Aleksandr Dugin

Aleksandr Geljevitsj Dugin (russisk: Александр Гельевич Дугин; født 7. januar 1962 i Moskva) er en russisk politiker og ideolog som er kjent for sin geopolitikk.

Aleksandr Dugin
Aleksandr Dugin 13981126000.jpg
Født7. jan. 1962Rediger på Wikidata (60 år)
Moskva, SovjetunionenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
11 oppføringer
Propagandist[1], filosof, geopolitiker, statsviter, professor, sosiolog, skribent, politiker, sanger-låtskriver, sanger, låtskriverRediger på Wikidata
Akademisk grad Doktor nauk i sosiologi, doktor nauk i statsvitenskap, doktorgrad i filosofiske disiplinerRediger på Wikidata
Utdannet ved Moskva luftfartsinstitutt (19781979), Novocherkassk State Academy of MeliorationRediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Viktor VeresjtsjaginRediger på Wikidata
Ektefelle Jevgenija DebrjanskajaRediger på Wikidata
Barn Darja DuginaRediger på Wikidata
Parti Det nasjonale bolsjevikpartiet (–1998), Det eurasiske parti (2002–), eurasisk bevegelseRediger på Wikidata
Nasjonalitet Russland, Sovjetunionen (–1991)Rediger på Wikidata
Medlem av Izborsk ClubRediger på Wikidata
Nettsteddugin.tv Rediger på Wikidata

I sin tid var han med på å grunnlegge Det nasjonalbolsjevikiske partiet. Senere forlot han dette partiet og engasjerte seg i dannelsen av Det eurasiske parti.[trenger referanse] Dugins ideologi kalles eurasianisme og han ser for seg et enormt eurasisk imperium under russisk ledelse. Eurasiainsmen er en eklektisk ideologi som kombinere imperalistiske ambisjoner med intenst hat mot vesten og fascistiske ideer om autoritært styre og russisk overherredømme. Dugin ønsker at den russisk-ortodoske kirke skal være en del av Kremls anstrengelse for å befri Eurasia fra de vestlige hedningene.[2] Dugin har flere ganger vært i strid med Vladimir Putins pragmatiske linje, for eksempel da han i 2014 kritiserte Putin for puslete krigføring i Ukraina. Dugin beskrives som fascist[3] og som neofascist. Tilhengerne hans har kledd i svarte skjorter i 1930-talls-stil.[2] Han har vært gjenstand for sanksjoner fra USA for medvirkning til situasjonen i Ukraina.[4] Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 har han stadig argumentert for mer aggressive metoder i krigføringen.[5]

Han har arbeidet som rådgiver for Vladimir Putin, og har samtidig blitt en viktig ideolog innenfor «Nye Høyre»-bevegelsen og Nouvelle Droite. Masha Gessen beskriver Dugins ideer som beslektet med Steve Bannons.[6]

Dugin er lite kjent i Russland og talen han holdt på arrangmentet 20. august (før datteren ble drept) hadde bare et titalls tilhørere. Han har trolig ikke møtt Putin personlig og Putin har ikke sitert Dugins arbeider. Han ble sagt opp fra stillingen ved universitetet i Moskva da han i 2014 oppfordret russiske styrker til å drepe.[2]

Noen av hans tekster finnes i norsk oversettelse, f eks på Kulturverk.

Attentat i 2022Rediger

 
Darja Dugina i april 2022.

Hans datter, redaktøren Darja «Dasha» Dugina (født 1992), ble 20. august 2022 drept da en bil eksploderte i utkanten av Moskva. Det antas å være et attentat rettet mot faren som ble innlagt på sykehus etter hendelsen. Dugina var gjenstand for sanksjoner fra USA og Storbritannia etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Hun arbeidet for den russiske fjernsynskanalen RT og var kjent for å ytre tydelig støtte til invasjonen av Ukraina. Dugina var tidligere redaktør i den nasjonalistiske fjernsynskanalen Tsargrad og for United World International.[7][4] Dugina studerte filosofi med masteravhandling om Platon og hadde et år opphold i Frankrike. Hun spilte i et band og sluttet med musikk da hun for fullt begynte å arbeide sammen med faren. Hun signerte ofte artikler med Darja Platonova. Dugina var opprømt da Russiske styrker 24. februar 2022 begynte en omfattende invasjon av Ukraina.[6]

