulio Cesare Andrea Evola ble født i Roma av en lavaristokratisk familie av siciliansk bakgrunn. Han var baron. Lite er kjent om hans tidlige år, ut over at han selv har betraktet den som irrelevant. Evola studerte ingeniørfag i Roma, men fullførte ikke sine studier fordi han «ikke ønsket på noen som helst måte å bli assosiert med bourgeois akademiske anerkjennelser som doktor og ingeniør»[1]:3[2]

I tenårene var Evola opptatt av maleri - og betraktet dette som et av hans naturtalenter - og litteratur, som Oscar Wilde og Gabriele D'Annunzio. Han ble introdusert til filosofer som Friedrich Nietzsche og Otto Weininger. Andre tidlige filosofiske impulser kom fra Carlo Michelstaedter og Max Stirner.[3]

Evola tjenestegjorde i første verdenskrig som offiser i artillerietAsiagoplatået.

Kunstner, religiøs og okkultistisk søkenRediger

Julius Evola forsøkte seg som kunstner efter Første verdenskrig, og beveget seg i miljøer preget av futurismen, deretter dadaismen. Tidlig i 1920-årene brøt han med maleriet og poesien. Da fascistene kom til makten i 1922, begynte han å bidra regelmessig til deres talerør, Diffesa della Razza, og utviklet sin egen form for antisemittisme som han kalte razzismo dello spirito, «åndsrasisme».[4] Han var egentlig katolsk oppdratt, men avviste senere kristendommen, som han kalte for «semittisk overtro».[4] Han ble med i en esoterisk gruppe kalt «Ur-gruppen», der de utførte ritualer ment å trekke Mussolini vekk fra kristendommen og til paganismen.[4] Han betegnet seg selv som en «super-fascist» som krevet at kvinner underkastet seg fullstendig i samfunnsanliggender.[5]

Utvikling i esoterisk og politisk retningRediger

Julius Evola utviklet seg til en tilhenger av esoterikk og den tradisjonelle skole innen filosofi. Evolas liv og verk var preget av hans forbindelse til fascismen og til rolleteorien. Han stod for den tradisjonalistiske linjen innen fascismen, som stod i motsetning til modernismen. Selv om han ofte ansees som en ledende fascistisk tenker, deltok han aldri selv i politikk.

Før og under andre verdenskrig hadde Evola kontakter med personer og institusjoner innen de fascistiske og nasjonalsosialistiske bevegelser og stater i Europa, som Jerngarden og Corneliu Codreanu og det tyske SS. Han var imidlertid aldri aktiv innen noen av organisasjonene og ble tidvis direkte motarbeidet av det fascistiske regime i hjemlandet.

I 1945 ble Evola såret i et bombeangrep mot Wien og var invalidisert for hele resten av sitt liv.[6]

Julius Evola har etterlatt seg 25 bøker, 300 lengre essays og over 1 000 avis- og tidsskriftartikler.[trenger referanse]

Interesse for Evola etter hans dødRediger

Fra 1960-årene oppnådde Evola en fornyet interesse fra Italias postfascistiske terrorister.[7]

Det greske høyreekstreme partiet Gyllen daggry inkluderer hans verk blant anbefalt lesning, mens lederen av det ungarske høreekstreme partiet Jobbikk ser opp til Evola.[7] Den amerikanske alternativhøyre politiske strategen Steve Bannon siterte også en gang Evola i en tale i 2014 i Vatikanet.[7]

Verker (ufullstendig)Rediger

  • La Tradizione Ermetica, (1931)
  • Rivolta Contro il Mondo Moderno, (1934)
  • Il Mito del Sangue (1937)
  • Sintesi di Dottrina Della Razza, (1940)
  • Lo Yoga della potenza
  • La dottrina del risveglio (1942)
  • Orientamenti
  • Metafisica del Sesso
  • Cavalcare la Tigre
  • L’arco e la Clava (1968)
  • Introduzione alia Magia quale scienza dell'Io (1971)
  • Maschera e Volto dello Spiritualismo Contemporaneo (1971)
  • Gli Uomini e le Rovine (1972)
  • Ricognizioni. Uomini e Problemi (1974)

ReferanserRediger

  1. ^ Paul Furlong, The Social and Political Thought of Julius Evola. London: Routledge, 2011. ISBN 9780203816912
  2. ^ Julius Evola, Il Camino del Cinabro, 1963
  3. ^ Roger Griffin, Matthew Feldman. Fascism: Post-war fascisms. Taylor & Francis, 2004. p. 219
  4. ^ a b c Momigliano, Anna (21. februar 2017). «The Alt-Right's Intellectual Darling Hated Christianity». The Atlantic (engelsk). Besøkt 28. mars 2020. 
  5. ^ «Berlin bookstore shuts down after leftist boycott | DW | 24.07.2017». DW.COM (engelsk). Deutsche Welle. Arkivert fra originalen 4. mai 2021. Besøkt 28. mars 2020. 
  6. ^ «Julius Evola». The New York Times (engelsk). 14. juni 1974. ISSN 0362-4331. Besøkt 28. mars 2020. 
  7. ^ a b c Horowitz, Jason (10. februar 2017). «Steve Bannon Cited Italian Thinker Who Inspired Fascists». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. mars 2020. 

Eksterne lenkerRediger