Julius Evola

Julius Evola
Evola.jpg
Evola på 1920-tallet
FødtGiulio Cesare Andrea Evola
19. mai 1898
RomaRediger på Wikidata
Død11. juni 1974 (76 år)
RomaRediger på Wikidata
Gravlagt Campo VeranoRediger på Wikidata
Utdannet ved ITI L.Da Vinci, University of RomeRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Dikter, raseteoretiker, skribent, maler, filosof
Nasjonalitet Italia (19461974), Kongedømmet Italia (18981946)Rediger på Wikidata
ÆraDet 20. århundres filosofi
RegionVestlig filosofi
HovedinteresserHistorie, religion, esoterisme
Ideer«Fascistisk mystisisme», «åndelig rasisme»
Påvirket avGautama Buddha, Laozi, St. Athanasius, Freud, Marx, Darwin, Nietzsche, Platon, Papini, Spengler, Guénon, de Maistre, Donoso Cortes, Jünger, Wilde, Michelstaedter, Benn, Vico, Tzara, Weininger, Stirner, Dostojevskij, Eckhart, Novalis, Croce, Merezkovskij, Gurdjieff
Påvirket hvemHesse, Serrano, Moynihan, Limonov, Dugin, de Benoist, Rauti, Scaligero, Eliade, Saviano, Godwin, Yourcenar, Yockey, Levkin, Kopff, Tucci, Pinchbeck, Karlsson

Julius Evola (født 19. mai 1898 i Roma, død 11. juni 1974 i Roma; egentlig Giulio Cesare Andrea Evola) var en italiensk kulturfilosof, dikter og raseteoretiker.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Giulio Cesare Andrea Evola ble født i Roma av en lavaristokratisk familie av siciliansk bakgrunn. Han var baron. Lite er kjent om hans tidlige år, ut over at han selv har betraktet den som irrelevant. Evola studerte ingeniørfag i Roma, men fullførte ikke sine studier fordi han «ikke ønsket på noen som helst måte å bli assosiert med bourgeois akademisk anerkjennelse og titler som doktor og ingeniør»[1]:3[2]

I tenårene var Evola opptatt av maleri - og betraktet dette som et av hans naturtalenter - og litteratur, som Oscar Wilde og Gabriele D'Annunzio. Han ble introdusert til filosofer som Friedrich Nietzsche og Otto Weininger. Andre tidlige filosofiske impulser kom fra Carlo Michelstaedter og Max Stirner.[3]

Evola tjenestegjorde i første verdenskrig som offiser i artillerietAsiagoplatået.

Kunstner, religiøs og okkultistisk søkenRediger

Julius Evola var etter verdenskrigen kunstner, og beveget seg i miljøer preget av futurismen, deretter dadaismen. Tidlig i 1920-årene brøt han med maleriet og poesien. Da fascistene kom til makten i 1922, begynte han å bidra regelmessig til deres talerør, Diffesa della Razza, og utviklet sin egen form for antisemittisme som han kalte «razzismo dello spirito», tankerasisme.[4] Han var egentlig katolsk oppdratt, men avviste senere kristendommen, som han kalte for «semittisk overtro».[4] Han ble med i en esoterisk gruppe kalt «Ur-gruppen», der de utførte ritualer ment å trekke Mussolini vekk fra kristendommen og til paganismen.[4]

Utvikling i esoterisk og politisk retningRediger

Julius Evola utviklet seg til en tilhenger av esoterikk og den tradisjonelle skole innen filosofi. Evolas liv og verk var preget av hans forbindelse til fascismen og til rolleteorien. Han stod for den tradisjonalistiske linjen innen fascismen, som stod i motsetning til modernismen. Selv om han ofte ansees som en ledende fascistisk tenker, deltok han aldri selv i politikk.

Før og under andre verdenskrig hadde Evola kontakter med visse personer og institusjoner innen de fascistiske og nasjonalsosialistiske bevegelser og stater i Europa, som Jerngarden og Corneliu Codreanu og det tyske SS. Han var imidlertid aldri aktiv innen noen av organisasjonene og ble tidvis direkte motarbeidet av det fascistiske regime i hjemlandet.

I 1945 ble Evola såret i et bombeangrep mot Wien og var invalidisert for hele resten av sitt liv.[5]

Julius Evola har etterlatt seg 25 bøker, 300 lengre essays og over 1000 avis- og tidsskriftartikler.[trenger referanse]

MisogyniRediger

Evola stod for kvinnens fullstendige underkastelse i samfunnet.[6]

Interesse for Evola etter hans dødRediger

Fra 1960-årene oppnådde Evola en fornyet interesse fra Italias postfascistiske terrorister.[7]

Det greske høyreekstreme partiet Gyllen daggry inkluderer hans verk blant anbefalt lesning, mens lederen av det ungarske høreekstreme partiet Jobbikk ser opp til Evola.[7] Den amerikanske alternativhøyre politiske strategen Steve Bannon siterte også en gang Evola i en tale i 2014 i Vatikanet.[7]

Verker (ufullstendig)Rediger

  • La Tradizione Ermetica, (1931)
  • Rivolta Contro il Mondo Moderno, (1934)
  • Sintesi di Dottrina Della Razza, (1940)
  • Lo Yoga della potenza
  • La dottrina del risveglio (1942)
  • Gli Uomini e le Rovine
  • Orientamenti
  • Metafisica del Sesso
  • Cavalcare la Tigre

ReferanserRediger

  1. ^ Paul Furlong, The Social and Political Thought of Julius Evola. London: Routledge, 2011. ISBN 9780203816912
  2. ^ Julius Evola, Il Camino del Cinabro, 1963
  3. ^ Roger Griffin, Matthew Feldman. Fascism: Post-war fascisms. Taylor & Francis, 2004. p. 219
  4. ^ a b c Momigliano, Anna (21. februar 2017). «The Alt-Right's Intellectual Darling Hated Christianity». The Atlantic (engelsk). Besøkt 28. mars 2020. 
  5. ^ «Julius Evola». The New York Times (engelsk). 14. juni 1974. ISSN 0362-4331. Besøkt 28. mars 2020. 
  6. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «Berlin bookstore shuts down after leftist boycott | DW | 24.07.2017». DW.COM (engelsk). Besøkt 28. mars 2020. 
  7. ^ a b c Horowitz, Jason (10. februar 2017). «Steve Bannon Cited Italian Thinker Who Inspired Fascists». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. mars 2020. 

Eksterne lenkerRediger