Ukrainske myndigheter avviste at de står bak attentatet.[8][7][9][10] FSB hevdet at ukrainske agenter sto bak attentatet.[11][12] FSB hevdet at Ukrainas hemmelige tjenester sto bak og at bomben ble plassert av en kvinnelig agent, Natalia Vovk, som kom til Moskva med bil i slutten av juli. Den ukrainske agenten skal ifølge FSB ha leid en leilighet i samme bygning som Dugina for å forberede attentatet og flyktet over grensen til Estland med bil.[5][13] Vovk skal ha mistet et identitetsbevis på stedet slik at etterforskerne raskt kom på sporet.[2]

Kommentatorer tviler på at ukrainske myndigheter har kapasitet til å sende agenter til Moskva mens det pågår krig i landet, og det ble spekulert i om president Vladimir Putin selv står bak på grunn av Dugins kritiske uttalelser.[14][15] Russisk politi innledet drapsetterforskning.[16] Sanksjonene mot Dugina ble begrunnet med at hun var en profilert og hyppig formidler av desinformasjon om krigen i Ukraina. Hun og faren hadde akkurat vært på en nasjonalistisk kulturfestival som de forlot i hver sin bil. Dugina skal ha kjørt en bil tilhørende faren og ikke den bilen hun vanligvis brukte. Dugina var trolig alene i bilen, en Toyota Landcruiser, da den eksploderte.[5][17][4] Ilja Ponomarev, tidligere medlem av Dumaen, hevdet at en russisk undergrunnsgruppe, den nasjonale republikanske arme, sto bak eksplosjonen.[18] Journalisten Masha Gessen er i tvil om at den nasjonale republikanske arme eksisterer, og antar at en attentatet ble utført av en radikalisert enkeltperson eller ikke-statlig gruppe .[6] Tom Røseth, hovedlærer i etterretning ved Forsvarets høgskole, uttalte at Ukraina neppe står bak fordi det er politisk risikabelt blant annet ved at det kan gi Russland påskudd til å slå hardt tilbake og Ukraina kan miste støtte i vestlige land.[13]

Attentatet skal ha sjokkert den politiske eliten i Moskva.[5] Dugina ble gravlagt 23. august og president Putin tildelte henne posthumt ordenen for personlig mot (russisk: Орден Мужества), et æresbevisning som vanligvis bare gis til militært personell som har utvist særlig uselviske handlinger.[19] Kistebærerne hadde røde og svarte armbind og pins med «Z» (symbolet for Russlands invasjon av Ukraina). Flere talere krevde nådeløs gjengjeldelse for martyren. Leonid Slutskij avsluttet minnetalen med slagordet «Ett land! En president! En seier!».[2]

Ukraina og russisk nasjonalismeRediger

Forestillingen om en egen distinkt russisk sivilisasjon, et Russkij Mir eller Russisk Verden kan sees som en forlengelse av ideer fra tidlig i 1990-årene om en unik euro-asiatisk russisk sivilisasjon, en retning kjent som eurasianisme, litt senere forbundet med Aleksandr Dugin og hans bok Grunnlag for Geopolitikk: Russlands geopolitiske framtid, som ble utgitt i 1997. I John B. Dunlop's artikkel om denne tegnes et bilde hvor det etnisk russiske folk er sett som «bærere av en unik sivilisasjon». Videre er russere et messiansk folk som har «universell, fellesmenneskelig betydning». Det russiske folket, insisterer Dugin, kan bare tjene som kjernefolket i et enormt imperium. Målet er ikke å skape en etnisk og rase-messig enhetlig stat. «En avvisning av den imperiumbyggende funksjonen», advarer Dugin , «ville bety slutten på det russiske folket som en historisk realitet, som et sivilisasjonsfenomen. En slik avvisning ville være ensbetydende med nasjonalt selvmord».

Når det gjelder Ukraina hevder Dugin at «Ukraina som stat ikke har geopolitisk betydning. Det har ingen spesiell kulturell betydning eller universell betydning, ingen geografisk unikhet, ingen etnisk eksklusivitet». «Ukraina som en uavhengig stat med visse territorielle ambisjoner», «representerer en enorm fare for hele Eurasia, og uten å løse det ukrainske problemet, er det generelt meningsløst å snakke om kontinentalpolitikk.»

For å lette gjenskapingen av et enormt russisk-dominert kontinentalt imperium, tar Dugin til orde for å slippe løs russisk nasjonalistisk følelse, men av en bestemt type. «Denne [russiske] nasjonalismen,» skriver han, «bør ikke bruke statlig, men snarere kulturelt-etnisk terminologi, med spesiell vekt på slike kategorier som 'Narodnost' og 'russisk ortodoksi'». Religiøs følelse, oppfordrer Dugin, bør plasseres i front og sentralt: «Russere bør innse at de er ortodokse i utgangspunktet; (etniske) russere i andre omgang; og bare for det tredje, mennesker». [20]

Det er uklart hvilken innflytelse Aleksandr Dugin har i Russland og på Putins nasjonalisme.[21]

ReferanserRediger

  1. ^ globalvoices.org[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e Kovalev, Alexey (26. august 2022). «Putin’s New Martyr for the Russian Cause». Foreign Policy (engelsk). Besøkt 2. september 2022. «The Kremlin has turned a dead propagandist into a symbol of the war—and a call to kill more Ukrainians.» 
  3. ^ Østbø, Jardar: Putinismens banalitet. Morgenbladet, 8. april 2022, s. 28.
  4. ^ a b c CNN, Mohammed Tawfeeq, Josh Pennington, Jonny Hallam and Tara John. «Car bomb kills daughter of 'spiritual guide' to Putin's Ukraine invasion - Russian media». CNN. Besøkt 21. august 2022. 
  5. ^ a b c d Danner, Chas (22. august 2022). «Who Really Killed Darya Dugina?». New York Magazine (engelsk). Besøkt 23. august 2022. «The bombing has reportedly stunned Moscow’s political elite and raised many eyebrows among Kremlin watchers abroad.» 
  6. ^ a b c Gessen, Masha (26. august 2022). «The Mysterious Murder of Darya Dugina». The New Yorker (engelsk). Besøkt 2. september 2022. «....either the National Republican Army is a new group using terrorist tactics, and it killed Dugina to show what it’s capable of; or this is, in effect, a marketing move, a rush to take credit. In either case—whether the National Republican Army is real or fictional—this version is probably inching closer to the truth. Dugina likely died at the hands of non-state actors, probably a newly created group or a newly radicalized person» 
  7. ^ a b https://www.focus.de/politik/ausland/ukraine-krise/tochter-von-putins-gehirn-die-ungeklaerten-fragen-im-mordfall-darya-dugina_id_136891814.html
  8. ^ Tjoflot, Eirin (21. august 2022). «Dotter av kjend russisk ideolog drepen i attentat utanfor Moskva». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 21. august 2022. 
  9. ^ «Darya Dugina: Daughter of Putin ally killed in Moscow blast». BBC News (engelsk). 21. august 2022. Besøkt 21. august 2022. 
  10. ^ «Russia Probes Car Bomb That Killed Daughter of Putin Ideologist». Bloomberg.com (engelsk). 21. august 2022. Besøkt 21. august 2022. 
  11. ^ «Darya Dugina: Speculation rife as Russians ponder journalist's killing». BBC News (engelsk). 22. august 2022. Besøkt 22. august 2022. 
  12. ^ Troianovski, Anton (22. august 2022). «Moscow Blames Ukraine in Death of Daria Dugina». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 23. august 2022. 
  13. ^ a b Asvall, Halldor (22. august 2022). «Forsker tviler på at Ukraina står bak drapet på Dugina». NRK. Besøkt 24. august 2022. 
  14. ^ «Putin blamed for death of Alexander Dugin's daughter: "He has the habit"». Newsweek (engelsk). 22. august 2022. Besøkt 22. august 2022. 
  15. ^ Vock, Ido (22. august 2022). «What the death of Alexander Dugin’s daughter means for the Russia-Ukraine war». New Statesman (engelsk). Besøkt 23. august 2022. 
  16. ^ Troianovski, Anton; Nechepurenko, Ivan; Gettleman, Jeffrey (21. august 2022). «Russia Opens Murder Investigation After Blast Kills Daughter of Putin Ally». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 22. august 2022. 
  17. ^ «Daughter of Putin ally Alexander Dugin killed by car bomb in Moscow». the Guardian (engelsk). 21. august 2022. Besøkt 21. august 2022. 
  18. ^ «Ex-Russian MP claims Russian partisans responsible for Moscow car bomb». the Guardian (engelsk). 21. august 2022. Besøkt 21. august 2022. 
  19. ^ Cuesta, Javier G. (23. august 2022). «Russia uses Darya Dugina’s funeral to justify invasion of Ukraine». EL PAÍS English Edition (engelsk). Besøkt 24. august 2022. 
  20. ^ Aleksandr Dugin's Foundations of Geopolitics Dunlop, John B Demokratizatsiya 12.1 2004. web.archive.org fra archive/GWASHU_DEMO_12_1/John Dunlop Aleksandr Dugin's Foundations of Geopolitics.pdf original sitat:The ethnic Russian people, in contrast, are seen as "the bearers of a unique civilization." 47 Russians are a messianic people, possessing "universal, pan-human significance" (189). The Russian people, Dugin insists, can serve only as the core ethnos of a vast empire: "[T]he Russian people (i.e. Russia) never made its goal the creation of a mono-ethnic, racially uniform state" (190). Such a distorted view represents "the Atlanticist line masking itself as 'Russian nationalism'" (213). "A repudiation of the empire-building function," Dugin warns sternly, "would signify the end of the Russian people as a historical reality, as a civilizational phenomenon. Such a repudiation would be tantamount to national suicide" (197). Deprived of an empire, Russians will "disappear as a nation" (251). The sole viable course, in Dugin's view, is for Russians to rebound from the debacle of 1989-1991 by recreating a great "supra-national empire," one in which ethnic Russians would occupy "a privileged position" (251-252). The result of such a rebuilding effort would be "a giant continental state in the administration of which they [Russians] will play the central role" (253). This ethnic model, Dugin notes, is quite similar to that of the former Soviet Union. In order to facilitate the recreation of a vast Russian-dominated continental empire, Dugin advocates the unleashing of Russian nationalist sentiment, but of a specific type. "This [Russian] nationalism," he writes, "should not employ state but, rather, cultural-ethnic terminology, with a special emphasis on such categories as 'Narodnost" and 'Russian Orthodoxy'" (255). Religious sentiment, Dugin urges, should be placed front and center: "Russians should realize that they are Orthodox in the first place; [ethnic] Russians in the second place; and only in the third place, people" (255). (...) On the key question of Ukraine, Dugin underlines: "Ukraine as a state has no geopolitical meaning. It has no particular cultural import or universal significance, no geographic uniqueness, no ethnic exclusiveness" (377). "Ukraine as an independent state with certain territorial ambitions," he warns, "represents an enormous danger for all of Eurasia and, without resolving the Ukrainian problem, it is in general senseless to speak about continental politics" (348). And he adds that, "[T]he independent existence of Ukraine (especially within its present borders) can make sense only as a 'sanitary cordon'" (379). However, as we have seen, for Dugin all such "sanitary cordons" are inadmissible. Dugin speculates that three extreme western regions of Ukraine--Volynia, Galicia, and Trans-Carpathia--heavily populated with Uniates and other Catholics, could be permitted to form an independent "Western Ukrainian Federation." But this area must not under any circumstances be permitted to fall under Atlanticist control (382). With the exception of these three western regions, Ukraine, like Belorussia, is seen as an integral part of Eurasia-Russia.
  21. ^ The West Overestimates Aleksandr Dugin’s Influence in Russia providencemag.com George Barros 2019 sitat:Correlation should never be conflated with causation. Many casual Russia observers and armchair Kremlinologists ascribe grand power to the controversial philosopher using speculative evidence based in hearsay. While Dugin does enjoy some publicity in Russia, his personal eccentrics and appearance of influence, coupled with Putin’s aggressive foreign policy, facilitated the plausible narrative in a Western media echo chamber that Dugin is Putin’s strategist. This myth has grown grossly out of proportion. As a result, Dugin is granted far more credibility than deserved. Proponents of the "Dugin the mastermind" argument need to substantiate their claims with evidence and ask themselves how effective, if at all, is Dugin at influencing Kremlin elites and Russian foreign policy.

Eksterne lenkerRediger